Peter M. Johansen

Tidligere journalist i Klassekampen

Det har vært et mulig scenario helt siden Israel erobret Vestbredden under seksdagerskrigen i juni 1967 og umiddelbart satte i gang Yigal Allon-planen med å bygge bosettinger på okkupert område: Å annektere resten av Vestbredden, etter å ha annektert Øst-Jerusalem i 1980, om det bryter ut en større regional krig.

Scenarioet er igjen aktuelt som følge av Israels regelrette krigshandling mot Iran. Den kommer i kjølvannet av omfattende bombing av Beirut og Sør-Libanon, systematisk likvidering av Hizbollahs lederskap og apparat, og erobring av større områder tilknyttet de annekterte Golanhøydene og ødeleggelse av det tidligere Assad-regimets militære struktur.

krigføring mot Iran ved å bombe Irans ambassadekompleks i Damaskus i Syria 1. april 2024. Her ble seksten iranere drept, inkludert åtte høyere offiserer i Revolusjonsgarden. Det utløste noen runder med gjensidige rakettangrep, varslet på forhånd fra Teheran. Vi er nå langt forbi det punktet. Det råder liten tvil om at Israel har hatt til hensikt å trappe opp. De målretter nå sine angrep mot Irans militære ledelse på samme måte som mot Hizbollah.

Riktignok har Iran en større militær kapasitet over Israel enn andre land og aktører i Midtøsten, noe rakettnedslagene i Tel Aviv understreker. Samtidig er Israels kapasitet, inkludert egen og amerikansk etterretning og evne til å slå ut luftforsvar, atskillig større. Dette øker krigspotensialet, og dermed det underliggende scenarioet at Israel vil bruke en regionale storkonflikt til å annektere Vestbredden, i første omgang de såkalte C-områdene som nå utgjør vel 60 til 62 prosent av området. Påskuddet vil være «trusselen mot Israels nasjonale sikkerhet» eller «Israels rett til å leve i fred og sikkerhet innenfor forsvarbare grenser», som vestlige politikere stadig framhever. Israel vil stemple palestinerne på Vestbredden som potensielle «indre trusler» under anklager om at de står i ledtog med Iran.

oppmerksomhet er rettet mot Iran og Gaza, er Vestbredden på ingen måte glemt. Den israelske regjeringa vedtok i slutten av mai å anlegge og bygge ut 22 kolonier dypt inne på territoriet. Det dreier seg om ni nye bosettinger, tolv såkalte utposter som blir «legaliserte» og ett «nabolag» som blir «oppgradert» til bosetting, ifølge den israelske gruppa Peace Now, som henviser til forsvarsdepartementet (29. mai). Forslaget ble reist av forsvarsminister Yisrael Katz – som ikke står på Norges sanksjonsliste – og finansminister Benazlel Smotrich på et hemmelig møte i sikkerhetskabinettet en uke i forveien.

«De nye bosettingene er alle plassert innafor en langsiktig strategisk visjon, der målet er å styrke det israelske grepet om territoriet, unngå etableringa av en palestinsk stat og skape grunnlaget for framtidig utvikling av bosettinger i de kommende tiåra», ifølge det israelske forsvarsdepartementet.

Varsko for Vestbredden

Oslo

. Det er reaksjonen som går igjen på utspillet fra Norge, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand på at de har innført sanksjoner mot Israels nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir og finansminister Bezalel Smotrich. Men dette er i virkeligheten et skritt i feil retning, egentlig verre enn verst, av to gode grunner:

Det skaper et falskt inntrykk av at det er Ben-Gvir og Smotrich som er ansvarlige for den folkemorderiske krigen, ikke statsminister Benjamin Netanyahu og president Yitzhak Herzog, tidligere leder for Arbeiderpartiet. Det skjer mens Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har sendt ut arrestordre på Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant. Å frita Netanyahu for sanksjoner, er ikke bare en skamløs feighet som palestinerne betaler prisen for, men gir Netanyahu politisk spillerom som han vil bruke når Norge og flere av «sanksjonslandene» samarbeider med blant annet Saudi-Arabia om en «tostatsløsning», som vi allerede vet hvordan vil se ut.

Tiltaket er dessuten en hån mot all statstenkning: at stats- og regjeringssjefer ikke er ansvarlige for landets egne kriger. Hvilken retning fører det oss i?

Farlig skritt i feil retning

Den norske regjeringen og Oljefondet burde lytte til den jødiske skriftlærde Hillél hazzakén (Hillél den eldre) som levde fra cirka 70 år før Kristus til cirka år 10 da den veslevoksne Jesus vandret rundt i templene og belærte de fariseiske lærde. Hillél som ble født i Babylon av kong Davids ætt, er tilskrevet det betimelige spørsmålet: «Om ikke nå, når?» som den italienske kjemikeren Primo Levi (1919–87) som overlevde Auschwitz, brukte som tittel på sin gripende roman «Se non ora, quando?» (i norsk oversettelse 1987: «Besøkelsestid») i 1984, tre år før tungsinnet over verdens utvikling tok hans liv. For om tida ikke nå er inne for å boikotte Israel, når, slik Kjell Stephansen, nestleder i Palestinakomiteen, så grundig argumenterer for i Klassekampen (12. mai).

I sin debatterte Med andre ord-tekst (10. mai) skriver professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet: «Blir det en de jure annektering [av Vestbredden], mener jeg Norge bør bryte de diplomatiske forbindelsene med landet og gjennomføre full boikott.» Israel er i dag «en slags proto-fascisme», mener han etter å ha fastslått at Israel bedriver folkemord på Gaza.

Men hvorfor vente på at proto-fascismen har blitt rein, fullskala fascisme (om nå det er det rette begrepet å bruke om Israels etnoreligiøse og -nasjonalistiske ideologi og folkemorderiske strategi)? Og hva med Vesten, inkludert Norge, som fortsatt er Israels allierte i dag så lenge Vestens handlinger er fortsatte våpenleveranser, økonomiske forbindelser og investeringer? «De ekstreme i Israel har (ennå) ikke turt å omtale palestinerne i rasetermer (‘Untermrnschen’)», skriver Hagtvet. Ikke som statsautorisert ideologi, men ellers i ord og handling.

 uttalelser fra israelske ministre, politikere og generalstaben, som ofte marsjerer rett inn i politikken etter sine militære karrierer, om palestinere/arabere med «terrorgener» og andre genmessige defekter som gjør den til «ville dyr». Det militære angrepet til Hamas 7. oktober, Operasjon al-Aqsa-flommen, ble møtt med et artilleri av liknende uttalelser. Ingen palestinere på Gaza er uskyldige, ifølge president Yitzhak Herzog, tidligere leder for Arbeiderpartiet, fordi de hadde stemt på Hamas. Heller ikke unger?

