Leder

Et dystopisk mareritt

Ole Øyvind Sand Holth

I løpet av julehøytida har minst tre palestinske barn fryst i hjel på Gazastripa. Det yngste var bare tre dager gammelt. Den humanitære situasjonen i den beleirede og utbombede enklaven var katastrofal lenge før vinterkulda satte inn – med spredning av sykdommer og overhengende fare for hungersnød – og i januar blir situasjonen enda verre. Da trer nemlig en ny israelsk lov i kraft som i praksis gjør det umulig for FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (Unrwa) å operere på Gazastripa.

«Norge står sammen med en ­overveldende majoritet av verdens land.»

Den israelske loven, som ble vedtatt i oktober, var bakgrunnen for at Norge rett før jul fremmet forslag til en resolusjon i FNs generalforsamling. Resolusjonen ber Den internasjonale domstolen (ICJ) vurdere om Israel bryter folkeretten ved å hindre at palestinerne i Gaza får tilstrekkelig nødhjelp. I et oppsiktsvekkende innlegg til generalforsamlingen omtalte statssekretær i Utenriksdepartementet Anders Kravik situasjonen i Gaza som et «dystopisk mareritt». Han anerkjente at medlemslandene kan ha uenigheter om årsakene til konflikten, men argumenterte for at de likevel burde enes om nødvendigheten av å slippe inn humanitær hjelp – og beskyldte Israel for aktivt å hindre dette. «Mens sivile dør, eksponert for de mest grusomme omstendigheter, blir hjelpearbeidere angrepet og hjelpesendinger systematisk hindret. Dette er ikke bare skandaløst. Det er også et brudd på folkeretten», sa Kravik.

Israel reagertenaturlig nok negativt – og omtalte hele diskusjonen som «resirkulert nonsens». Også USA stemte imot. Responsen på forslaget – som ble vedtatt med 137 mot 12 stemmer – viser imidlertid at Norge her står sammen med en overveldende majoritet av verdens land. Resolusjonen føyer seg inn i en større kamp for å stille Israel til ansvar ved bruk av folkeretten, som også inkluderer Sør-Afrikas stevning for folkemord og arrestordren på statsminister Benjamin Netanyahu. I mangel på noen som helst vilje fra Israels allierte til å avslutte marerittet, er denne kampen nå det eneste håpet om rettferdighet som ikke ligger knust i ruinene av Gaza.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund