Ole Magnus Rapp

Isalill Kolpus kan mer enn å være kvikk komiker hver fredag på NRKs «Nytt på nytt». I går debuterte hun som forfatter, etter lang tids etterforskning av en påstand om at hennes bestefar brente tegninger og trykk, skapt av John Andreas Savio (1902–38).

 var fra Bugøyfjord i Øst-Finnmark. I samme bygd har også Kolpus sine røtter. Han ble etter sin død respektert som en av de mest betydningsfulle samiske kunstnerne. Kolpus skriver i boka «Hvem brente John Savio» lett og ledig om personligheter i hennes slekt og om sin jakt på den som eventuelt brente det som i dag ville vært uvurderlig kunst. Hva hennes etterforskning konkluderer med, skal vi ikke røpe i denne spalte, men vi kan røpe at boka bringer oss innom mange assosiasjoner. Blant annet får vi vite at kombien, kanten nede på forfatterens kofte, er i en dyp rød farge og av cirka åtte ullstoff.

hund het Mirre, var avlet fram for å gjete reinflokker, men den valgte en annen karriere. Dessuten får vi vite at Korpus sin oldemor, Marit Bigga, var kamerat med Savio, og at han ofte sov på hennes sofa. Vi lærer mer om samisk identitet, kultur og kunst, samt flotte portretter av Kolpus sin egen slekt. Boka kom ut i går, på dagen 124 år etter at Savio ble født. NRK Sapmi sin bokanmelder Anne Marja Guttorm Graven omtaler saksprosaboka som et viktig og solid stykke forfatterskap og gir den terningkast fem.

Savio

#fff

#000

Sjeldne jordartmetaller ble presset opp fra klodens indre via vulkaner for 580 millioner år siden. Nå er disse metallene svært ettertraktet både til magneter som styrer mye av vår elektronikk, i mobiltelefoner, vindmøller, nye elbiler og mye, mye mer.

– De påviste mengdene med sjeldne jordartmetaller i Fensfeltet er et unikt og ekstremt spennende funn. I Europa-sammenheng er potensialet stort, sier geolog Halfdan Carstens.

Han ber regjeringen sørge for at gruvedrift i Fensfeltet kommer i gang raskest mulig. Gruvedrift er kontroversielt på grunn av miljøkonsekvensene, og flere miljøorganisasjoner har protestert mot planene for deponering av gruveavfall.

Carstens mener Fensfeltet er så viktig at myndighetene må få fortgang i planene om drift, selv om saken kan koste politisk.

– Nå sitter vi på en ressurs som verden trenger og som kan gjøre Europa mindre avhengig av blant annet Kina. Går alle gode krefter sammen, forventer jeg oppstart innen fem år, sier han.

Carsten har vært redaktør i tidsskriftet GEO i 25 år og følger norsk mineralnæring tett.

Fensfeltet i Nome kommune i Telemark dekker cirka fem kvadratkilometer. Det var gruvedrift på arealet allerede fra 1600-tallet, men uttak av jernmalm tok slutt i 1957. Helt fram til 1965 ble det utvunnet niob, som brukes i superledende magneter.

60 år seinere er det enorm etterspørsel etter de 17 grunnstoffene som kalles sjeldne jordartmetaller. De forekommer i rikt monn i Fensfeltet.

Tror på drift i Fensfeltet i 2031

Vi vet ikke om han skal benytte eks-politikernes gullkort til Stortinget, men tidligere SV-nestleder Torgeir Knag Fylkesnes er nå ansatt som strategisk rådgiver i Norges Kystfiskarlag. Han skal med base i Oslo jobbe for gode rammebetingelser for kystfiskere og kysten.

 nyheten om nyansettelsen, haglet kommentarene inn. Først ute var tidligere kystvaktsjef Torstein Myhre, som også er aktiv i Kystens tankesmie. Myhre mener valget av Fylkesnes var fornuftig. «Han er den beste eks-politikeren på fiskeri», skriver fiskeriveteranen.

 om en ny lobbyist og hoverte over arbeid fra Oslofjorden, der det er «så sinnssykt mange kystfiskere og fiskebruk».

 runder 51 år til sommeren og kan se tilbake på tolv år på Stortinget, blant annet i næringskomiteen, og som særlig aktiv innen fiskeripolitikken. Han takket nei til gjenvalg sist høst og sa til lokalavisa at han skulle dyrke kjærligheten og bli pensjonist.

 også dyrket sin kjærlighet til kysten og fiskenæringen. Det ligger allerede mange oppgaver fra organisasjonen som organiserer den minste fiskeflåten, klar. Blant annet må han jobbe for å ta fra de store trålerne og gi større kvoter til de minste sjarkene. Han må også jobbe for at mer av fellesskapets ressurser tilfaller kysten. Da kan fiskeindustrien skape helårig liv på små og store steder mellom nettopp Kirkenes og Oslofjorden.

Ny jobb

Ved Sognsvann i Oslo ligger de over hundre år gamle planene for Nord-Norgebanen. I Nasjonalarkivet er det mengder av håndskrevne nivelleringbøker, omtale av grunnforhold og hundrevis av tykke A3-ark med håndtegnet og fargelagt jernbanetrasée.

Nasjonalarkivet er et eventyr i seg selv, med mer enn 155.000 hyllemeter fylt med interessante arkiver. Her har slektsforskere og historikere sitt eldorado. Vi hørte et rykte om at Finnmarksbanen befant seg i hyllene, og hjelpsomme arkivarer fant fram mengder av jernbaneplaner, helt ned på millimeternivå.

med tegninger blir trillet til pulten din på lesesalen, skjer det interessante prosesser. Kulepenner, blekkpenner og tusjer er ikke velkomne. De skal oppbevares i en låst garderobe sammen med vesker og yttertøy. Du får en gjennomsiktig plastpose til tingene dine, så ingen skal tvile på hva du bringer med deg inn og ut. På lesesalen får du tildelt pult og blyant.

Arkivmaterialet er sirlig surret i hyssing med en egen «arkivknute». Bunkene vi fikk tilgang på kan neppe være åpnet i løpet av de siste generasjonene.

 jernbanen som aldri ble realisert. Nordlandsbanen kom til Bodø i 1961–62 – fortsettelsen kom aldri.