Dette er statsautorisert politikk med andre våpen, for å snu litt på den prøyssiske generalen og militærteoretikeren Carl von Clausewitz (1780-1831) sine ord. Et slående trekk ved mange av reaksjonene som nå kommer fra politisk og lærd hold, bunner i en oppfatning av «det verdigrunnlaget som Israel ble fundert på» og som «tråkkes nå ned av et religiøst ekstremhøyre som i sin fanatisme ikke stagges av noe.»

Det som utspiller seg på Gaza, og på Vestbredden, med det erklærte målet om å fordrive palestinerne, er ikke et eklatant brudd i verdigrunnlaget.

Det er i beste fall Vesten som møter seg sjøl i døra, inkludert med føringene som ble lagt med Oslo-avtalen i 1993. Metodene Israel har brukt er de samme: Det er å være vitne til omfanget som er sjokkerende. Verdigrunnlaget ligger forankret i Nakba, som Israels landsfar, den sekulære sionisten David Ben-Gurion sto bak.

 er derfor «en løsning», noe Israel kan lære av historien. Ben-Gurion brukte det hebraiske nyordet «transfer» om palestinerne på Gaza. Så forsvant ordet i bakgrunnen etter Seksdagerskrigen, før det dukket fram i offentlig israelsk politikk igjen da den religiøse høyreekstremismen vokste fram. Nakba er forbundet til Israels statssionisme, slik Peder Martin Lysestøl viser i sin bok fra fjoråret, «Sionismen: Israels statsideologi».

Alternativet til «tostatsløsninga» er ikke «enstatsløsninga». Fordriving gjennom Israels folkemorderiske krigføring, Nakba 2, eller forsøk på «deportasjonsløsninger», er ikke nytt og kan dukke opp i Vestens nye forsøk på en tostatsløsning sammen med arabiske stater. Det er dermed mer nærliggende å tenke seg at det som nå utspiller seg på Gaza, også vil utspille seg på Vestbredden. Jeg håper fortsatt inderlig at jeg tar feil.

Hvorfor vente på at proto-fascismen har blitt rein, fullskala fascisme?

Fordriving som verdigrunnlag

Polens president Andrzej Duda ber i et intervju med Financial Times USA om å utplassere atomvåpen i Polen. «Natos grenser flyttet seg østover i 1999, derfor bør det, 26 år seinere, skje et skifte i Natos infrastruktur østover. For meg er dette åpenbart», sier Duda, som tilhørte det ultrakonservative høyrepartiet Lov og rettferdighet (PiS) til han ble president i 2015. Han tilbyr USA, slik han gjorde overfor president Joe Biden i 2022, å flytte atomstridshoder fra Vest-Europa til Polen. Han begrunner det med at Russland har overført taktiske atomvåpen til Hviterussland etter at avtalen ble inngått 25. mai 2023, fordi president Aleksandr Lukasjenko mente at sikkerhetsgarantiene fra Bucuresti-avtalen i 1994 var brutt.

Polen var første land som ble innlemmet i USAs såkalte rakett­skjold og har siden 2002 blitt rustet opp som framskutt rakettbase for USA, først med Redzikowo-basen, deretter med Aegis Ballistic Missile Defense System fra 2018. Naval Support Facility-Redzikowo ble overført fra Missile Defense Agency til USAs marine i desember 2023 og overført til Nato i juli 2024 da missilforsvaret ble erklært operativt. Basen ble offisielt åpnet 13. november 2024.

 tilbudet overfor Keith Kellogg, president Donald Trumps spesialutsending til Ukraina, bør ikke overraske noen. Minst av alle finansminister Jens Stoltenberg. Under regjeringsforhandlingene etter valget i Tyskland i september 2021, var det spørsmål om å fornye flyvåpenet med fly som fortsatt kunne frakte USAs atomvåpen. Nato-sjef Stoltenberg, som da kjørte hardt mot FN-traktaten om forbud mot atomvåpen, advarte: Om Berlin ikke gikk til en slik anskaffelse, kunne atomstridshodene flyttes østover, til Polen.

Europa trenger en ny sikkerhetsordning. Nå er det bare én nedrustningsavtale fra USA/Sovjet-tida: New START-avtalen utløper 5. februar 2026.

Atomvåpen på vei østover?

Kronikken «Med ukrainerne, mot imperialismen» (24. februar) burde heller hatt tittelen «Med imperialismen mot imperialismen». Rødts utenrikspolitiske leder Bjørnar Moxnes seiler under falskt flagg når han skriver om «den sivile støtten til Nansenprogrammet». Det fins intet særskilt «sivilt Nansenprogram». Rødt sto sammen med resten av Stortinget til å pumpe opp programmet fra 15 til 35 milliarder kroner i år, til tross for at Nato-Norge har sendt stridsvogner og
F 16-fly til Ukraina og stasjonert
F 35-fly i Polen. Dette var opprinnelig røde linjer for Rødt. De stilte seg bak Forsvarsforliket til tross for at slagsida er Nato-opptrapping og amerikanske baser i Norge, i stedet for å ta bruddet og framheve hvilke deler av oppbygginga av det nasjonale forsvaret Rødt er for.

og Natos narrativ om krigen i Ukraina med søkke, snøre og snelle med sitt landsmøtevedtak 23. april 2023. Opposisjonen i Norge mot krigen og kravet om en ny europeisk sikkerhetsordning døde på Stortinget med et politisk takras av en utenrikspolitisk og anti-imperialistisk analyse fyrt opp av “våpenk«meratene” i par»iet. Rødt underslo bevisst at våpenhjelpen var Nato-koordinert fra US Army Base i Wiesbaden inntil Nato brøyt med sin sedvanlige praksis (som under bombinga av Libya i 2011) og gjorde koordineringa av våpenhjelpen til offisiell Nato-politikk. Landsmøtevedtaket: “I dag «kjer våpendonasjonene direkte av Norge eller i samarbeid med andre land, ikke av Nato. Det må fortsette, for å støtte ukrainernes forsvarskamp uten å ytterligere øke faren for stormaktskrig.»

Krigslinja har slått feil. Reaksjonene i München og europeiske hovedsteder tyder på at den innsikten sitter langt inne. Europa går i krisemodus og holder krisemøter. Ulike hensyn kolliderer mot hverandre; ikke uventet fordi det dekker over reelle og dype motsetninger. Det gjør det nødvendig å rydde i kortstokken og bli enige om rekkefølgen. Faktorenes orden er ikke likegyldig.

være å få til en våpenhvile i Ukraina for å rydde grunn for forhandlinger om en ny europeisk sikkerhetsordning som kan danne rammeverk for neste skritt: forhandlinger om Ukraina og Russland. Situasjonen krever at forhandlingssporet blir tråkket opp på en realistisk og sannferdig måte. Det står nå anti-imperialistiske krigsmotstandere fritt å fremme et norsk krav om at USA og Nato inviterer Russland til forhandlinger om en europeisk sikkerhetsordning som stanser Natos ekspansjon, gir Ukraina sikkerhetsgarantier, krever russisk tilbaketrekking militært og åpner for FN-garanterte folkeavstemninger på Krim, i regi av FN og innafor rammene av OSSE.

Med imperialismen mot imperialismen

Gro Byrkjeland anklager meg for å servere vrengebilder om krigen i Ukraina (Klassekampen 16. november). For å få det til, konstruerer hun uriktige sammenstillinger av hva jeg faktisk skrev (4. november). «Natos skremselspåstander» er ikke «russisk ekspansjon» og «store tap av ukrainske liv og territorium». Det er derimot påstanden om at Ukraina hadde blitt utslettet uten Natos våpenstøtte, at Kyiv hadde falt og Kreml hadde innsatt «ei marionettregjering og slik ta[tt] kontroll over hele landet».

 ville aldri bøyd seg for en quislingregjering. Kampen hadde fortsatt, ledet fra Lviv eller eksil. Det er historia full av eksempler på.

Dette er ikke å underslå «brutaliteten og måla til den kriminelle russiske angrepskrigen», slik Byrkjeland hevder, tilsynelatende uten å reflektere over hvorfor Putins planer «om å ville erobre hele landet» strandet allerede i første fase, med de våpnene Ukraina da hadde til rådighet.

Det er ikke sammenfall mellom Vestens tolkning av Putins planer basert på hans russiske nasjonalsjåvinisme, og realitetene på bakken.

er at Kyivs krigføring innebærer å binde Nato til kravet om medlemskap, som ble lagt fram nærmest som ultimatum i president Volodymyr Zelenskyjs «seiersplan».

Heller ikke dette passer inn i Byrkjelands bilde. Det gjør det vanskelig å skjønne hvorfor hun ikke går inn for fulle våpenleveranser uten restriksjoner, ikke bare Rødts «defensive våpen». Hun holder fast ved at Kursk-invasjonen har rystet Kreml slik at den «kan bli til Ukrainas fordel ved fredsforhandlinger». Idet russerne er i ferd med å erobre Kurakhove og truer Pokrovsk. Faren for sammenbrudd er overhengende. USA/Nato kan komme med et utspill som kan få internasjonal oppslutning: Å be Russland forhandle om en ny europeisk sikkerhetsordning hvor Ukraina inngår, slik Moskva faktisk inviterte til i desember 2021.

(For en fullstendig analyse, se www.peterm.no: «Forhandlingsblindsporet» og «Krysser nye ‘røde linjer’» .)

Svar til Byrkjeland

Finn Olav Rolijordet (6. november) mener jeg har falt i min egen forenklingenes forbannede felle når jeg viser til at Nato-landet Norge har brutt sitt stortingsvedtak fra 1935 om salg av våpen til land i krig eller borgerkrig. Han viser til vilkårene i vedtaket: legal forsvarskrig og leveranser til legale regjeringer.

Våpen til Ukraina er derfor «helt innafor», konkluderer han.

Men vedtakets bokstav var aldri mitt anliggende, selv om «forankringen i folkeretten» ble fjernet i 1959 da en forsinket last med ammunisjon til Cubas diktator, general Fulgencio Batista, kom fram til Havanna etter revolusjonen. Det håpet jeg ville framgå av innlegget.

Det jeg vil ha fram, er at Norge nå har brutt en selvpålagt, uavhengig praksis, slik Norge nå har vraket sin basepolitikk og lar USA undergrave landets politikk med hensyn til atomvåpen og lagring av våpen ved å godta å ikke ha innsyn.

Rødt har markert seg tydelig mot basene. Det kan være verdt å minne om at kravet om innsyn i hvorvidt USAs krigsskip hadde atomvåpen om bord eller var atomdrevne når de anløp havner i New Zealand, førte til at USA sa opp militæravtalen med New Zealand i alliansen ANZUS (Australia, New Zealand, USA) i 1984.

Rødt og SV har derimot vært med på at Nato-landet Norge bryter praksisen med våpenleveranser i en verdenssituasjon der Nato-landene pumper våpen inn i Ukraina – hvilket USA og Storbritannia gjorde før Russlands angrep i februar 2022. I landsmøtevedtaket om Ukraina fra april i fjor dekker Rødt seg bak besvergelsen om at «våpendonasjonene (skjer) direkte av Norge eller i samarbeid med andre land, ikke av Nato» – hvilket da var standardpraksis i Nato. Den kamuflasjen er nå lagt til side.

Brutt våpenpraksis

Det er noe slående ved debatten om krigen i Ukraina i og rundt Rødt og SV. Folk stiller opp motsetninger som om det er de som gjelder, enten eller og intet annet.

En vanlig oppstilling er at stans i våpenforsendelsene, er ensbetydende med «fred» på Russlands premisser. Hva med våpenhvile som første skritt? For å stanse den utviklinga i krigen vi nå ser, og for å legge til rette for reelle forhandlinger innenfor internasjonale rammer, som Brasil og andre land har fremmet. Utviklinga i krigen er i strid med de feilslåtte og høyst politiserte analysene som kavaleriet fra Forsvaret og dets forskningsinstitutter serverer i NRK og TV2 med sitt kommentatorkorps på geledd.

 Da Ukraina rykket inn i Kursk-­regionen, ble det utropt som en nærmest taktisk-­militær genistrek. Ukrainske påstander om at dette ville avlede russiske styrker på fronten i Donetsk, ble videreformidlet over en lav støvlehæl. Så gikk det ikke slik. Russland flyttet ikke store styrker fra Donetsk til Kursk. I stedet er det kamperfarne ukrainske styrker som er frosset fast i stillstandsfronten i Kursk, mens Russland rykker fram i Donetsk.

Analysene er like bastante seg påstanden i Rødts landsmøtevedtak i april 2023: «Uten våpenstøtte hadde Ukraina blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk, høyrenasjonalistisk russisk regime med erklærte imperialistiske ambisjoner.» Dette er ikke bare blåkopi av Natos skremselpåstander; det står i direkte strid med militære analyser og erfaringer fra andre kriger, for eksempel i Afghanistan: Det tok Mujahedin ti år å nedkjempe Sovjet; det tok Taliban vel tjue år å jage ut USA og Nato – ingen av dem med tung våpenhjelp.

