Leder

Et dystopisk mareritt

I løpet av julehøytida har minst tre palestinske barn fryst i hjel på Gazastripa. Det yngste var bare tre dager gammelt. Den humanitære situasjonen i den beleirede og utbombede enklaven var katastrofal lenge før vinterkulda satte inn – med spredning av sykdommer og overhengende fare for hungersnød – og i januar blir situasjonen enda verre. Da trer nemlig en ny israelsk lov i kraft som i praksis gjør det umulig for FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (Unrwa) å operere på Gazastripa.

«Norge står sammen med en ­overveldende majoritet av verdens land.»

Den israelske loven, som ble vedtatt i oktober, var bakgrunnen for at Norge rett før jul fremmet forslag til en resolusjon i FNs generalforsamling. Resolusjonen ber Den internasjonale domstolen (ICJ) vurdere om Israel bryter folkeretten ved å hindre at palestinerne i Gaza får tilstrekkelig nødhjelp. I et oppsiktsvekkende innlegg til generalforsamlingen omtalte statssekretær i Utenriksdepartementet Anders Kravik situasjonen i Gaza som et «dystopisk mareritt». Han anerkjente at medlemslandene kan ha uenigheter om årsakene til konflikten, men argumenterte for at de likevel burde enes om nødvendigheten av å slippe inn humanitær hjelp – og beskyldte Israel for aktivt å hindre dette. «Mens sivile dør, eksponert for de mest grusomme omstendigheter, blir hjelpearbeidere angrepet og hjelpesendinger systematisk hindret. Dette er ikke bare skandaløst. Det er også et brudd på folkeretten», sa Kravik.

Israel reagertenaturlig nok negativt – og omtalte hele diskusjonen som «resirkulert nonsens». Også USA stemte imot. Responsen på forslaget – som ble vedtatt med 137 mot 12 stemmer – viser imidlertid at Norge her står sammen med en overveldende majoritet av verdens land. Resolusjonen føyer seg inn i en større kamp for å stille Israel til ansvar ved bruk av folkeretten, som også inkluderer Sør-Afrikas stevning for folkemord og arrestordren på statsminister Benjamin Netanyahu. I mangel på noen som helst vilje fra Israels allierte til å avslutte marerittet, er denne kampen nå det eneste håpet om rettferdighet som ikke ligger knust i ruinene av Gaza.

Utenriks

Unike perspektiver på verden – rett i innboksen

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.