Finnmarksbanen, som den nordligste traseen av Nord-Norgebanen ble kalt, er håndtegnet inn i terrenget, der også gammer, fyrlykter, bolighus og korte veistubber er med. Stortinget vedtok i 1923 en nasjonal transportplan som inkluderte full jernbaneutbygging nord til Vadsø. I Varangerbotn skulle et eget sidespor gå til Kirkenes.

Det finnes sikkert flere gode grunner til at Stortingets vedtak ikke ble gjennomført. Kanskje finnes det også andre ting landets fremste politikere har enstemmig bestemt, som kun har havnet i arkivet.

tegningene foran seg skaper en viss ærefrykt. Arkivbunken vi fikk tildelt starter på Alteidet i Troms, som da var kommunesenteret i Kvænangen. Herfra krysser traseen grensa til Finnmark, runder elegant Langfjordbotn litt oppe i bjørkeskogen og kommer ned til sjøen, hvor finner man Langfjordbotn stasjon. I egne notisbøker er hver høyde tegnet inn, samt kurvaturer, bratte fjellpartier, morenegrus og tekniske ting vi ikke forstår.

Traseen følger så den da veiløse fjorden. Under det 538 meter høye Ailegas, på norsk kalt Helligfjell, ved Isnestoften er det planlagt en 4450 meter lang tunnel. Så fortsetter ferden rundt Talvik, i bru over Straumen i Kåfjord, rundt dagens Bossekop og Elvebakken i Alta, opp Transfarelvdalen og tvers over fjellet til Stabbursnes i Porsanger.

En tur fra ­Kristiania til Vadsø, en strekning på 2298 kilometer, skulle ta 65 timer

Jernbane til Vadsø – på papiret

Rammene kunne neppe være vakrere. Høyres Hus i hovedstaden åpnet dørene for 120 frammøtte på årets Svalbard-dag. Ferske wienerbrød serveres, mens tidligere borgerlige ordførere titter ned på oss fra innrammede malerier.

Dette er fjerde år på rad at næringsliv og politikere fra Svalbard kommer til Oslo. De sier det ikke, men det er faktisk lettere for folket langt nord å bli hørt ved å komme sørover, enn å la Stortinget og regjeringen dra til nord. Da er det lyset og naturen som fascinerer, ikke prat om boligmangel og drikkevann.

På podiet sto lokalstyreleder Terje Aunevik, samt næringslivslederne Christian Skottun og Ronny Strømnes. Her er også arkitekt Ingvild Sæbu Vatn som bor og lever på øygruppa. Aunevik kom til Svalbard som hundekjører for snart 30 år siden, og han har vært tett på et samfunnet i rask endring.

 er også en spesialist i påvirkning fra Forsvarets forskningsinstitutt Eskil Sivertsen. Han advarer mot at Russland bruker sin «mest jævlige verktøykasse» for å påvirke norsk politikk og samfunnsliv.

Svalbard er sikkerhetspolitikk, og det storpolitiske grepet er blitt hardere etter at Donald Trump truet med å ta Grønland. En uforutsigbar Vladimir Putin vil gjerne ha albuerom i Barentshavet til sin atomdrevne flåte.

Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig for Svalbard, og Næringsdepartementet har viktige roller. Alle departementer har egentlig en aksje i Svalbard, men når det spisser seg til, er det Utenriksdepartementet som tar grep. Det innføres regler som utestenger utlendingers deltakelse i lokaldemokratiet, og sikkerhetsloven brukes til å nekte salg av eiendom på Svalbard til Kina og Russland.

 trakk lokalstyreleder Aunevk fram fire viktige B’er: botid, bolig, beredskap og bolyst. Kort botid og utskiftning av folk er en av de største utfordringene. Mange jobber har åremål, og det oppfordres til debatt om slike begrensninger bør fjernes.

Aunvik tittet bakover og trakk fram viktige epoker med fangst og svalbardtraktat. Nå ser man framover. Longyearbyen er ferdig med stadium 1.0, som ble styrt av gruvedrift og 

. De siste to tiårene har vært fase 2.0, hvor man famler man seg fram til hvordan samfunnet skal bli uten kullgruver. Nå dreier det seg om fase 3.0.

Arkitekt Vatn har fulgt lokalsamfunnet siden hun var student. Hun viste fram planene som eksisterer. Alle vil koste over én milliard, men var underlagt liten offentlighet og stort hemmelighold. Hun etterlyste mer debatt, samarbeid og åpenhet rundt ny infrastruktur og statlige grep.

Når nordboerne kommer sørover handler samtalen om Svalbard om ­beredskap og bolig, ikke natur og dyreliv

Forsvaret og Politiets sikkerhetstjeneste advarer om økt uønsket oppmerksomhet rundt Cold Response. Her skal 25.000 soldater fra 14 land delta, og USA stiller sterkt. Politiets sikkerhetstjeneste ber sivile i øvingsområdet om å varsle om de ser noe unormalt.

husker den kalde krigens dager, husker også historiene om de mange østeuropeiske trailerne som plutselig fikk motorstopp midt i øvelsen. Østeuropeiske popband var plutselig på jakt etter spillejobber på Skjold, Bardufoss, Bjerkvik og Setermoen. Russiske trålere fikk motorfeil og samlet seg midt i Harstad sentrum få meter fra Forsvarets hovedkvarter.

Forsvarets spesialister hadde mye glede av å studere disse skipene og se om de hadde fått noen nye antenner siden sist. Nå har spionasjens kunst utviklet seg noe. Det meste blir nok observert fra satellitter og andre sensorer. Men god gammel spionasje ute i felt går aldri av moten.

også en kald krig-konferanse i Bodø, der Forsvaret inviterte. Den russiske ambassade i Oslo stilte med en tredjesekretær. Han la ikke skjul på sin fem dager lange biltur nordover med mange interessante observasjoner. Mannen var musestille under konferansen, noterte flittig og tok bilder av deltakerne med et nytt russisk kamera.

Da møteleder synes det var riktig at den eneste russer fikk slippe til, svarte han blidt på klingende norsk: «Jeg er kommet for å lytte – ikke snakke.»

Spioner

Gjennom Embla Abilds 13 år som skoleelev i Longyearbyen har hun hatt 15 kontaktlærere.

– Et stort problem her er rask turnover. Mange blir kun kort tid, og vi mister viktige tillitspersoner som trenere, lærere og miljøarbeidere, sier 18 år gamle Abild som leder Longyearbyen Ungdomsråd.