 generalstab trodde på fullskalainvasjon for å erobre Ukraina. Russland hadde mobilisert for få soldater til å innta Kyiv og store byer, for ikke å si hele landet. Felttoget mot Kyiv og Kharkiv brøyt sammen på grunn av ukrainernes motstandskraft, den russiske hærens og kommandostrukturens elendige forfatning og tidspunktet på året for invasjonen. Dessuten: Jo lenger Russland hadde trengt inn i Ukraina, jo større vansker ville de hatt med å forsvare sine forsyningslinjer. Det samme vil gjelde om Russland nå skulle forsøke å krysse Dniepro. Ingen ville heller støttet et quisling1regime i Kyiv, men president Volodomyr Zelenskyj med sete i Lviv i Øst-Ukraina. Påstanden om at Ukraina ville ha sluttet å eksistere uten Nato-våpen, er retorikk, ikke realitet, men passer inn i Natos ekspansjonspolitikk. Våpenfikseringa har fått Rødt og SV til å se vekk fra «det europeiske sikkerhetsdilemmaet». Å avvise Natos ekspansjoni en antiimperialistisk analyse, er jernteppe. Det underslår helt sentrale hendelser i Ukraina, som statskuppet i Kyiv og Antiterroroperasjonen i 2014 (ikke bare Krim). USAs og Natos manglende erkjennelse av sikkerhetsdilemmaet hindrer dem i å ta det kanskje viktigste skrittet for å åpne for forhandlinger: direkte forhandlinger med Russland om en ny sikkerhetsordning for Europa – i stedet for å ta utgangspunkt i det militære stillingsforholdet mellom Ukraina og Russland. Gitt rammene: Hvorfor skulle Rødt, som et revolusjonært, antiimperialstisk parti, slutte seg til at Nato-landet Norge brøyt sitt stortingsvedtak fra 1935 som sier at Norge ikke skal selge våpen til land i krig eller borgerkrig, noe som ble innskjerpet i 1959? Hvorfor støtte Nato-landet Norges våpenleveranser som er underlagt Nato, når Norge underlegger seg USA mer enn noen gang?

Forenklingenes forbannelse

Tidligere Klassekampen,  tidligere Rødt

Forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), Julie Wilhelmsen, skriver i Klassekampen 17. august om hennes erfaringer med skråsikkerheten og reinvaskingen av Vesten siden Russland invaderte Ukraina 22. februar 2022. Hun får svar av Jørn Buø, tidligere forsvarsattaché til Russland, Ukraina, Belarus og fire sentralasiatiske republikker. Svaret er en sammenhengende vegg-til-vegg bekreftelse av de reflekterte og erfaringsbaserte ankepunktene som Wilhelmsen legger til grunn.

Innlegget har fått overskriften «Tvil er ikke alltid det rette» – og levner ingen tvil om at Buø aldri har tvilt, i hvert fall ikke på ett av de sentrale punktene i Wilhelmsens betraktninger om «sikkerhetsdilemmaet» som hun lærte om i statsvitenskap på 90-tallet, blant annet å være bevisst om at «en motpart kan komme til å tolke våre trekk på en annen måte enn det vi selv har til hensikt».

Buøs utlegning er selektiv til tida han tjenestegjorde i Russland fra 2000 til 2003. Det framstår som lite opportunt for Buø å ta for seg 90-tallet. I april 1999, på Natos toppmøte i Washington, tok Nato seg retten til å gå til krig uten FN-mandat og utenfor sitt eget område. På samme møte ble Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn tatt opp som nye medlemmer, stikk i strid med tidligere løfter og uten forutgående trusler fra Russland. I 2004 kom neste Nato-utvidelse med de tre baltiske statene.

-strategien ble anvendt i 1999 i krigen mot Serbia. Kosovo-spørsmålet ble behandlet i FNs sikkerhetsråd 3. september fordi Vesten visste at Russland ville nedlegge veto mot krigen. Under «forhandlingene» i Rambouillet utenfor Paris, stadfestet USAs utenriksminister Madeleine Albright overfor amerikanske journalister at «Serbia needs some bombing, and that’s just what they are going to get».

Et effektivt middel var å inkludere at Nato skulle få fritt leide gjennom Serbia fra Ungarn til Kosovo i Rambouillet-avtalens appendiks, noe Beograd naturligvis ikke kunne godta. Krigen førte ikke bare til at Nato bombet bruer over Donau, den serbiske kringkastingen, den kinesiske ambassaden og et flyktningtog; det førte til nær sammenstøt med russiske styrker på vei mot Prishtina, Kosovos hovedstad, for å unnsette sine serbiske allierte.

Moskva var blitt advart om «det globale Nato». I desember 1998 satt FNs sikkerhetsråd i behandling av rapporten til lederen for våpeninspeksjonen i Irak, Hans Blix. Storbritannias FN-ambassadør Tim Hannah ba om pause. To timer etter kom han tilbake og meddelte at USA og Storbritannia hadde startet å bombe Irak. USAs og Natos strategi var åpenbar for Russland: I sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinskis innflytelsesrike bok «The Grand Chessboard» (1997) kan man lese hvordan USA hadde ti til femten år på seg å innta «den eurasiske korridoren», det tidligere Sovjets interessesfære.

 sine betraktninger om «sikkerhetsdilemmaet» i behold. Dette ble feid til side med Russlands invasjon i Ukraina (og før det). Hun er ikke alene med sine erfaringer. Selv i redaksjoner i Nato-kritiske aviser senket sensuren seg, omtalt som «normal redaktørvirksomhet», av frykt for å bli stemplet som Putin-apologeter. Og Rødt og SV fulgte etter.

Ikke rom for tvil

#fff

#000

Israel har gjennom flere måneder avslått alle forslag fra Hamas om våpenhvile og tilbaketrekking av styrker fra Gaza. Statsminister Benjamin Netanyahu har flere ganger bekreftet at okkupasjonsmaktas bakkestyrker skal inn i Rafah, også uten USAs samtykke.

For hver mediespekulasjon rundt motsetningene mellom USAs president Joe Biden og Netanyahu, har alvoret i målet fra Israels politiske og militære ledelse om «total seier» i krigen, sunket inn hos flere. Imens har drapstallene på Gaza steget til over 33.000, og tusenvis er savnet.

Hvor står krigen et halvt år etter Hamas-angrepet 7. oktober? Målt ikke ut fra Israels mål om «total seier», men ut fra et palestinsk narrativ, som strekker seg langt utenfor Hamas’ rekker?

Få uker etter angrepet konstaterte Jon B. Alterman i tankesmia Center for Strategic and International Studies (CSIS) i Washington at «Hamas’ konsept for militær seier er helt og holdent langsiktige politiske resultater (...) ikke om ett eller fem år, men gjennom tiår med kamp for å øke palestinsk solidaritet og øke Israels isolasjon».

Alterman mener at Hamas slik forsøker «å bruke Israels langt større styrke til å beseire Israel». «Israels styrke tillater landet å drepe sivile palestinere, ødelegge palestinsk infrastruktur og fornekte globale krav om å vise tilbakeholdenhet. Alt dette fremmer Hamas’ mål», skriver han.

Sørafrikanske Tony Karon, redaktør for Al-Jazeeras AJ+, hevder den betingelsesløse støtta i USA – og langt på vei i resten av Vesten – til Israels krig, og illusjonen om Israel «som bare et annet vestlig fredelig land», nå slår sprekker – og at illusjonen uansett aldri har hatt feste i det globale sør.

