Mikkel Øgrim Haugen

Siv Dolmen

#fff

– Hvorfor ville dere ha vanlige abonnenter som modeller?

– Klassekampen er og ønsker å være en avis for folket, og da er det naturlig å løfte fram vanlige folk som ambassadører for avisa. Svært mange av Klassekampens lesere har et dyptfølt engasjement for avisa, og dette er noe av det som gjør Klassekampen spesiell. Vi har lenge latt kjente fjes fronte avisa, men nå var tida inne for å løfte fram de sterke relasjonene mellom «vanlige» lesere og avisa, sier Anna Martine Nilsen fra Klassekampens markedsavdeling som har organisert prosjektet.

– Det hele startet med en annonse til leserne om at vi søkte ansikter til avisa. Hvordan ble responsen?

– Responsen har vært overveldende. Vi startet prosjektet ut fra en antakelse om at mange av våre lesere ville ønske å fronte avisa, og det hadde vi helt rett i. Folk fra hele landet, i alle aldre, og med et enormt spenn i bakgrunn har kontaktet oss. Det var en stor utfordring å velge, siden vi hadde innboksen full av e-poster fra interessante og engasjerte mennesker som ønsket å stille selv, eller som tipset oss om andre. Egentlig ønsket vi å portrettere alle!

– Hvordan har det vært å reise rundt å møte våre abonnenter rundt om i landet?

– Det har vært givende møter med svært ulike folk i vidt forskjellige situasjoner, som alle har hatt én ting til felles: det store engasjementet for avisa. Det har også vært rørende å oppleve hvordan folk gir av seg selv, sin tid og sitt engasjement.

Blant de som har stilt opp, er Elena Olsen, som til daglig jobber ved Circle K Evenes. Elena, som kom fra Russland til Norge i 2003, fikk Klassekampen i gave, og siden har hun vært avhengig.

– Hvorfor meldte du deg som modell for avisa?

– For alle oss som ikke har tid eller føler at vi kan bidra med leserinnlegg, var dette en måte å si at vi også er engasjert i avisa. Vi bryr oss om den, og vi vil bidra. Klassekampen er en avis for oss som arbeider, og jeg ville være med på å vise fram grasrota i prosjektet.

Vanlige folks tur

Sigve Bremer Mejdal

#000

Blant mange gode søkere har et knippe på 14 deltakere fra hele landet og med brei bakgrunn blitt plukket ut til å delta på årets Klassekampen-akademi.

– Klassekampen-akademiet tilfører avisa skriveføre penner og bidrar til rekruttering av spaltister, journalister og debattanter fra andre steder enn journalistutdanningene, sier redaktør Mari Skurdal.

Siden 2013 har Klassekampen arrangert Klassekampen-akademiet, et skrivekurs for vordende journalister og samfunnsdebattanter. Gjennom året vil deltakerne samles fire ganger, hospitere i avisa og levere skriveoppgaver. De siste årene har Klassekampen spesielt søkt kandidater med minoritetsbakgrunn og med arbeiderklassebakgrunn. Nytt for årets opptak er at avisa også har et spesielt øye for kandidater som er bosatt utenfor Oslo.

Målet er at leserne av Klassekampen skal få et større utsyn med nye stemmer i avisa. En av årets deltakere er Evgenia Bektasova fra Russland, bosatt i Kirkenes og Stavanger.

– Jeg søkte Klassekampen-akademiet siden jeg ville utfordre meg selv som skribent i Norge. Jeg har skrevet noveller og i aviser i en årrekke, og det kan både være utfordrende og ensomt å skulle skrive på noe annet enn mitt morsmål. Med Klassekampen-akademiet håper jeg på å få et fellesskap i et inkluderende miljø, sier Bektasova.

Akademiet hadde første samling 8. til 10. oktober i Oslo. Her foreleste blant andre Liv Bjørnhaug, Bjørgulv Braanen og Anders Sømme Hammer. Med Hammer sin programpost fikk deltakerne et innblikk i langvarig utenriksjournalistikk fra Afghanistan.

Det neste året vil blant annet riksdagspolitiker Ali Esbati, spaltist Bente Aasjord og den svenske skribenten Åsa Linderborg forelese.

Utsyn og innsyn

Christopher Olssøn

Etter måneder med nedstenging, møtes Klassekampens politiske avdeling over en kaffe på avisas takterrasse. 1. juni har Aleksander Åsnes første arbeidsdag i avisa.