Ungdomsrådet etterlyser et lavterskel psykisk helsetilbud i byen. Søstera Iben Abild (16), som også er aktiv i ungdomsrådet, minner om at Longyearbyen er et isolert samfunn, der det ikke er mulig å stikke til nabobygda for å finne nye venner.

Rasmus Birkeland (13) sitter også i styret. Han sier at den lange mørketida, kulda og at resten av familien er langt unna, også kan slite på.

Ungdomsrådet har møte-,­ tale- og forslagsrett i Longyearbyen lokalstyre og byens kommunestyre.

– Vi er visst landets eneste ungdomsråd med alle tre muligheter. Vi har ikke stemmerett, men får likevel gjennom viktige saker, sier Embla Abild.

– Det er spesielle forhold her. Alle kjenner alle, og jeg tror vi er et inkluderende samfunn.

Ikke alle unge som havner her, er blitt spurt først.

Håper at flere blir værende i Longyearbyen

Fraktebåten «Nordbjørn» har i årevis kjørt mellom Tromsø og Longyearbyen. Tidligere i år måtte den seks uker på verksted. Posten Norge, som er fraktansvarlig, hadde ingen alternativ løsning.

Det var uklart hvilke myndigheter som hadde ansvar for situasjonen. Flere i regjeringen mente Sysselmesteren måtte sørge for at maten kom til butikkhyllene.

I går skulle justisminister Astri Aas-Hansen (Ap) besøke Svalbard, men turen ble avlyst.

– Vi er hundre prosent prisgitt Posten Norge, og forutsetter at de leverer varer hit – og har en backup om det skulle bli krise, sier Ronny Strømnes, administrerende direktør i Coop Svalbardbutikken.

Dette er Longyearbyens eneste matbutikk, og de kan skilte med et betydelig beredskapslager. Men i vinter stoppet leveransene opp. Charterfly ble eneste transportmetode for ferske matvarer. Strømnes takker tålmodige kunder for at situasjonen aldri utviklet seg til en krise.

– Men vi ønsker å unngå slik usikkerhet. Vi forlanger at den som har fått ansvar for å frakte varer hit, sørger for at maten kommer fram.

Strømsnes peker på Posten Norge, og mener transportøren må ha alternative løsninger om fraktebåten svikter.

I mange tiår var det statseide gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani sjef i byen. Selskapet hadde også ansvar for at beboerne fikk mat. Etter hvert som byen gikk fra å være «company town» til et familiesamfunn, kom det butikk. Nå føler Svalbardbutikken på ansvaret.

Frykter mer matrot

I fjor kom cirka 38.000 turister med de største cruiseskipene til Svalbard, men fra i år er det slutt.

– Disse skipene la igjen cirka 35 millioner kroner i fjor. Havna fikk det meste i havneavgift, og de vil merke at de største skipene uteblir, sier daglig leder Ronny Brunvoll i Visit Svalbard, som organiserer 72 reiselivsbedrifter i byen.

Svalbardmiljøloven forlanger at kun lettolje som diesel tillates i farvannene rundt Svalbard. Årsaken er frykt for havari og forurensing. Naturen er sårbar og redningsressurser er langt unna. ­Rederiene finner det ikke lønnsomt å tømme tankene for tungolje, og reingjøre dem, før de kommer til Svalbard. Derfor blir det slutt på kjempeskip.

De mindre cruiseskipene med under 500 passasjerer som benytter diesel og lettolje, fortsetter som før.

I flere år har noen av verdens største cruiseskip seilt nordover mot iskanten og Longyearbyen om sommeren. At 3000–4000 passasjerer ankommer en by med 2400 innbyggere, skaper både irritasjon og glede.

– Reiselivet vil tape omsetning på forbudet. Cruiseturister kjøpte aktiviteter, mat, drikke og suvenirer, men i overnattingsstatistikken gir det ingen utslag, sier Brunvoll.

I dag besøker justisminister Astri Aas-Hansen (Ap) Longyearbyen. Besøkstall og bekymring for havneavgift er på agendaen.

2025 ble tidenes toppår i Svalbards reiseliv. I fjor utgjorde 69.000 ankomne gjester cirka 180.000 gjestedøgn på hotellene, i tillegg kommer Airbnb og campingplassen. Cruiseskipenes passasjerer inngår ikke i denne statistikken.

Cruiseskip styrer unna Svalbard

De fleste styrkene er på plass, og 9. mars går startskuddet for militærøvelsen Cold Response. 25.000 soldater fra 14 nasjoner skal øve på å avskrekke en eventuell fiende og forsvare Norge.

Ifølge pressemeldingen fra Forsvaret er årets scenario både komplekst, krevende og mer realistisk enn på lenge. På Forsvarets hjemmeside fortelles det om at øvelsen ledes fra et norsk-amerikansk hovedkvarter som etableres i Bodø.

– USA er størst etter Norge og stiller med 4000 soldater, som omfatter styrker både på land, på sjøen og i lufta, sier oversersjant Jonny Karlsen.

Han er talsmann for Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø. Herfra, i en stor sal dypt inne i fjellet, skal øvelsen ledes. På topp sitter både sjef for Forsvarets operative hovedkvarter viseadmiral Rune Andersen og en amerikansk kollega med tilsvarende militær grad.

Karlsen bekrefter at tidligere vinterøvelser i nord har vært norsk-ledede, og gjennomført i samarbeid med Nato.

– Hvorfor delt ledelse denne gang, og hvorfor en fra USA?

– Det må besvares av politisk ledelse, sier Karlsen.

– Er det riktig å øve krig i Norge med en partner som sist helg gikk til angrep på et annet land?

– Slikt må også politikerne svare på. Vi gjennomfører Cold Response som planlagt, forberedelsene startet for mer enn to år siden. Vi er klar over at elementer kan endre seg underveis.

Det er et betydelig amerikansk bidrag under denne øvelsen.

Leder øvelse med USA

Svein Jonny Albrigtsen (Ap) har 41 år bak seg i kullgruvene på Svalbard. Nå arbeider 60-åringen med å avslutte Gruve 7, den siste gruva.

Albrigtsen er skuffet og overrasket over at Norge stanser kulldrifta, og at det ikke lenger satses på industri på Svalbard. Han beklager også at kartlegging av interessante mineraler ble avsluttet i 2014.