Også Tareq Baconi, som jobber for Institute for Palestine Studies og i 2018 ga ut boka «Hamas Contained: The Rise and Pacification of Palestinian Resistance», mener Hamas lenge har lett etter en måte å bryte ut av situasjonen med å styre et beleiret Gaza, avskåret fra andre palestinske områder.

Gaza-krigen gjør det nærmest umulig å se Palestina som atskilte territorier.

Hamas vil sette ny dagsorden for Palestina

USA er i gang med å etablere en maritim nødhjelps­korridor til Gaza. Mange mistenker at motivet for å åpne sjøveien er at USA ønsker å avlede oppmerksomheten fra at de ikke vil true med å fryse våpenleveranser for å presse Israel til å åpne Rafah-grenseovergangen til Egypt. Ved grensa står tre tusen lastebiler med nød­hjelp uten å få slippe gjennom.

Meldingene om barn som dør av sult i Gaza, har lagt ytterligere press på USAs president Joe Biden. Dødstallet over palestinere i Gaza er over 31.500. Plutselig synes det som om Biden har begynte å slutte med å avfeie dem som «Hamas-tall».

«Mer enn 30.000 palestinere har blitt drept; de fleste er ikke Hamas, tusener på tusener av uskyldige, kvinner og barn», sa han saktmodig i sin State of the Union-tale 7. mars.

Statsminister Benjamin Netanyahu har dumpet Biden, mens presidenten har klynget seg til uttalelsen om at «jeg er sionist», uansett hvor mange ganger Netanyahu har overhørt Bidens lavmælte advarsler.

Verken våpenleveransene eller den økonomiske bistanden er blitt stanset, slik USAs utenriksminister James Baker III gjorde i en kort periode i 1991, for å tvinge Israels daværende statsminister Yitzhak Shamir til å stille på Madrid-konferansen med PLO.

Biden har gått utenom Kongressen med to våpenpakker til Israel. Den første var på 106 millioner dollar; den andre på 147,5 millioner.

Nå viser det seg at USA har foretatt mer enn hundre separate militære salg til Israel siden Gaza-krigen startet 7. oktober, melder John Hudson i The Washington Post.

Det dreier seg om presisjonsammunisjon, mega bunker-buster-bomber og andre dødelige våpen, kom det fram i en klassifisert høring i kongressen, skriver den erfarne nasjonale sikkerhetsjournalisten.

Utenriksdepartementet begår ­kriminelle brudd på USAs statutter for hvordan amerikanske våpen skal brukes.

Sendingen av våpen til Israel bryter vilkårene i amerikansk lov

, de tradisjonelle kreolske gatefeiringene i Haitis hovedstad Port-au-Prince, over meldingen om at statsminister Ariel Henry og regjeringen vil gå av, melder Reuters. Det tente et ørlite håp i slumstrøkene, som kler sin fattigdom i bittersøte navn som Cité Soleil (Solbyen), Cité de Dieu (Guds by) og Bel-Air (God luft).

Her har dødens ånder og andre åndekrefter fra voodoo-verdenen fått herje fritt i lang tid. Haiti har vært preget av uro og væpnede gjenger i en årrekke. Den lovløse tilstanden eksploderte med drapet på president Jovenel Moïse 7. juli 2021. Voldsbølgen fikk et nytt oppsving da Henry ga til kjenne at han ikke ville innfri løftet om å gå av som statsminister 7. februar.

I dag rår vel 200 kriminelle gjenger over rundt 80 prosent av Haiti, og behersker store deler av Port-au-Prince. Landet har brutt fullstendig sammen. Alt står på det nærmeste stille, også de fargerike små 

 lastebilene som til vanlig frakter folk rundt. Folk tyr i angst til sine 

Henry, som er i Puerto Rico, meldte sin avskjed under det regionale krisemøtet i det karibiske fellesskapet Caricom i Kingston på Jamaica, med USAs utenriksminister Antony Blinken til stede. USA har holdt sin hånd over Henry siden Moïse ble likvidert på sitt soverom i den rike forstaden Petionville i høydedraget over hovedstaden Port-au-Prince i 2021.

Drapet kan ha vært et oppgjør innen eliten, da Moïse angivelig forsøkte å tøyle narkotrafikken som går over Haiti, enten til USA eller over til Vest-Afrika. Ariel Henry er blitt koplet til Joseph Félix Badio, som er mistenkt for å ha planlagt attentatet på Moïse, etter at Badio fikk sparken i politiets antikorrupsjonsenhet.

20. februar ble presidentens kone, Martine Moïse, tidligere statsminister Claude Joseph og tidligere politisjef Léon Charles siktet for drapet. Den partiuavhengige nevrokirurgen Henry ble pekt ut av Moïse til å erstatte Claude Joseph og ble innsatt som statsminister og fungerende president 20. juli 2021.

USA har overhørt alle rettsmessige spørsmål i FN, Caricom og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) angående Henrys legitimitet. Det har gjort at FN ikke har klart å stable en internasjonal politistyrke på beina.

Vi gjenn­om­fører en blodig revolusjon.

Henry går av i Haiti

«Dechoukaj» innebærer å tre et bildekk fylt med bensin nedover hodet på et menneske og tenne på. Det er en velbrukt metode for de kriminelle gjengene på Haiti, for å bli kvitt en rival eller lynsje en politisk motstander. Dechoukaj er landsbygd-kreolsk og betyr egentlig «å rykke et tre opp med rota».

Nå har staten Haiti fått tredd et brennende bildekk rundt halsen. «Situasjonen i dag for de fleste haitiere (men ikke alle haitiere) er så mye verre og farligere nå enn den var under Duvalier», skriver Amy Wilentz i tidsskriftet The Nation.

Wilentz er professor ved University of California. Artikkelen er et tilbakeblikk på da hun var til stede på Haiti da Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier fløy ut av landet 7. februar 1986, med store kofferter fullstappet av dollar.

Baby Doc hadde arvet diktaturet etter sin far, François «Papa Doc» Duvalier, som styrte Haiti fra 1957 til sin død i 1971.

Haitis sittende statsminister, tidligere nevrokirurg Ariel Henry, hadde lovet å bruke samme dato – 7. februar i år – til å fratre den statsministerposten han ikke er valgt til. Han ble satt inn som statsminister da president Jovenel Moïse ble myrdet i 2021.

Haiti er i høyspenn. Mektige kriminelle gjenger kontrollerer store deler av landet og varsler at de vil tvinge statsministeren til å trekke seg.

Statsminister Henry strandet tirsdag i San Juan, hovedstaden på Puerto Rico, på vei hjem fra Kenya. Der inngikk han en avtale med president William Ruto om å sende tusen politifolk fra Kenya til Haiti.

I oktober vedtok FNs sikkerhetsråd å sende en internasjonal politistyrke til Haiti.

Statsministeren er en klassisk amerikansk nikkedokke.

