DebattJon michelet

Jon M. spiste ikke hamster

Peter M. Johansen (Tidligere internasjonal sekretær i AKP (m-l))

Nei, kjære Marte Michelet, din far spiste ikke hamster med maoistene i Peru da han, Tron Øgrim og Olaf Svorstøl Sierraalta besøkte Partido Comunista del Perú – Patria Roja (Rødt Fedreland) som ble ledet av Alberto Moreno (selvsagt dekknavn) i november/desember 1982 (omtalt i Klassekampens Bokmagasinet 11. oktober). Kameratene fra Patria Roja tok representantene fra AKP (m-l) med til en restaurant i Lima som serverte inkaretten marsvin (Cavia porcellus), ikke gullhamster (Mesocricetus auratus). «Bare i Peru er det beregna at hele 65 millioner dyr blir spist årlig,» ifølge Store norske leksikon. Men din far Jon M. feiga ut fordi han tenkte på hvor lei døtrene hans ville bli. Det samme gjorde Tron. Den eneste i den revolusjonære trioen som spiste marsvin, var Compañero Olaf.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Pedagogikk

Malkenes og de mørke kreftene

Formen på Malkenes sitt tilsvar den 14. oktober på mitt innlegg den 11. oktober illustrerer hovedpoenget i mine innvendinger: anekdoter og en autoritetsappell gjennom utstrakt sitering av teoretikere. I tilsvaret stiller han direkte spørsmål: «Vil dette fremme en saklig debatt?» «Ser Isaksen problemer ved kunnskapsregimets bruk av økonomifaget?» «Oppstår det Popper kaller dogmatisme hos de som ikke er i klasserommet?» De ser åpne ut, men fungerer lukkende. Svarene ligger allerede implisitt i formuleringen. Spørsmålene søker ikke viten, men bekreftelse – en retorisk gest som minner om trosartikler i en nyreligiøs tekstkultur.

Lasse Skogvold Isaksen
Språk

«Røktende kvinne­hen­der»

I et ellers godt portrettintervju med filosof Einar Duenger Bøhn i Klassekampen 11. oktober lar jeg meg frustrere av en kort setning som har hengt seg fast i hodet mitt. Etter å ha fortalt at filosofen er skilt og har flyttet til et småbruk, skriver journalisten dette: «Og lite tyder på at husholdningen røktes av kvinnehender.» Så kommer «bevisføringen»: en beskrivelse av det jeg ser for meg som «kreativt rot», en inspirerende utplassering av bøker, musikkinstrumenter og annet som kan anspore til livsutfoldelse innenfor mange områder. Grunnen til min frustrasjon er dette: Hvorfor tyder denne «innredningen» på at det ikke er kvinnehender involvert? Hva er det kvinnehender ville gjort annerledes? Mener journalisten at en kvinnes hender ikke ville hvile før de hadde fjernet alle spor etter artefakter som har til hensikt å gjøre livet artig og meningsfylt? Jeg tror (håper?) at tankene bak ordlyden ikke stikker stort dypere enn at det er en artig formulering, men likevel: Kjønn har vel lite med toleransen for ryddighet å gjøre? .

Kjersti Mosbakk
Lederlønninger

Er det bare vanlige folk som skal vise moderasjon?

Hver gang lønnsforhandlingene nærmer seg, kommer det samme budskapet: Vi må vise moderasjon. Økonomien er presset. Vi må være konkurransedyktige. Det er de vanlige ansatte som må holde igjen – de som jobber i tekniske tjenester, i samferdsel, i helse og omsorg, i kommunene. De som får samfunnet til å gå rundt. Men dette kravet om moderasjon gjelder visst ikke alle. Når Helse Nord skal ansette, er det plutselig helt greit med millionlønninger og ekstra goder.

Hanne Slettvold