Lørdag kveld presenterte Syrias fungerende president, Ahmed al-Sharaa, landets nye regjering – akkurat i tide til å rekke dødlinja han selv hadde satt, da han tok makta etter at regimet til Bashar al-Assad kollapset i begynnelsen av desember. Den nye overgangsregjeringen skal sitte i fem år og får dermed den ekstremt krevende jobben å lede landet ut av diktatur og krig og videre i prosessen Sharaa har lovet at skal ende med demokratiske valg.
«Det er høyst tvilsomt om dette er nok til å vinne tillit.»
Norge og andre europeiske regjeringer har uttrykt seg støttende til Syrias nye hersker, til tross for hans bakgrunn som leder for en islamistgruppe alliert med terrornettverket al-Qa’ida. Mange har samtidig sagt at støtta avhenger av at ord følges av handling, ikke minst når det gjelder respekt for kvinner og for landets rike etniske og religiøse sammensetning. Usikkerheten rundt hvorvidt Sharaa ønsker og er i stand til dette, har tiltatt kraftig etter at representanter for de nye sikkerhetsstyrkene i forrige måned, under en stor militæroperasjon, massakrerte langt over tusen sivile alawitter, den etniske gruppa Assad-familien tilhører.
Den nye regjeringen virker til dels sammensatt nettopp for å imøtekomme denne frykten, og dermed også å kunne sikre landet videre internasjonal støtte. På overflata tikker den av de fleste boksene. De tre største etniske minoritetene – kurdere, alawitter og drusere – er imidlertid bare representert med én minister hver, for henholdsvis utdanning, transport og jordbruk. Av 22 ministre er det også bare én kvinne (sosialministeren), som også er den eneste kristne i regjeringen. Kritiske stemmer innvender dessuten at de tyngste ministerpostene – utenriks, innenriks, forsvar og justis – alle har tilfalt medlemmer av Hayat Tahrir al-Sham, den radikale islamistiske gruppa Sharaa selv er leder for. Det er høyst usikkert om dette er nok til å vinne den tilliten han er avhengig av for å stabilisere landet uten bruk av mer vold. Alternativet – et nytt diktatur eller videre fragmentering og krig – vil ikke bare være en stor tragedie for et folk som allerede har gjennomgått nok. Det vil også få negative ringvirkninger langt ut over landets og regionens grenser.