– Industri er den billigste forsikringen for Norge. Det vil føre til en solid norsk bosetting, aktiv tilstedeværelse og at vi bryr oss om ressursene her nord, sier han.

Solide industriarbeidere med kompetanse innen maskiner og mye annet er godt for beredskapen, påpeker han.

Tvers over dalen for Gruve 7 ligger Operafjellet, og her er det påvist en stor kullforekomst.

– I Pallen er det beregnet å være 15,4 millioner tonn kull, nok til mange års drift. Det er viktig at vi kommer i gang raskt, før gruvekompetansen forsvinner, sier han.

Albrigtsen viser også til tidligere kartlegging som forteller om mange rike mineralforekomster på øygruppa. Det er påvist drivverdige mengder gull og kobber, samt jernmalm, sink, barytt, blyglans, marmor, gips og asbest.

– I tillegg vet vi ikke hva mer som finnes. Verden etterspør nå sjeldne jordartmetaller, REE, som Kina har monopol på. Jeg er sikker på at slikt også er her, sier han.

Frp var med på å vedta gruvenedleggelse, men nå har de snudd.

Krever ny kullgruve

Regjeringen har satt av cirka 100 millioner kroner for å rydde opp i Oslofjorden. «Dette skal bli tidenes største naturrestaurering», sier rekefisker Tobias Bech fra Færder til NRK. Fiskerne er lovet noe av disse pengene for å delta i oppryddingen. Det er bra at fiskene bruker sin kompetanse på å reparere skadene. Kanskje står det mange garn på havbunnen, som ble tapt for lenge siden. Slike garn råtner ikke, men fortsetter å drepe fisk. Gjenglemte teiner skaper også dyretragedier. Fisk og skalldyr svømmer inn og sulter i hjel.

tidenes største naturrestaurering, er nok ikke riktig. På et ubebodd sted på Svalbard, i Svea, er et komplett gruvesamfunn ryddet bort. Regjeringen satte av 2,5 milliarder kroner til miljøreparasjon. Prislappen ble 1,6 milliarder kroner. Nå er kullgruvene stengt, flyplassen er borte, også et enormt havneanlegg, kraftverket, «hotellet», verksteder og mye mer er fjernet.

 er vernet og skal nå brukes av studenter til naturstudier. I neste uke skal statsråden for høyere utdanning dit for å markere åpning. Også miljøministeren har vært i Svea for å se på natur som er hentet tilbake. Tenk om denne summen, 16 ganger større enn det som skal brukes i Oslofjorden, heller kunne blitt brukt, for eksempel på å reparere Oslofjorden, der det bor folk. Så kunne ubebodde Svea bare ligge der forlatt som et industriminne og lett komme tilbake når det igjen skal tas ut kull.

Rydding

I 1973 tok Norge initiativ til isbjørnavtalen, der verden ble enig om å frede isbjørnen. Da var bestanden faretruende lav. Urfolket i Canada fikk et unntak fra verneregelen. I tillegg pågår det en viss urfolksfangst på Grønland og i Alaska.

Norsk Polarinstitutt har ansvar for forvaltning av den norske delen av isbjørnstammen. Seniorrådgiver Dag Vongraven leder arbeidet og jobber også internasjonalt med å forvalte isbjørn.

Nærmere 75 prosent av skinneksporten går til Kina, etterfulgt av Norge.

– Vårt råd er å stanse importen av skinn. Vi må få mer oversikt over hva som skjer med jakt andre steder og om skinnene som importeres, kommer fra lovlig jakt, sier Vongraven.

Biolog og naturfotograf Ole Jørgen Liodden har i en årrekke fulgt og filmet isbjørn i Arktis og har 600 døgn bak seg i felt på Svalbard med isbjørnstudier.

– Isbjørnen presses fra alle hold. Med både jakt og ­trusler fra klimaendringene kan ­resultatet bli fatalt, sier han.

Han mener Norge bør gå foran som et godt eksempel og slutte med import av isbjørnskinn. Ifølge Liodden skytes det hvert år cirka 1000 isbjørn, noe som er langt over tillatte kvoter

– Urfolk i Canada feller mer enn 500 isbjørn hvert år. De jakter de største, sterkeste og fineste dyrene. Disse gir flottest skinn, som gir best pris, sier Liodden.

Ber om stans i importen av isbjørnskinn

Dramaet skjer rett foran tigeren utenfor Oslo S. Angrepet kom bakfra, og offeret rakk ikke å forsvare seg. En stor måke stuper ned og slår pølsebrødet ut av hånda til en intetanende mann. Han mister brødbiten som fortsatt inneholdt litt pølse, og straks er det ti-tolv glupske fugler som forsyner seg. Dramaet er over på sekunder. Mannen rister på hodet og tar det som en liten naturopplevelse.

 er at sjøfuglene, også i Oslofjorden, er desperate etter mat. Mange finner det lettere å få tak i en pølsebit i hovedstaden enn å jakte mat langs kysten. Overalt flytter nå sjøfuglene inn til urban trygghet. De forlater fuglefjellene og normale hekkeområder og finner leirplasser i vinduskarmer, på flate tak og andre gode steder. Felles for alle er at de er uønsket. Men blant annet krykkje er rødlistet og fredet. Å ødelegge fuglereir er straffbart.

 som Ålesund, Tromsø og i Vardø er det bygd krykkjehotell, steder der sjøfuglene kan hekke i trygg avstand fra rovfugl og nært til menneskemat. Kanskje må også Oslo nå bygge slike hoteller i stedet for å sette pigger i vinduskarmene for å jage de rødlistede fuglene. Årsaken til urbaniseringen kan være at småfisken og annen mat i havet uteblir, at antallet rovfugl som tar egg og unger, øker, og at mattilgangen er enklere der det er gatekjøkken og folk. Og så får man små drama i hverdagen, der fuglene finner det lettere å snappe pølsebiten ut av hånda til forbipasserende.

Desperate

På Svalbard frykter de kulda mer enn Putin

Sysselmester Lars Fause er statens fremste mann på Svalbard. Den siste tida har han merket en sterk økning i interesse utenfra.

Hele 94 offisielle besøk hadde han i fjor, noe som er «all time high». Blant dem var høytstående russere og amerikanere som viste stor interesse for Arktis.