FN slår alarm om et Haiti i brann

Tirsdag kveld gikk Israels statsminister Benjamin Netanyahu tilbake på vedtaket om restriksjoner for palestinske muslimer på å besøke den hellige høyden Haram ash-Sharif under fastemåneden ramadan, som starter i morgen.

Netanyahu hadde stilt seg bak sin nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir under regjeringsmøtet 18. februar. De begrenset da tilgangen til bare å gjelde menn over 60 år og kvinner over 50 år.

Overvåkingstjenesten Shin Bet gikk imot forordningene. Den frykter eksplosjon dersom ikke palestinere får utøve sin religiøse praksis ved islams tredje viktigste helligdom, under de rådende omstendighetene med utsultingskrigen på Gazastripa.

Netanyahu snudde på grunn av advarslene fra Shin Bet, politiet og hæren. Restriksjoner vil nå bli vurdert fortløpende uke for uke fram til 9. april, under oppsyn av Shin Bet.

Det blir i utgangspunktet som ved de to siste markeringene av ramadan, i 2022 og 2023. I årene før det falt ramadan sammen med jødiske høytider som jom kippur (Forsoningsdagen) og Sukkót (Løvhyttefesten).

6. mai 2021 førte Israels tiltak med å fjerne palestinske familier fra Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem til at Hamas og Islamsk jihad sendte raketter fra Gaza mot Jerusalem. Rakettene førte til to uker med bombing av Gaza, som USAs president Joe Biden fikk stanset ved å ringe Netanyahu.

Nå danner krigen i Gaza og Israels opptrapping av sin militære aktivitet på Vestbredden bakteppet under ramadan.

Hamas forlot torsdag de indirekte forhandlinger med Qatar, Egypt og USA i Kairo, om en våpenhvile- og fangeutvekslingsavtale ved starten på ramadan.

USA ­inviterte feil Benjamin ifølge Netanyahu.

Det er full krigsstemning i Israels krigskabinett

«Ferdinand Marcos Juniors prosjekt viser mer og mer at han er sin diktatorfars sønn», konstaterer Cristina Palabay, generalsekretær i menneskerettsorganisasjonen Karapatan, i en uttalelse i februar.

Hun sikter på den sittende presidenten Ferdinand «Bongbong» Marcos Jr., som tiltrådte i juni 2022, og hans far, Marcos Sr. som satt fra 1965 til 1986 da han ble styrtet av den folkelige bevegelsen «People Power». Han regjerte under harde militære unntakslover som han innførte fra 1971 til 1982.

People’ Power brakte president Cory Aquino til makta i 1986 og førte til den nye grunnloven som begrenset utenlandsk eierskap i lokale bedrifter og gikk inn for en viss fordeling av jord – selv om det har skjedd i liten grad.

Heller ikke grunnlovens begrensninger på direkte utenlandske kapitalinvesteringer (FDI) har blitt etterlevd. Den ene administrasjonen etter den andre har vært «underdanige overfor kravene fra imperialistisk globalisering», mener generalsekretæren Palabay.

De har innført lover som har gjort det mulig å gå utenom grunnloven i de fleste sektorer, fra olje, gass og gruver, til massemedia og utdanning, og ikke minst telekommunikasjon.

Dette har bidratt til den liberaliseringen som hele skogen av filippinske masseorganisasjoner har slåss mot i kampen mot fattigdom, bolignød og jordløshet.

25. februar var de på beina, årsdagen for People’ Power eller EDSA-revolusjonen i 86 (også kalt People’ Power-revolusjonen), fordi de fleste og største protestene fant sted på Epifanio de los Santos Avenue i Manila.

Røttene til våre problemer er korrupsjon og vårt politiske system

Som far, så sønn

Begrensing av tilgang til al-Aqsa kan utløse opprør

Hamas oppfordret forrige onsdag palestinere og muslimer fra andre land til å marsjere mot Jerusalem og innta Haram ash-Sharif, også kalt Tempelhøyden, ved innledningen av fastemåneden ramadan. Her ligger al-Aqsa-moskeen ved siden av den skinnende Klippedomen. Oppfordringen fra Hamas-leder og tidligere statsminister Ismail Haniyeh kom under dragkampen om en avtale om våpenhvile og fangeutveksling i Gaza.

«Dette er en oppfordring til vårt folk i Jerusalem og på Vestbredden til å marsjere mot al-Aqsa på første dag av ramadan», sa Haniyeh, ifølge avisa Ha’aretz. Første dag av ramadan er søndag.

Haniyeh fikk raskt svar fra det israelske krigskabinettets talskvinne Tal Heirich. Hun anklaget Hamas for «å ­forsøke å trekke oss inn i krig på alle fronter,» skrev Ha’aretz.

«Eksplosivene» er allerede lagt ut. Det skjedde da statsminister Benjamin Netanyahu ga sin tilslutning til forslaget fra den nasjonale Ben-Gvir om å begrense adgangen for palestinere til å besøke Haram ash-Sharif under fastemåneden.

I flere av de siste årene har ramadan og andre muslimske høytider falt sammen med jødiske høytider. Det har ført til harde sammenstøt på grunn av restriksjoner på muslimers muligheter til å besøke området, mens stadig flere jøder har sluppet til.

Nå er det krigen på Gazastripa og den forutgående opptrappingen av volden mot palestinerne på Vestbredden som danner bakteppet.

Israels forsvarsminister Yoav Gallant mener at Hamas oppfordrer til marsjen for å ta fokus vekk fra det militære presset på Hamas på ­Gazastripa. Israels hær hevdet mandag at de har tatt livet av 13.000 Hamas-­krigere. Hamas vil derfor at Israel skal konsentrere seg om Jerusalem og Vestbredden.

Det er umulig å tillate Hamas å feire sin seier på ­Tempelhøyden.

Til store protester fra irske, britiske og internasjonale menneskerettighetsgrupper og advokatforeninger trumfet den konservative regjeringen til Storbritannias statsminister Rishi Sunak i fjor gjennom amnestiloven Legacy Act. Loven vil gi amnesti for drap og overgrep begått under den voldelige perioden i Nord-Irland fra 1968 til 1998, kalt The Troubles.

Irlands regjering har varslet at de vil ta saken til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Onsdag tok saken en ny vending. Den nordirske høyesterett i Belfast slo fast at betydelige seksjoner i loven bryter med den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 og 3.

De avviste samtidig hovedargumentet til London-regjeringen, om at å innføre immunitet under amnestiloven vil bidra til forsoning i Nord-Irland. «Faktisk er det beviser for det motsatte», heter det i dommen, ifølge nyhetsbyrået Reuters.

Loven innebærer immunitet mot straffeforfølgelse for britiske soldater, etterretningsagenter og nordirske politifolk. Det samme gjelder for medlemmer av IRA og andre republikanske grupper og protestantiske lojalister, som i en rekke tilfeller opererte som dødsskvadroner for den britiske hæren i Nord-Irland.

