Leder

Et dystopisk mareritt

Ole Øyvind Sand Holth

I løpet av julehøytida har minst tre palestinske barn fryst i hjel på Gazastripa. Det yngste var bare tre dager gammelt. Den humanitære situasjonen i den beleirede og utbombede enklaven var katastrofal lenge før vinterkulda satte inn – med spredning av sykdommer og overhengende fare for hungersnød – og i januar blir situasjonen enda verre. Da trer nemlig en ny israelsk lov i kraft som i praksis gjør det umulig for FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (Unrwa) å operere på Gazastripa.

«Norge står sammen med en ­overveldende majoritet av verdens land.»

Den israelske loven, som ble vedtatt i oktober, var bakgrunnen for at Norge rett før jul fremmet forslag til en resolusjon i FNs generalforsamling. Resolusjonen ber Den internasjonale domstolen (ICJ) vurdere om Israel bryter folkeretten ved å hindre at palestinerne i Gaza får tilstrekkelig nødhjelp. I et oppsiktsvekkende innlegg til generalforsamlingen omtalte statssekretær i Utenriksdepartementet Anders Kravik situasjonen i Gaza som et «dystopisk mareritt». Han anerkjente at medlemslandene kan ha uenigheter om årsakene til konflikten, men argumenterte for at de likevel burde enes om nødvendigheten av å slippe inn humanitær hjelp – og beskyldte Israel for aktivt å hindre dette. «Mens sivile dør, eksponert for de mest grusomme omstendigheter, blir hjelpearbeidere angrepet og hjelpesendinger systematisk hindret. Dette er ikke bare skandaløst. Det er også et brudd på folkeretten», sa Kravik.

Israel reagertenaturlig nok negativt – og omtalte hele diskusjonen som «resirkulert nonsens». Også USA stemte imot. Responsen på forslaget – som ble vedtatt med 137 mot 12 stemmer – viser imidlertid at Norge her står sammen med en overveldende majoritet av verdens land. Resolusjonen føyer seg inn i en større kamp for å stille Israel til ansvar ved bruk av folkeretten, som også inkluderer Sør-Afrikas stevning for folkemord og arrestordren på statsminister Benjamin Netanyahu. I mangel på noen som helst vilje fra Israels allierte til å avslutte marerittet, er denne kampen nå det eneste håpet om rettferdighet som ikke ligger knust i ruinene av Gaza.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal