Leder

En krig Trump ikke kan vinne

Før helga publiserte en talsperson for det kinesiske utenriksdepartementet en video på X. Den viser en tale Mao Zedong holdt til det kinesiske folket under Korea-krigen, der USA og Kina sto på hver sin side. Den kinesiske lederen sier i talen at han ikke vet hvor lenge krigen vil vare, fordi det er opp til det amerikanske lederskapet, men at Kina uansett «ikke kommer til å gi vike». Det er et klart og tydelig budskap fra lederskapet i Beijing om deres posisjon i den eskalerende handelskrigen med USA.

«USA har satset alt på en tapende hånd.»

Kina var resolutte i sitt svar da Donald Trump innførte nye tollbarrierer mot landet 2. april. Siden har de to stormaktene fortsatt å trappe opp de gjensidige tollsatsene til nivåer langt over 100 prosent – noe som i praksis stanser all handel mellom landene. Trump-teamet hevder Kina har gjort en tabbe, siden USA eksporterer mye mindre til Kina enn Kina eksporterer til dem. Finansminister Scott Bennet har sammenliknet situasjonen med et pokerspill der Kina sitter med «en tapende hånd». Mye tyder imidlertid på at amerikanerne har undervurdert sin motstander. Den amerikanske økonomen Adam Posen hevder i Foreign Affairs at det er USA som har satset alt på en tapende hånd, fordi de er langt mer avhengig av importen fra Kina enn hva Kina er av det amerikanske markedet. Posen tror Trump isteden kan ha skapt seg en hengemyr som vil undergrave USAs troverdighet både hjemme og i utlandet i lang tid framover.

I Kina har handelskrigen utløst en bølge av nasjonalistisk kampvilje. Landet har ifølge Reuters satt utenriks- og handelsministeriene sine på «krigsfot» og bedt ansatte avlyse ferieplaner og ha telefonen på døgnet rundt. Beijing skal også ha satt i gang en diplomatisk sjarmoffensiv overfor andre land, for at disse skal bli med å stå opp mot Washington. At Trump allerede virker å ha gitt etter for press fra markedet – både ved å sette andre tollbarrierer på pause og ved å gjøre unntak for smarttelefoner i tollen mot Kina – styrker bare selvtilliten i Beijing ytterligere. Det er per nå vanskelig å se noe annet utfall av denne konfrontasjonen enn at maktbalansen i verden tipper videre i Kinas favør.

Leder

Endeløse kriger

I juni i fjor, etter å ha bombet Iran i tolv dager, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en «historisk seier, som vil stå seg i generasjoner». Med støtte fra USA bombet Israel på noen korte sommeruker en serie militære mål og atomanlegg. I tillegg drepte landet høytstående militære og politiske skikkelser i Iran, samt forskere tilknyttet atomprogrammet. Angrepene ble kalt Stigende løve, men til tross for at en total seier ble erklært, hadde ikke kattedyret lagt seg til ro for særlig lang tid. Under ett år etter at Netanyahu erklærte at den eksistensielle trusselen fra Iran var bekjempet, ga han ordre om nye og langt mer omfattende angrep mot Iran i helgas operasjon Brølende løve. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver i Haaretz at alle Israels kriger selges inn slik: som den endelige krigen som vil løse alt.

Røverkrig

Sløret har falt. Israel og USA gidder nå knapt å legitimere angrepet på Iran folkerettslig. I stedet sies det åpent at det er en krig for regimeendring, som er i strid med internasjonal lov. Begrunnelsene for øvrig savner enhver rimelighet. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få anledning til å utvikle kjernevåpen – og etter angrepet i juni i fjor erklærte han at de kjernefysiske installasjonene var destruert. Så var det i gang igjen, og nye samtaler fulgte.

Ri­siko­sport

På midten av 2000-tallet begynner kronprins Haakon å dukke opp på deltakerlistene til Verdens økonomiske forum i Davos. Muligens var det et forsøk på å gi monarkiet en oppdatert rolle i en ny tid, som bindeledd mellom næringslivstopper, politikere og velgjørere i det sveitsiske alpelandskapet. Forumet er en privateid stiftelse og fungerer som en tenketank for verdens eliter. Både hoffet og Norges skiftende regjeringer må ha syntes at det var en god idé at kronprinsparet brukte tid i Davos, for ganske raskt var de engasjert i arbeidet i Young Global Leaders, et eliteakademi for kommende verdensledere, og kronprinsen var med å stifte Global Dignity Day, som springer ut av Davos-miljøet. Den såkalte Verdighetsdagen ble rullet ut på norske skoler, før den i 2016 la seg selv ned på grunn av manglende finansiering. I mellomtida hadde foreldre og lærere protestert fordi markeringen var lagt så tett opp til grunnlagsdatoen for FN at den i Osloskolen ble prioritert foran FN-dagen. Til tross for den norske kollapsen sitter kronprins Haakon fortsatt i det internasjonale styret til Global Dignity Day.