Sammen med Bjørn Kristiansen, Maria Dyrhol Sandvik og Bjørgulv Braanen skal han utgjøre laget som skal dekke høstens spennende stortingsvalget.

– Man har et spill mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet som har pågått en stund, der Senterpartiet har svekket seg noe den siste tida. Og så har du kappløpet rundt sperregrensa med Miljøpartiet De Grønne, Rødt, KrF og Venstre som per nå ser ut til å gå alle veier. Men det er nok mange på venstresida som tenker at denne valgkampen lukter fugl, åpner Braanen.

Bjørn Kristiansen, som nylig har gått fra innenriksavdelingen til politikkredaksjonen, mener det fortsatt er stor usikkerhet rundt hvordan valget vil lande.

– I 2017 trodde også de fleste at venstresida ville dra det i land, men omtrent på denne tida for fire år siden startet Arbeiderpartiet flørtingen med Venstre og KrF, som igjen førte til et dramatisk fall blant LO-medlemmene. Så det kan fortsatt skje ting som gjør det hele mer usikkert. Etter noen uker med debatt om abort har KrF løftet seg på målingene, og når hele det politiske Norge er i høyspenn rundt koronahåndteringen, skal det heller ikke mye til før det bikker den ene eller andre veien.

– Samtidig kan gjenåpningen føre til en frihetseufori som kan gi Høyre et siste oppsving før valget, og det vet vi ikke før mot slutten av sommeren. Så ingenting er sikkert ennå.

Fuglefangerne

 ikke bare barer. For mange er det stuer for de som ikke kan invitere hjem og det er på den lokale baren mange feirer jul.

Med stengte kraner og ingen utsikt for åpning før 2021 kan det bli en ekstra mager jul for mange. Derfor burde byrådet i Oslo gi en midlertidig dispensasjon på skjenkeregimet og tillatte de utestedene som ønsker å ha åpent med alkoholservering å ha det den 24. desember.

I flere uker har vi fått høre at vi er strenge nå så vi kan feire jul sammen. At vi gjør det for bestemors skyld.

Men for de som har «familien» sin på Bydelskroa, Teddys og Galgen blir dette en fattigmanns trøst. Med meter’n, håndsprit og fem på hvert bord kan vi få en minst like forsvarlig julefeiring som med Doppio Passo og surkål.

Åpne kranene i jula? 

Hanne Marie Lenth Solbø

Klassekampen-akademiet har siden oppstarten i 2013 vært et verksted for å dyrke fram nye, unge stemmer på venstresida. Siden den tid har rundt hundre deltakere deltatt på akademiet.

Årets akademi er satt sammen med et ekstra øye for kandidater med arbeiderklasse- og minoritetsbakgrunn og gode kunnskaper innen politikk, kultur og utenriks. Det neste året vil Klassekampens lesere bli bedre kjent med de nye stemmene i avisas spalter.

En av initiativtakerne til akademiet er avisas administrerende direktør, Christian Samuelsen.

– Akademiet har fra starten av vært en måte å tiltrekke oss smarte folk fra venstresida på. Det har tjent Klassekampen og våre spalter godt, sier Samuelsen.

– Som alle gode institusjoner er akademiet i utvikling, og de siste par årene har det også fungert som en døråpner for nye stemmer som ikke nødvendigvis blir plukka opp av partier og interesseorganisasjoner på venstresida. At vi kan bruke akademiet for å få enda flere stemmer med minoritets- og arbeiderklasseperspektiv, er et prosjekt å være stolt av, sier Samuelsen.

En av deltakerne i årets akademi er Osama Shaheen (30) fra Palestina, som vokste opp i Syria før han kom til Norge i 2015. Shaheen skriver nå masteroppgave om maskulinitet blant unge migranter, samtidig som han starter opp det arabiske tidsskriftet «DER».

– Jeg hørte om Klassekampen-akademiet gjennom kontakter i arbeidet med «DER» og tenkte at dette er en god mulighet til å lære av journalister fra en avis jeg liker og respekterer, sier Shaheen.

– Hvilke forventninger har du til Klassekampen-akademiet det neste året?

Unge lovende

Klassekampens venneforening avslutter nå sin kampanje som har pågått siden 4. april for å få flere til å støtte opp om avisa. Lenge så det ut til at koronakrisa ville by på økonomiske utfordringer, med fallende annonsemarked og bortfall av gatesalget. Nå er skuta så godt som på rett kjøl igjen etter rekordmange nye medlemmer og givere.

– Hvor går Klassekampen med så mange nye venner i ryggen?