Også lokalstyreleder Terje Aunevik (V), Longyearbyens borgermester, merker presset. Inntil fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 dreide alle henvendelser utenfra seg om klima og miljø. Nå er det sikkerhets- og geopolitikk i Arktis alle er opptatt av.

Årets første solstråler legger en varm farge på toppen av Hiorthfjellet. Det betyr at mørketida snart er over. Nede i Longyearbyen må de vente til kvinnedagen 8. mars før sola kommer. Deretter går det raskt fram til midnattssol fra 20. april, og byen fylles opp med enda flere turister enn det er her nå.

Reiseliv er den nye satsingen i det gamle gruvesamfunnet. De siste gruvearbeiderne er i ferd med å rydde opp i den siste kullgruva. Antallet hoteller, restauranter, puber, snøscootere, trekkhunder og aktiviteter har eksplodert.

Regjeringen har satt en stopp for videre vekst i det som er verdens nordligste lokalsamfunn. Det bygges ikke flere boliger, og befolkningstallet skal heller ikke vokse. Målet er å sikre en solid norsk befolkning, etter at befolkningsveksten over tid har vært størst blant utlendinger.

All energi på Svalbard kommer nå fra diesel-aggregater, og disse har vist seg å være sårbare.

– Frykten for å fryse om strømmen går, tomme butikkhyller og dårlig drikkevann er nok sterkere enn frykten for Putin og militært angrep, sier lokalstyreleder Terje Aunevik.

Han mener det geopolitiske presset skaper mer frykt i landene rundt oss enn i Longyearbyen. Aunevik sier befolkningen på Svalbard er ekstremt kompetent og klarer å skille situasjonen i Arktis fra de sikkerhetspolitiske spenningene andre steder i verden. Han kjenner ingen som av frykt for angrep har flyttet sørover.

Vi har en rekke samfunns­kritiske ­funksjoner som ikke er på plass.

Frykter kulda mer enn Putin

Det er 22 minus og kuling. I fjellet rundt Svalbard-hovedstaden sees årets første solstråler.

Gjestene blir møtt med hyggelige smil. Disse «sommerfuglene i vinterland» er arbeidsomme, positive og opptatt av å klare seg selv.

Det begynte med at en gruvearbeider besøkte Thailand og fant sitt livs utkårede. Hun ble med til 78 grader nord, og ble en del av lokalsamfunnet. Dette skjedde for rundt 30 år siden. Så kom en søster og en bror. Ryktet gikk om mulighetene i Longyearbyen. På kort tid var thailendere største befolkningsgruppe etter nordmenn.

 folk fra Filippinene. Noen kjente til Norge siden de jobbet på norske skip, blant dem Hutigruten. Andre drømte om jobb, inntekter og å kunne sende penger hjem. Nå bor det rundt 200 filippinere i Longyearbyen og rundt 150 fra Thailand. Disse utgjør drøyt 15 prosent av alle i Longyearbyen.

Svalbard var lenge åpent for alle, også de uten papirer. Nå bor det folk fra mer enn 50 nasjoner i Longyearbyen, men den norske øygruppa langt nord i Barentshavet er ikke lenger åpen for alle. Allerede på flyplassen i Oslo kreves det pass.

 tar harde grep for å gjøre Svalbard mer norsk. Regjeringen liker ikke at andelen nordmenn i byen står i ro mens antallet utlendinger øker. Nå nærmer forholdet seg 50–50.

Et av grepene er å nekte utlendinger stemmerett til lokalstyret, og de kan ikke stille til valg. En thai-kvinne representerte i flere år Høyre i Longyearbyen lokalstyre. Hun jobbet for at utlendinger skulle få norsk pass og at arbeidstakere fikk minstelønn.

Så endret regjeringen forskriften for lokalstyrevalget. Plutselig var utlendinger fratatt stemmeretten og kunne ikke bli valgt inn i lokalstyret.

Ønsker du stemmerett, må du først bo minst tre år på Fastlands-Norge. Så kan du etter en viss botid søke norsk pass. Å bo på Svalbard hele livet vil for en utlendinger ikke gi noen rettigheter. Kun beboere fra nordiske land kan oppnå visse fordeler.

De usynlige

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har besøkt de norske OL-utøverne i Italia og legger ikke skjul på sin begeistring. Til NTB er han ikke avvisende til et OL på norsk jord ved neste mulighet. Til statsministerens orientering er planene for et vinter-OL i Nord-Norge allerede klare, helt ned på detaljnivå. OL i nord kunne også ha vært avviklet om ikke regjeringen og idrettsstyret da satte foten ned.

Tromsø å være OL-by i 2014, i samarbeid med blant annet Narvik. Flotte planer ble lagt for ishaller, alpinbakker og mye ny infrastruktur som samfunnene uansett trengte. Regjeringen sa nei og fryktet det ville bli for dyrt. Tromsøs OL-komité sutret ikke og siktet seg inn mot å bli arrangør i 2018. De ble valgt som norsk søkerby i konkurranse med Trondheim og Oslo/Lillehammer. Men her satte idrettsstyret, i nord kalt for nikkersadelen i sør, foten ned. Siden har gode OL-planer blitt liggende.

 hentes fram. Kall det gjerne en nordområdesatsing, som inkluderer jernbane Narvik-Tromsø og annen infrastruktur som uansett bør komme. Ishall har folket i nord bruk for, i Alta bør hoppanlegget rustes opp, og Narvik vil allerede i 2029 få vist seg fram, da VM i alpint arrangeres her. Som et av svært få steder kan nå Nord-Norge tilby ekte snø, samt kulde, nordlys og natur som vil ta pusten fra TV-seerne. Et nordnorsk OL må være nøkternt og ikke engang prøve å konkurrere med overdådige arrangementer i Kina og Saudi-Arabia.

OL i nord

I mange år var kostnadskutt og nedbygging en rød tråd gjennom det norske forsvaret. Så endret det geopolitiske bildet seg. Nå skal det handles inn for milliarder og rustes opp. Leveringstid har blitt en nøkkelfaktor.

Frida Waage Prebensen, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, har på oppdrag fra Forsvarsdepartementet sett på forsinkelser i investeringer i forsvarsmateriell.

– 75 prosent av materiellinvesteringene vi har sett på, er forsinket. Mangelen på materiell kan også ramme andre prosjekter og øke kostnadene siden gammelt materiell må vedlikeholdes, sier Prebensen.