Forutsetning for amnesti er at de aktuelle personene samarbeider med den nye etterforskningskommisjonen som blir opprettet, kalt Independent Commission for Reconciliation and Information Recovery.

Det er særlig ofrenes familier, på begge sider av konflikten, som har slått alarm. Mer enn 20 søksmål er innlevert mot loven: For brudd på den europeiske menneskerettskonvensjonen og Langfredagavtalen fra 1998, som markerer avslutningen på The Troubles.

Protestene har dessuten kommet fra alle de store partiene i Nord-Irland, fra Sinn Féin til Democratic Unionist Party (DUP).

Det er ingen bevis for at immunitet vil bidra til forsoning i Nord-Irland.

Amnestilov bryter med menneske­rettighetene

Israels statsminister Benjamin Netanyahu ga søndag generalene ordre om å planlegge bakkeoffensiven mot Rafah. Et militært hardt presset Hamas ser etter en framtid. En vurdering er at en våpenhvile på 40 dager – eller fire og en halv måned, som Hamas foreslår – vil gjøre det vanskeligere for Israel å restarte krigen. En annen vurdering er at Netanyahu vil forfølge sitt mål med «total seier», fordi Israel har grønt lys fra USA.

Et annet dulgt kort er forholdet mellom Hamas i eksil, som har sittet på utsida av samtalene i Kairo og Doha, og Hamas-lederen under jorda i Gaza, Yahya Sinwar.

Ifølge Amos Harel i den israelske avisa Haaretz skal Hamas-ledelsen i eksil være innstilt på at det blir satt inn en teknokrat- og byråkrat-administrasjon i Gaza. Årsaken er at Hamas vil kunne få indirekte eller direkte innflytelse over en slik administrasjon. Dette går angivelig ikke godt hjem hos selvstyremyndighetene i Ramallah (PA), som mener en slik løsning vil svekke PAs posisjon i Gaza. Viktigere er faren for at en slik ordning vil sementere den politiske splittelsen mellom Vestbredden og Gaza, som Israel har holdt ved like.

Splittelsen mellom PA og Hamas og andre palestinske fraksjoner svekker mulighetene for at PLO kan gå inn i framtidige forhandlinger – med mindre de skaffer seg en felles plattform og strategi for det palestinske frigjøringsprosjektet.

PA har vært dominert av Fatah siden juni 2007, vel halvannet år etter at Hamas overraskende fikk flertall ved valget til den palestinske lovgivende forsamlingen (PLC) i januar 2006. Fatah, som også dominerer PLO, er dessuten nå selv splittet i flere fraksjoner. Splittelsen i Fatah førte til at president Mahmoud Abbas benyttet anledningen til å innstille valget i 2021, begrunnet med at Israel nektet palestinerne å avholde valget i Øst-Jerusalem. Han slo hendene av fraksjonene, inkludert opposisjonen i Fatah, som ville utfordre Israel – og USA og Vesten – ved å avholde valget likevel.

En gammel aktør har dukket opp igjen: Mohammed Dahlan, Fatahs sikkerhetssjef på Gaza, som i juni 2007 gikk i ledtog med Mossad og USAs generalløytnant Keith Dayton for å fordrive Hamas fra Gaza. Dette har Elliott Abrams, da sikkerhetsrådgiver under USAs president George W. Bush, stadfestet.

 av en domstol i Ramallah i desember 2014 og er ekskludert fra Fatah. Mahmoud Abbas har tidligere anklaget Dahlan for å ha bistått Israel i å ta livet av PLO-lederen Yasir Arafat, mens han satt beleiret i presidentkomplekset Muqata’a’ i Ramallah. Arafat døde 11. november 2004 i Clamart i Frankrike.

Shtayyeh ­ønsker garantier om palestinsk stat

Reiser Palestina seg fra ruinene med en samlingsregjering?

Hamas har fått forelagt et forslag til rammeverk for 40 dager med 

 våpenhvile. Det er utarbeidet av USA, Egypt, Qatar og Israel i Paris. Fristen er innledningen av fastemåneden ramadan, som i år starter 10. mars.

Ramma for forslaget er trangere enn de som har versert fra samtalene i Kairo, før statsminister Benjamin Netanyahu trakk Israels delegasjon ut av forhandlingene. Det skjedde uten samtykke fra andre i krigskabinettet og var nær ved å utløse regjeringskollaps.

Tidligere forsvarssjefer Benny Gantz og Gadi Eisenkot har så langt latt seg overtale til å bli, av tidligere statsminister Ehud Barak og militærledelsen.

Netanyahu avviser det siste kjente Hamas-forslaget som «illusorisk» og «fra en annen planet». Det hadde følgende punkter: våpenhvile i fire og en halv måned, som innledning på full tilbaketrekking av israelske soldater og avtalefestet 

 (langvarig våpenhvile), og stans i krigen.

Dessuten utveksling av alle gisler i Gaza mot alle palestinske fanger, som var over 5000 før Hamas-angrepet 7. oktober. Israel har til nå arrestert ytterligere 7170 palestinere på Vestbredden etter angrepet.

Netanyahu har strammet inn kravet til utveksling, meldte Channel 12 søndag. Palestinske fanger som er politisk og militært «tunge», skal deporteres til Qatar. Emiren av Qatar setter seg imot.

De «tunge» frigitte fangene vil stå på den israelske etterretningens dødsliste, slik Hamas-ledere i eksil nå har blitt plottet ut av Mossad-sjef David Barnea.

Ingen av Hamas-kravene er med i utkastet fra Paris.

Forslag uten Hamas-krav

Da den palestinske statsministeren Mohammad Shtayyeh og hans regjering i går meldte sin avgang, kom det etter nok ei blodig uke på den okkuperte Vestbredden.

Torsdag ble en palestiner drept og fem såret da de gikk til angrep med automatvåpen på en veisperring ved bosettingen Ma’ale Adumim, en av de største koloniene på Vestbredden. Bosettingen kalles «Blekkspruten» på grunn av sin utbredelse på åskammen som brekker steilt ned mot Jeriko og Dødehavet.

Den kontrollerer E1-området, som deler den nordlige og sørlige delen av Vestbredden øst for Jerusalem, der veiene mellom Ramallah og Hebron og veien ned i Jordandalen møtes.

Onsdag ble en 14-årig palestinsk gutt skutt i brystet og drept av israelske soldater under opptøyer i Qalqilya, en vanligvis høyt trafikkert grensestasjon på Vestbredden nordøst for Tel Aviv. Israels hær skyter, her som andre steder, med skarpt mot steinkastende ungdom.

Samme dag meldte palestinske helsemyndigheter at 384 palestinere er drept på Vestbredden siden Hamas-angrepet 7. oktober.

Torsdag kveld la Israels finansminister Bezalel Smotrich fram planer om å bygge ut vel 3000 nye boenheter i tre bosettinger. 2350 av dem i Ma’ale Adumim, som har vel 38.000 innbyggere, 300 i Keidar, rett sør for Ma’ale Adumim, og 694 i Efrat, som ligger i klyngen av bosettinger som omkranser Betlehem.