– Først og fremst gir jo dette oss en frihet, ved å vite at vi har både lojale venner og lesere som ser viktigheten av Klassekampen, og at det også finnes en vilje til å demme opp for avisa i utrygge økonomiske situasjoner. Det gjør at vi kan tørre å satse videre på avisa. For det er klart at når en koronakrise slår inn og annonseinntektene forsvinner omtrent over natta, så blir man litt engstelig for hvordan det skal gå. Da er det en ekstra trygghet å vite at vi har lojale folk rundt oss som setter pris på det vi gjør, svarer Skurdal.

– Er det noen nye redaksjonelle satsinger som kommer?

– Det kommer! Vi hadde budsjettert med en vekst i redaksjonen, som vi satte litt på vent, men nå kan vi få til noe av det. Vi har en plan om å satse på å styrke politikkarbeidet, økonomisidene, gravejournalistikk og debattstoff. Selv om det er en uklar situasjon, er det nå også mer rom for reportasjereiser til konfliktområder, som i lang tid har ligget helt på vent.

– Hvilken posisjon burde avisa ha i den pågående økonomiske og sosiale krisa?

– Det er veldig mye dekning av koronatiltak. Hvor ligger R-tallet? Bør vi stenge nå eller vente? Hvilke land kan vi dra til, og skal land være grønne eller gule? Vi er med på litt av den dekningen, men det som er viktig for oss er å ta tak i de økonomiske problemene. Ha øynene på hvem som skal få av statens kompensasjon. Er det for eksempel bare Stordalen som får pengene på konto i tide, eller får vanlige folk det? Slike spørsmål må være et kjernepunkt for oss. Så må vi føre debatten om hva vi skal gjøre framover. Er det noe i krisehåndteringen som kan overføres til debatten om klimakrisa? Er det noe i krisehåndteringen nå som fører oss tilbake til det gamle, eller er det en mulighet for omstilling og endring av de økonomiske grunnforholdene i verden? Dette er noen av spørsmålene som blir viktig for avisa framover, sier Skurdal.

Fra kampanjestart til nå har 3900 sagt at de kan gi engangsbeløp eller månedlig trekk til venneforeningen. Det er for tidlig å si hva det endelige medlemstallet blir, men dersom alle som har sagt at de melder seg inn husker å betale, kan foreningen gå fra 4050 medlemmer til opp mot 8000 medlemmer. Da er om lag 14 prosent av abonnentene til avisa medlem i Klassekampens venner.

Venner for livet                 

Vesterli spør i torsdagsavisa 2. juli hvorfor Klassekampen-akademiet «oppfordrer spesielt kandidater med innvandrerbakgrunn og arbeiderklassebakgrunn til å søke». Hva i all verden er dette for segregering?

KK-akademiet er avisas institusjon for vordende samfunnsdebattanter og unge journalistspirer. Hvert år får vi inn mange gode søkere, men relativt få med minoritets- og arbeiderklassebakgrunn. Derfor har vi lagt inn en ekstra oppfordring til disse gruppene om at akademiet også er for dem.

Mediebransjen, og spesielt en avis som Klassekampen, har et særskilt ansvar for å løfte frem perspektiver som blir forbigått. Det tjener både avisa og leserne på. Slik vi ser det handler ikke dette om segregering, men om fordeling og representasjon.

Akademi for alle

På Klassekampens takterrasse har en håndfull av årets deltakere på Klassekampen-akademiet samlet seg for å avslutte dette noe spesielle semesteret.

Akademiet, som er Klassekampens skrivekurs for journalistspirer og vordende samfunnsdebattanter, har hatt samlinger, hospiteringer i avisa og levering av tekster som har stått på trykk i Klassekampen.

Hvert år lyser Klassekampens venner også ut to stipender til Klassekampen-akademiet. I år gikk det til tre håpefulle kandidater, men på grunn av koronasituasjonen kunne ikke alle stipendvinnerne være til stede på avslutningen.

Vi får endelig tak i Lara Rashid på telefon for å meddele den gode nyheten.

– Så gøy! Da blir det noe av prosjektet.

Lara Rashid har fått 25.000 kroner i stipend for å følge sine foreldres fotspor til Kurdistan for å skrive om hvordan traumer fra krig, tortur og undertrykkelse går i arv.