Prebensen og kollega Jan Erik Voldhaug, sjefforsker i forsvarsøkonomi, har sett på investeringer mellom 2023 og 2025, alt fra våpensystemer, via fregatter og helikoptre, til datasystemer og kjøretøy. De har ikke vurdert forsinkelser på bygg- og anlegg eller anskaffelser til drift.

Forsvarets langtidsplan inneholder investeringer for 1600 milliarder kroner de kommende ti årene. Norge skal få nye krigsskip, ubåter, luftvern, helikoptre, lang­trekkende missiler og mye annet innen våpen og ammunisjon.

Noen av forsinkelsene skyldes personellmangel hos innkjøper Forsvarsmateriell. Andre skyldes at Norge ofte ikke bestiller «hyllevare», men har særnorske spesifikasjoner. Også leverandørene sliter, fordi etterspørselen etter militært materiell har økt raskt. De makter ikke å levere slik kontraktene beskriver.

Fra 2023 til 2025 har forsinkelsene i snitt økt med 399 døgn, i tillegg til eventuell forsinkelse som var før 2023.

– Når prosjekter blir forsinket, blir også nytten av prosjektet forsinket. Da risikerer man at den operative evnen svekkes, sier Prebensen.

Når prosjekter blir forsinket, blir også nytten av prosjektet ­forsinket.

Store forsinkelser på forsvarsskjøp

I sin sikkerhetspolitiske redegjørelse for Stortinget i går sa statsminister Jonas Gahr Støre at Donald Trumps analyse er feil. Han kunne brukt mye sterkere ord. Det gjorde Støre faktisk da han møtte Trump i det ovale kontor i april i fjor.

Den amerikanske presidenten fikk da vite at arsenalet med atomvåpen på den russiske Kolahalvøya er rettet mot USA, ikke Norge. Vi er egentlig bare en uskyldig buffer som på mange måter skal delta og ofre mye for at det ikke skal bli krig på amerikansk jord.

Støre burde tatt president Trump med på en reise, slik at han med egne øyne kunne se hva Norge gjør for å forsvare USA.

 for eksempel, som i tillegg til å være Norges østligste by også har svært synlige antenner som er rettet østover. Både i Vardø og nabokommunen Vadsø er Forsvaret og E-tjenesten de største arbeidsgiverne – faktisk større enn fiskeindustrien og kommunene. Arbeidet for Nato og USA er så hemmelig at «operatøren» ikke kan nevne det for noen.

Russland vet selvsagt om dette. Vardøværingene kaller seg bombemål og frykter at det første militære angrepet mot Norge blir å slå ut disse radarene. Minst to ganger har russiske kampfly flydd i angrepsformasjon rett mot Vardø, før de har brutt av og snudd nøyaktig på grensa.

I tillegg blir folket utsatt for jamming, ulike hybride trusler og mer eller mindre vellykkede spioner.

 i nord, langs kysten og på utvalgte strategiske steder er det avanserte antenner som jobber døgnet rundt. Overføringene av data til Nato og dermed USA skjer uten forsinkelser.

Det er heller ingen hemmelighet at det flere steder i nord går lyttekabler ut i havet. De lytter ikke etter hval og torsk, men etter ubåter med atomvåpen som kommer stille østfra. Det lyttes og tittes fra mange plattformer. Da den russiske atom­ubåten «Kursk» eksploderte og sank i Barentshavet høsten 2000, var det en sensor i Karasjok, på Finnmarksvidda, som hørte lyden først. Herfra fikk USA straks vite om hendelsen.

På oppdrag fra Nato bruker Norge store ressurser på å følge med på bevegelsene til Russlands mektige armada av krigsskip. Å se deres ubåters ferd fra basene like ved norskegrensa og ut i åpent farvann er blitt en katt-og-mus-lek der flere land deltar. USA vil på ingen måte bli overrasket av nærgående russiske ubåt-besøk, og stoler på varsler fra sine venner i Nato.

Støre burde tatt president Trump med på en reise

Vi forsvarer USA

Ny forskning på spekkhoggeren viser at den har tusen ganger mer miljøgift i kroppen enn det man finner i mennesker.

– Gifta kommer fra oss mennesker. Den er usynlig og fra kjemikalier vi omgir oss med, sier Clare Andvik som er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo.

Hun sier at kjemikaliene kan komme fra industrien, men også fra hudpleieprodukter, skismurning og medisin. De er kanskje uskyldige hver for seg, men miksen er skadelig, og gifta samles i dyrenes spekklag.

– Våre pattedyr utsettes for en rekke giftstoffer. Plastpartikler er egentlig bare toppen av isfjellet når det gjelder å skade dyrelivet, sier Andvik.

Under Arctic Frontiers-konferansen i Tromsø i forrige uke ble det stille i salen da forskeren la fram sine resultater og viste bilde av en død spekkhogger-kalv. Hun påviser at annenhver spekkhoggerunge dør i løpet av sitt første leveår, sannsynligvis på grunn av de høye nivåene med miljøgifter som overføres via morsmelk.

– Miljøgifta samles i spekket, i fettlaget som sjøpattedyret er avhengig av. Når spekkhoggeren blir stresset, blant annet av matmangel eller nærgående hvalsafarier, tærer de på spekket, og gifta går i blodet og til hjernen. Dette påvirker genene og kroppens funksjoner, sier hun.

Forskeren sier at gifta akkumuleres i næringskjeden. Den tynnes ikke ut, men blir i stedet mer konsentrert og brytes ikke ned.

Problemet starter med at havets minste organismer får i seg giftstoffer. Små plankton blir spist av noen som er større, som igjen blir spist av en fiskeyngel. Lenger opp i næringskjeden er selen, som igjen blir spist av spekkhoggeren.

Plast­partikler er egentlig bare toppen av isfjellet.

Spekkhoggerne truet av miljøgift

Forrige uke gikk startskuddet for «Polhavet 2050». Forskningsprogrammet består av et uvanlig stort og sammensatt team. Regjeringen gir én milliard kroner til prosjektet, og de 18 institusjonene som deltar, bidrar med en lignende sum.

Forsvarets forskningsinstitutt er blant landets største forskningsinstitusjoner og har høyteknologisk kompetanse. Nå skal det delta i forskningsprosjektet om Polhavet.