Erklæringen ble sendt ut etter møtet mellom Smotrich, statsminister Benjamin Netanyahu, forsvarsminister Yoav Gallant og minister for strategiske saker Ron Dermer. Dermer, som var ambassadør i USA fra 2013 til 2021, har som ansvar å bygge ut Abraham-avtalene med arabiske land og pleie forholdet til Det hvite hus.

For at det skal regne, må du se skyer på himmelen.

Palestinerne krever konkrete og diplomatiske tiltak fra USA og Europa

Onsdag stemte 99 av den israelske nasjonalforsamlingen Knessets 120 medlemmer for regjeringens erklæring mot opprettelse av en palestinsk stat. Israel «avviser fullstendig et internasjonalt diktat om en permanent ordning med palestinerne», ifølge erklæringen. Eller forsøk på «ensidig å tvinge Israel til å godta en palestinsk stat», slik statsminister Benjamin Netanyahu utla vedtaket.

Det sentrale er ikke Knessets reservasjoner mot å ensidig bli påtvunget en «tostatsløsning»; det har aldri vært på tale fra USAs og vestlige alliertes side. De har Israel vært godt informert om, både av president Joe Bidens administrasjon og under president Donald Trump.

Det ligger i begges bestrebelser om å få til «Den store Midtøsten-avtalen», med diplomatiske forbindelser mellom Saudi-Arabia og Israel. Dette basert på en forventet uthuling av Beirut-avtalen, som Den arabiske ligaen vedtok i 2002 på framlegg fra Riyadh. Samt uthuling av FN-resolusjon 242 fra november 1967 med hensyn til Øst-Jerusalem og bosetterkolonier på Vestbredden, ut fra «realitetene på bakken».

Det essensielle i Knesset-vedtaket er at det ble begrunnet med at en palestinsk stat vil være «å belønne terrorisme», påpeker Dahlia Scheindlin i den israelske avisa Ha’aretz. Det andre er størrelsen på flertallet og stemmegivningen.

De som stemte med Israels «mest høyreorienterte regjering», slik den omtales i Vesten, var den sekulære opposisjonen til tidligere statsminister Yair Lapid, Avigdor Lieberman og Nasjonal Enhet, alliansen til tidligere forsvarssjef og -minister Binyamin Gantz.

Avstemningen speiler den politiske stemningen i Knesset og kan vanskelig tilskrives finansminister Bezalel Smotrich og den nasjonale sikkerhetsministeren Itamar Ben-Gvir og deres høyreekstreme partier.

Netanyahu gratulerte opposisjonen. Lapid betakker seg. Han raser mot Netanyahu for å ha «tvunget» fram avstemningen.

USAs veto er støtte til brutal vold og kollektiv avstraffelse.

Vedtaket i Knesset om nei til en palestinsk stat er nei til Vestens «tostats»-retorikk

I begynnelsen av februar tok neste hundre burmesiske grensevakter seg over til Bangladesh etter at kampene mot opprørssoldater flerret opp. Trefningene føyde seg inn i den siste tidas kamper i grenseområdene i vest, nord og øst av Myanmar. De har tiltatt i styrke gjennom hele fjoråret og presser nå regjeringshæren langs stadig flere fronter.

I begynnelsen av januar regnet artilleriild ned over innbyggerne i Nansan i den sørlige Yunnan-provinsen i Kina, meldte den nasjonalistiske utenrikspolitiske avisa Global Times.

Myndighetspersoner i Yunnan-provinsen bekrefter overfor avisa, som er å anse som partiorgan for Kinas kommunistiske parti (KKP), at ilden kom fra grenseområdet Laukkai i Kokang-regionen i Myanmar.

Gruppa «Tre brorskapsalliansen», som er mellom Arakan Army (AA), Myanmar National Democratic Alliance (MNDAA) og Ta’ang National Liberation Army (TNLA) og som ble opprettet i juni 2019, inntok deretter Laukkai da det regionale militære hovedkvarteret overga seg, ifølge Reuters.

Kokang-regionen ligger i Shan, den gamle opprørsstaten som også har vært opiumsenteret i det som kalles «Det gylne triangelet», et fjellområde der Myanmar, Thailand og Laos har felles grense.

Disse to hendelsene føyer seg inn i rekka utfordringer som alarmerer både militærjuntaen i hovedstaden Naypyitaw, Kina og andre naboland.

På treårsdagen for kuppet mot den nå 78-årige fengslede og syke opposisjonslederen Aung San Suu Kyi, daværende statskansler, og resten av opposisjonen, forlenget fungerende president U Myint Swe unntakstilstanden med seks måneder.

Han utsatte på nytt valget, som aldri har vært datostemplet fra generalens side.

Militæret står uten tvil overfor ­mannskapsmangel.

Hæren rakner i rekkene

Retretten fra Avdijivka er Ukrainas mest markante nederlag siden Russlands invasjon

Sammenbruddet i den østukrainske byen Avdijivka lørdag kom brått når det først kom. Etter å ha slåss om industribyen i Donetsk-regionen siden september, inntok russiske styrker til slutt hele byen, inkludert den viktige koksfabrikken og retrettveien for de ukrainske styrkene gjennom Khimik utenfor Avdijivka. Det var en følge av ordren om umiddelbar ukrainsk retrett.

Dette er det mest markante nederlaget Ukraina har hatt siden Russland invaderte for to år siden. Avdijivka er strategisk sett langt viktigere enn Bakhmut, som ukrainerne måtte oppgi i mai i fjor.

Mye tyder på at de russiske styrkene vil forsøke å stabilisere framrykkingen og deretter befeste hele Avdijivka-området i en buffersone, slik at Ukraina må oppgi flere posisjoner som ligger åpent og med svekket tilgang på forsyninger.

Avdijivka ligger 15 kilometer nord for byen Donetsk og er innfallsporten til den tungindustrielle Donbass-regionen. Ukrainas tap av byen veier tungt – både militært og politisk.

Tapet av Avdijivka kommer rett før toårsdagen for den russiske invasjonen, under én måned før valget i Russland – som president Vladimir Putin uansett vinner. Avdijivka har tung symbolsk verdi og inngår i Putins krigspropaganda.

Den russiskallierte «Folkerepublikken Donetsk», som motsatte seg Maidan-maktskiftet i Kyiv 22. februar 2014, tok makta i byen en kort ­periode etter Maidan. Avdijivkas ble igjen inntatt av ukarinere i juli samme år, og har siden vært under ukrainsk kontroll.

Nederlaget i Avdijivka kom halvannen uke etter at president Volodymyr Zelenskyj byttet ut forsvarssjef Valerij Zaluzjnyj med øverstkommanderende for bakkestyrkene, generaloberst Oleksandr Syrskyj.

Det er mye misnøye og sterke følelser blant folk.