Leder

Det er viljen det står på

Under sitt besøk i Saudi-Arabia i forrige uke kom USAs president Donald Trump med en oppsiktsvekkende kritikk av sine forgjengeres utenrikspolitikk i Midtøsten. I en tale som først og fremst framsto som en eneste lang kjærlighetserklæring til verten, kronprins Mohmad bin Salman, kontrasterte Trump de glitrende skyskraperne i Riyadh med den miseren USA hadde etterlatt seg i blant annet Kabul og Bagdad, og som han mente skyldtes nykonservative «nasjonsbyggere» som «ødela langt flere nasjoner enn de bygget» og «intervenerte i komplekse samfunn som de ikke engang forsto selv».

«I en grusom ironi skal de nå forsøke å sende dem til Libya»

Denne kritikken er berettiget. Det har også fått myeoppmerksomhet at Trump ikke la turen om Israel på sitt Midtøsten-besøk, og at han den siste tida har gjort en rekke framstøt som bryter med Israels uttalte interesser i regionen. Det gjelder både de pågående forhandlingene med Iran om en ny atomavtale, og ikke minst beslutningen om å oppheve sanksjonene mot Syria, som Trump i sin tale i Riyadh innrømmet at hadde vært «brutale» og «kvestende» for sivilbefolkningen. Philip Gordon, utenrikspolitisk rådgiver for Kamala Harris, skriver i Financial Times at hans parti Demokratene har mye å lære av Trumps vilje til å «utfordre etablerte sannheter og overstige politiske barrierer i sin streben etter utenrikspolitiske mål» i Midtøsten.

Gordon har rett i at Trump med sin vilje til å bryte med konvensjonene åpenbarer et handlingsrom også andre politikere med fordel kunne benyttet seg mer av. Desto mer rammende er det at Trump fortsetter å levere våpnene og den diplomatiske oppbakkingen som muliggjør Israels etniske rensing av Gaza. Krigen er trappet ytterligere opp de siste dagene, og en rekke anonyme kilder sier til tv-kanalen NBC News at Trump-administrasjonen også arbeider videre med planen om å tvangsfordrive palestinerne. I en grusom ironi skal de nå forsøke å sende dem til Libya, et av landene som ble ødelagt av nettopp de «nasjonsbyggerne» Trump raste mot – og deres allierte her i Europa.

Leder

Gratulerer med dagen!

På dagens forside står nylig avgått LO-leder Peggy Hessen Følsvik foran graven til LO-toppene Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, som ble henrettet av nazistene under krigen. Da krigen var over, ble levningene deres flyttet til Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo sentrum. Ideen om samle gravene til Norges betydeligste kvinner og menn dukket opp i 1903, og maleren Hans Gude var den første som ble gravlagt i Æreslunden. Siden ble også dramatikeren Henrik Ibsen stedt til hvile her, i en storslått familiegrav. I 1925 ble kista til Rikard Nordraak, som komponerte melodien til Norges nasjonalsang «Ja, vi elsker dette landet», hentet hjem fra Berlin og plassert like ved graven til forfatteren bak teksten, dikterhøvdingen og politikeren Bjørnstjerne Bjørnson. Rundt en liten kolle finner du gravene til kunstnerne Christian og Oda Krohg, Erik Werenskiold og Edvard Munch og skuespillerinnen Johanne Dybwad, som har gitt navn til plassen foran Nationaltheatret.

Klima­til­tak: skatt de rike

Ulikheten i verden har gått amok. Det samme kan vi si om klimaet. Menneskeskapte utslipp er i ferd med å forandre forholdene på jorda så dramatisk at deler av planeten er i ferd med å bli ulevelig for dyr, planter og mennesker. Menneskeskapt sier vi, men realiteten er at noen mennesker slipper ut mer enn andre. Ulikhetskrisa og klimakrisa henger nemlig tett sammen, og nylig utkom en forskningsrapport som viser omfanget. Forskere tilknyttet sveitsiske ETH Zürich har tallfestet hvordan konsentrert privat rikdom medvirker til ekstreme klimahendelser, og NTB gjengir de viktigste funnene.

Helse­fore­tak, tredje forsøk

Det har lenge vært flertall i Stortinget mot helseforetaksmodellen som ble vedtatt med ekspressfart i 2001. Men de som ønsker seg en annen modell, har ikke vært i stand til å samle seg om et alternativ. To ganger tidligere er modellen utredet, sist på bestilling av Ingvild Kjerkol (Ap), men med en uttrykkelig presisering om at utrederne ikke skulle vurdere alternativer. Nå gjør Senterpartiet, som i går hadde seminar på Stortinget om saken, et tredje forsøk. Et grunnleggende problem med styringen av landets sykehus er at de er forpliktet til å drive etter regnskapsloven på linje med private selskaper. Det betyr at alle investeringer i nybygg og vedlikehold må tas fra drifta. Først må det bygges opp egenkapital, som må finansieres gjennom redusert pasientomsorg.