– Vårt samarbeid med sivil forskning vil øke. Vi har kompetanse som samfunnet og annen norsk forskning har bruk for, sier administrerende direktør Kenneth Ruud.

Å delta i Polhavet 2050 vil være nyttig for å forstå hvordan klimaendringene vil påvirke Forsvaret, påpeker han.

En av oppgavene til Forsvarets forskningsinstitutt er å gi råd om hvordan Norge skal forsvares. Ifølge Ruud er Polhavet 2050 det største prosjektet de har deltatt i «uten tvil».

Også Norsk utenrikspolitisk institutt, Norges geologiske undersøkelser, Norsar og Meteorologisk institutt er med på det forskerne kaller et «unikt landslag». I tillegg kommer universitetene og institusjoner som tradisjonelt jobber med havet, biologi, atmosfære og teknologi.

Da forskningsprogrammet sist torsdag ble presentert under konferansen Arctic Frontiers i Tromsø, ble prosjektet karakterisert som unikt og som landets største. Det spesielle er at også samfunnsvitenskap blir trukket inn, samt juss, geopolitikk, humaniora og sikkerhetspolitikk, på områder der naturvitenskap til nå har rådet.

«Vi er stolte og lykkelige over å få komme i gang. Norge må ta ledelsen. Vi må forstå hva som skjer», sa Jørgen Berge fra scenen i Tromsø.

Vi har kompetanse som samfunnet og annen norsk forskning har bruk for.

Forsvaret ser mot Polhavet

Forsvaret skal etablere en ny base for redningshelikopter i Tromsø. Det ble nylig bestemt at 330-skvadronen skal få ansvaret når kontrakten med dagens sivile operatør går ut i 2030. Med det får Norge sin sjuende militære base for søk- og redningshelikopter, fra Banak i Finnmark via Tromsø, Bodø, Ørland, Florø, Sola og til Rygge på Østlandet. Alle har døgnkontinuerlig beredskap, og de nye AW101-helikoptrene, kalt SarQueen, koster for øvrig rundt én milliard kroner per maskin.

 oppdraget, blir av mange sett på som et stort pluss. De er skreddersydd for redning, men kan også operere sammen med, og ha base om bord, på de nye fregattene. Dessuten kan et militært helikopter bevæpnes og er trent for krise og krig. De nye helikoptre har også utstyr og rekkevidde til å betjene skipstrafikken i de enorme havområdene og oljeplattformene langt til havs.

Tromsø skal bygges ved flyplassen, og investeringen blir på drøyt fire milliarder kroner. Allerede har debatten startet: Bør basen ha tre slike maskiner, ikke bare to? Blant dem som ønsker tre, er Hovedredningssentralen. De viser til god erfaring med de nye redningshelikoptrene, og at oppgavene vil bli flere i en ellers urolig verden. Norge har avtale med den britisk-italienske produsenten Augusta-Westland om å kunne kjøpe flere slike flygende maskiner for 2013-pris, og 28. februar går fristen ut for å utløse opsjonen.

Redning

I januar i år eksporterte Norge sjømat til Kina for 1,2 milliarder kroner, en økning på åtte prosent. Dette er første måned noensinne at salget passerer én milliard.

I samme måned gikk verdien av sjømateksporten til USA ned med 37 prosent. Dette tolkes som et direkte resultat av en ny 15 prosents importtoll – og at dollaren er svekket opp mot krona.

– Kina er nå vårt sterkest voksende marked. De vil ha laks og kongekrabbe, men også hvitfisk øker, sier ­Christian Chramer, ­administrerende direktør i Norges sjømatråd, til Klassekampen.

Chramer sier at Norge ­satser tungt i USA generelt, samt at det er forventet økt salg til Vietnam og Thailand. India er også i vekst. Her gjøres det handelsavtaler, og tidligere tollsatser skal nå trappes ned. India er et ­kjempemarked, men logistikk er vanskeligere for fersk sjømat.

Den tunge satsingen på Asia kommer etter USAs nye handelspolitikk under president Donald Trump.

– USA har til nå vært vårt viktigste marked. Her har vi også investert mest for å få solgt norsk fisk og skalldyr. Men nå blir sjømaten møtt med en importtoll på 15 prosent, sier Chramer, som påpeker at Canada ikke har en slik toll.

Satsingen på USA vil fortsette inntil videre, understreker han, men sier at andre markeder får økt oppmerksomhet.

Selger mer til Kina

I dag, på Samefolkets dag, slippes kinofilmen «Døden på vidda». Den omhandler et sammenstøt mellom en snøscooter og et hundespann som fant sted for 40 år siden. Hundekjøreren omkom, og den 19 år gamle scooterføreren ble dømt til halvannet års fengsel for uaktsomt drap og brudd på veitrafikkloven. Han anket ikke dommen.

Filmskaper Bjørn-Owe Holmberg fra Kongsberg sier han «ønsker å lage en film som gir rom for de spørsmålene som aldri ble stilt og for sorgen som aldri fikk en avslutning». Han har fått 800.000 i støtte av offentlige midler og spør om hendelsen var noe så sjeldent som et politisk mord i Norge.

Ulykka skjedde kvelden 1. februar 1986 på Jotkavannet, sør for Alta, i Finnmark. Hundekjører Jon-Reier Martinsen var på vei over fjellet fra Alta til Karasjok. 30-åringen var samepolitisk aktivist, naturverner og hadde vært en del av landsstyret til AKP (m-l). To år tidligere var han dømt for offentlig skadeverk, etter å ha forsøkt å sprenge en bru som var viktig for den omstridte kraftutbyggingen i Altaelva.

«Døden på vidda» skildrer sterke spenninger i Finnmark – mellom samer, nordmenn, naturvernere og -utbyggere, og mellom hunde- og scooterkjørere. I tillegg blir både sovjetiske KGB, tyske Baader-Meinhof, irske IRA og en «samegerilja» trukket inn. På filmens salgsplakat står det at Jon-Reier Martinsen var et mål for mange.

Utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget førte til kraftige demonstrasjoner, og 600 politifolk ble satt inn for «rydde opp». Den skapte skarpe fronter og splittelse i både familier, politikken og i lokalsamfunnet.

Vi som bodde i Alta husker godt disse spenningene, men ingen tenkte at man kunne bli drept på grunnlag av politisk ståsted.

