Leder

Et dystopisk mareritt

Ole Øyvind Sand Holth

I løpet av julehøytida har minst tre palestinske barn fryst i hjel på Gazastripa. Det yngste var bare tre dager gammelt. Den humanitære situasjonen i den beleirede og utbombede enklaven var katastrofal lenge før vinterkulda satte inn – med spredning av sykdommer og overhengende fare for hungersnød – og i januar blir situasjonen enda verre. Da trer nemlig en ny israelsk lov i kraft som i praksis gjør det umulig for FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (Unrwa) å operere på Gazastripa.

«Norge står sammen med en ­overveldende majoritet av verdens land.»

Den israelske loven, som ble vedtatt i oktober, var bakgrunnen for at Norge rett før jul fremmet forslag til en resolusjon i FNs generalforsamling. Resolusjonen ber Den internasjonale domstolen (ICJ) vurdere om Israel bryter folkeretten ved å hindre at palestinerne i Gaza får tilstrekkelig nødhjelp. I et oppsiktsvekkende innlegg til generalforsamlingen omtalte statssekretær i Utenriksdepartementet Anders Kravik situasjonen i Gaza som et «dystopisk mareritt». Han anerkjente at medlemslandene kan ha uenigheter om årsakene til konflikten, men argumenterte for at de likevel burde enes om nødvendigheten av å slippe inn humanitær hjelp – og beskyldte Israel for aktivt å hindre dette. «Mens sivile dør, eksponert for de mest grusomme omstendigheter, blir hjelpearbeidere angrepet og hjelpesendinger systematisk hindret. Dette er ikke bare skandaløst. Det er også et brudd på folkeretten», sa Kravik.

Israel reagertenaturlig nok negativt – og omtalte hele diskusjonen som «resirkulert nonsens». Også USA stemte imot. Responsen på forslaget – som ble vedtatt med 137 mot 12 stemmer – viser imidlertid at Norge her står sammen med en overveldende majoritet av verdens land. Resolusjonen føyer seg inn i en større kamp for å stille Israel til ansvar ved bruk av folkeretten, som også inkluderer Sør-Afrikas stevning for folkemord og arrestordren på statsminister Benjamin Netanyahu. I mangel på noen som helst vilje fra Israels allierte til å avslutte marerittet, er denne kampen nå det eneste håpet om rettferdighet som ikke ligger knust i ruinene av Gaza.

Leder

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Mari Skurdal