De av oss som også fulgte saken i Hålogaland lagmannsrett, mintes dessuten protestene fra ytterste venstreside. De krevde at 19-åringen skulle dømmes for planlagt politisk drap. Bistandsadvokat Harald Stabell argumenterte for et slikt syn, men vant ikke fram med sin argumentasjon. Publikum protesterte høylytt, og lagmann Jon Fjalstad truet med å bortvise dem som kom med sjikane i hans rettssal.

Ole Magnus Rapp

Artikler

Savio

Fensfeltet i Telemark inneholder langt mer jordmetaller enn antatt. Geolog Halfdan Carstens mener gruvedrift om fem år er realistisk hvis regjeringen prioriterer det.

Ny jobb

Jernbane til Vadsø – på papiret

Vi havna på … Svalbard-dagen i Høyres hus i Oslo.

Spioner

Trenere, lærere og miljøarbeidere skiftes fort ut i Longyearbyen. – Vi mister viktige tillitspersoner, sier Embla Abild (18) og etterlyser et lavterskel psykisk helsetilbud.

Frykter mer matrot

Forbud mot tungolje gjør at noen av verdens største cruiseskip ikke lenger seiler til Svalbard.

I tidligere år har Norge alene stått for ledelsen av Cold Response-øvelsen. I år ledes øvelsen i fellesskap med USA.

Å satse på en ny kullgruve på Svalbard er den billigste sikkerhetspolitiske forsikringen for Norge, sier gruveveteran og lokal Ap-topp Svein Jonny Albrigtsen.

Rydding

Norge er verdens nest største importør av isbjørnskinn. Det bør det bli en slutt på, mener Dag Vongraven i Norsk Polarinstitutt.

Desperate

På Svalbard frykter de kulda mer enn Putin

De usynlige

OL i nord

Tre av fire materiellinvesteringer i Forsvaret blir forsinket. Det kan ramme den operative beredskapen, sier forsker Frida Waage Prebensen.

Før president Trump bablet i vei om at Norge og andre Nato-land ikke gjør noe for USA, burde han lært mer om øynene og ørene i nord.

Spekkhoggerne truet av miljøgift

Forsvaret går sammen med sivile forskere i en ny storsatsing for å undersøke hvordan klimakrisa påvirker forsvaret av Norge.

Redning

Eksporten av norsk sjømat til USA går dramatisk ned. Samtidig seiler Kina opp som Norges viktigste kunde.

Når tragisk ulykke blir «true crime»

Den amerikanske klimaforskeren Åsa Rennermalm sier at hele verden vil tape på Donald Trumps angrep på forskning.

Grønland ønsker tettere samarbeid med Norge

Trump-kutt truer viktige data om arktiske klimaendringer. Nå roper norske forskere alarm.

Savio

Fensfeltet i Telemark inneholder langt mer jordme­taller enn antatt. Geolog Halfdan Carstens mener gruvedrift om fem år er realistisk hvis regje­ringen priori­terer det.

Ny jobb

Jernbane til Vadsø – på papiret

Vi havna på … Svalbard-dagen i Høyres hus i Oslo.

Spioner

Trenere, lærere og miljø­ar­bei­dere skiftes fort ut i Long­year­byen. – Vi mister viktige tillits­per­soner, sier Embla Abild (18) og etterlyser et lavterskel psykisk helse­til­bud.

Frykter mer matrot

Forbud mot tungolje gjør at noen av verdens største cruiseskip ikke lenger seiler til Svalbard.

I tidligere år har Norge alene stått for ledelsen av Cold Response-øvelsen. I år ledes øvelsen i fellesskap med USA.

Å satse på en ny kullgruve på Svalbard er den billigste sikker­hets­po­li­tiske forsik­ringen for Norge, sier gruve­ve­teran og lokal Ap-topp Svein Jonny Albrigtsen.

Rydding

Norge er verdens nest største importør av is­bjørn­skinn. Det bør det bli en slutt på, mener Dag Vongraven i Norsk Polar­in­sti­tutt.

Desperate

På Svalbard frykter de kulda mer enn Putin

De usynlige

OL i nord

Tre av fire materiell­investeringer i Forsvaret blir forsinket. Det kan ramme den operative bered­skapen, sier forsker Frida Waage Prebensen.

Før president Trump bablet i vei om at Norge og andre Nato-land ikke gjør noe for USA, burde han lært mer om øynene og ørene i nord.

Spekk­hog­gerne truet av miljøgift

Forsvaret går sammen med sivile forskere i en ny stor­sat­sing for å undersøke hvordan klimakrisa påvirker forsvaret av Norge.

Redning

Eksporten av norsk sjømat til USA går dramatisk ned. Samtidig seiler Kina opp som Norges viktigste kunde.

Når tragisk ulykke blir «true crime»

Den ameri­kanske klima­forskeren Åsa Rennermalm sier at hele verden vil tape på Donald Trumps angrep på forskning.

Grønland ønsker tettere samarbeid med Norge

Trump-kutt truer viktige data om arktiske klima­end­ringer. Nå roper norske forskere alarm.

Fensfeltet i Telemark inneholder langt mer jordmetaller enn antatt. Geolog Halfdan Carstens mener gruvedrift om fem år er realistisk hvis regjeringen prioriterer det.

Trenere, lærere og miljøarbeidere skiftes fort ut i Longyearbyen. – Vi mister viktige tillitspersoner, sier Embla Abild (18) og etterlyser et lavterskel psykisk helsetilbud.

Å satse på en ny kullgruve på Svalbard er den billigste sikkerhetspolitiske forsikringen for Norge, sier gruveveteran og lokal Ap-topp Svein Jonny Albrigtsen.

Norge er verdens nest største importør av isbjørnskinn. Det bør det bli en slutt på, mener Dag Vongraven i Norsk Polarinstitutt.

Tre av fire materiellinvesteringer i Forsvaret blir forsinket. Det kan ramme den operative beredskapen, sier forsker Frida Waage Prebensen.

Spekkhoggerne truet av miljøgift

Forsvaret går sammen med sivile forskere i en ny storsatsing for å undersøke hvordan klimakrisa påvirker forsvaret av Norge.

Den amerikanske klimaforskeren Åsa Rennermalm sier at hele verden vil tape på Donald Trumps angrep på forskning.

Trump-kutt truer viktige data om arktiske klimaendringer. Nå roper norske forskere alarm.