– At man kan arve foreldrenes traume er et utrolig spennende tema, og det er blant annet forsket på barn av holocaustoverlevende og hvordan man kan arve genmateriale som kan slå ut på stressmestring. Dette er et forbigått perspektiv i Norge, og jeg ønsker å nøste opp i hvordan andregenerasjons innvandrere påvirkes av nettopp sine egne foreldres erfaringer. Med stipendet kan jeg reise i mine foreldres fotspor for å forstå deres historie og min egen, sier Rashid.

«Med stipendet kan jeg reise i mine foreldres fotspor for å forstå deres historie, og min egen»

Og vinneren er … 

I de dramatiske ukene Norge stengte, satt Klassekampen med 17 selgere som ikke lenger kunne få ut avisa til nye abonnenter på gata. De sto i fare for å bli permittert.

Men med en god porsjon omstillingsevne fra gateselgerne, ringer de nå rundt for å få enda flere til å bli medlem av Klassekampens venner.

Standavdelingen for abonnementssalg ble startet opp av Morten Aanvik og Matthias Hannisdal i 2017, og har siden da fått 17 ansatte fordelt på avdelinger i Trondheim, Bergen og Oslo.

I 2019 tegnet gateselgerne 5887 abonnenter for Klassekampen. Starten av 2020 så også lovende ut, helt til alle plutselig måtte holde seg inne. En av dem som nå sitter hjemme og ringer abonnenter for å snakke om Klassekampens venner, er Bjørn Rønbeck. Siden 2018 har han stått på Oslos gater og torg for å slå av en prat og skaffe avisa flere abonnenter.

– Hvordan er overgangen fra å stå på stand til å ringe for å få flere medlemmer til venneforeningen?

– Det er faktisk hyggelig. På gata verver vi nye abonnenter og er lite i kontakt med eksisterende lesere. Nå får jeg anledning til å snakke med leserne direkte. Det gir meg god kunnskap om hva de setter pris på og hvilken holdning de har til avisa. Leserne er veldig positive, og det er svært inspirerende og snakke med dem.

Hittil har kampanjen som startet 4. april, fått inn over 1600 nye medlemmer. Nå sier flere av Klassekampens abonnenter ja til å bli med i venneforeningen enn noen gang før. I tidligere kampanjer har rundt én av ti blitt medlem. Nå sier 25 prosent at de vil bidra til avisa. Enkelte dager er det nesten 40 prosent av de Rønbeck prater med, som vil hjelpe til.

«Mange lesere er opptatt av at vi trenger en avis som går makthaverne etter i sømmene»

Fra gata til røret

Tom Henning Bratlie

– I løpet av et par dager i midten av mars ble det klart at vi ville miste inntekter på rundt én million kroner i måneden. Det var bråstopp i annonsesalget, og vi måtte stenge alt abonnementssalg på gata.

Klassekampens administrerende direktør, Christian Samuelsen, husker tilbake til den hektiske tida og hva den ville bety for avisa.

– Vi hadde 20 ansatte som sto i umiddelbar fare for å bli permittert. Aviser er skjøre blomster, og uforutsette frostnetter kan gi varig skade. En stund så jeg veldig mørkt på situasjonen, sier Samuelsen.

Samtidig får krisetider også fram det beste i folk, og fra 4. april har over tusen nye medlemmer strømmet til foreningen Klassekampens Venner. Som så mange ganger før har avisas lesere trådt til når det gjelder.

– Det er faktisk helt, helt, helt utrolig! Det er en «alle mann til pumpene»-stemning der folk strømmer til i et omfang og tempo jeg aldri har sett tidligere. Man blir både inspirert og rørt. Og det kan ikke bety annet enn at leserne setter veldig stor pris på avisa – for mange tror jeg den oppleves som umistelig, sier Samuelsen

– Vi vet jo at mange er villige til å strekke seg langt for Klassekampen. Og det har de jo vist opp gjennom årene. Det har vært litt som vikingtidas leidang. Når redaktøren har tent varden, har leserne stilt opp fra hele landet til forsvar for avisa.

– Hva gjør Klassekampen unik i norsk pressehistorie?

«Når redaktøren har tent varden, har leserne stilt opp fra hele landet til forsvar for avisa»

Lesernes leidang

Eierne av det store mediekonsernet Schibsted, Blommenholm Industrier, vedtok mandag 6. april å gi ti millioner til sine aviser, som Aftenposten og VG, for å styrke redaksjonenes samfunnsoppdrag.

Samme dag kunne Dagbladets stiftelse melde at de gir avisa to millioner i prosjektstøtte for å dekke krisa. De store medstrømsavisene kan dermed komme styrket ut av den pågående krisa. Og Klassekampen? Klassekampen har Hilde.

Sammen med 4048 andre medlemmer av foreningen Klassekampens Venner, bidrar Hilde Firman Fjellså hver måned med et beløp som går til å styrke avisa.

Uten store konsern og rike stiftelser i ryggen, tyr Klassekampen nok en gang til dugnadsviljen når krisa banker på døra.

Hilde Firman Fjellså, som selv har bakgrunn fra AUF og Arbeiderpartiet, mener at avisprosjektet Klassekampen er ekstra viktig nå.

– Interessemotsetninger og politisk uenighet eksisterer fortsatt selv om det er krisetider. Slik vil det alltid være, men det kan være vanskeligere å få øye på. Da blir Klassekampen viktig som tør stille spørsmål, som tør å diskutere hvem som rammes, og hvem som faller utenfor krisepakkene.

Fjellså mener at en avis med et tydelig ståsted er bedre rusta til å klare dette samtidig som man støtter opp under dugnad og fellesskap.

– Vi skal stå sammen som nasjon, men vi kan ikke gjøre det med øya lukka.

Felles støtte

– Klassekampens Venner er noe helt unikt i avisverdenen. Tenk å være så glad i avisa du leser at du har lyst å gi den litt ekstra støtte, hver måned, år etter år. I krisetider er det venneforeningen som har trådd til med å kjøpe aksjer og bidratt til enda flere medlemmer. Da jeg starta som daglig leder i avisa i 1998, holdt avisa på å gå over ende, og uten hjelp fra våre venner hadde ikke avisa overlevd, sier Marga van der Wal, som er leder av foreningen.

– Heldigvis har også venneforeningen vokst i takt med avisa, og for ti år siden var vi 1000 medlemmer. I dag er vi over 4000.

– Hvem kan bli med i Klassekampens Venner?

– Alle som kan avse 50 kroner eller mer i måneden, kan bli venn. De fleste venner gir rundt kr 100 i måneden, mange gir 200 – og noen enda mer. Til sammen betyr dette at Klassekampens Venner i 2019 samlet inn 5,5 millioner kroner til avisa. I tillegg kom inntektene fra julemessa vår på 500.000 kroner.

– Hvorfor kommer kampanjen for Klassekampens Venner nå?

– Vi ser at Klassekampen mister store inntekter i forbindelse med koronakrisa. Det å lage en god avis er kostbart. For det første krever det stor innsats fra både journalister, fotografer og layout, men også fra abonnementsavdeling, markedsavdeling og selgere. Avisa må trykkes og fraktes helt fram til døra, for fortsatt er papiravisa det de fleste vil ha. Dermed løper kostnadene, samtidig som en del av inntektene blir borte, sier hun og legger til:

– I dag er jeg pensjonert og veldig glad for å fortsatt kunne være leder for Klassekampens Venner. Vi er i dag 4000 støttespillere, og vi har absolutt plass til flere. Jeg ønsker alle som er glad i avisa, velkommen som venn av Klassekampen. Meld dere inn via nettsida, www.kk-venner.no, eller svar ja når vi ringer deg de neste ukene.

Ansvarlig redaktør i Klassekampen, Mari Skurdal, håper fellesskapet kommer styrket ut av krisa.

Bli med på dugnad

Sofia Rana

 ved å stå opp for den politikken vi gikk til valg på. Derfor vil vi ikke gå inn i et byråd der vi stadig blir nedstemt og må late som en dårlig løsning er vårt primære standpunkt. Det er kanskje derfor det blir vanskelig å skille mellom hva som er SVs politikk, hva som er byrådets politikk, hva som er kunnskapsløshet og hva som er bevisst vill-leding i Sunniva Holmås Eidsvoll sitt svar til oss 29. januar.

Hun skriver: «Det rødgrønne byrådet er i full gang med å etablere en tredje boligsektor med rimelige boliger for vanlige folk.» Realiteten er at byrådet har foreslått noen mål og strategier for rimeligere boliger og har noen ideer til pilotprosjekter. Men pilotprosjektene skal ikke i gang nå. Neste steg er mulighetsstudier og konseptvalgutredninger. 

 før Oslos innbyggere ser noe til disse pilotene. Og nettopp denne hangen til utredning heller enn handling, er det vi kritiserer. Rødt og SV er nok enige i mye om hva vi ønsker oss. Det hadde vært bedre om SV var ærlige på at de ikke har fått fullt gjennomslag for dette når Ap og MDG ønsker mer kommersielle løsninger og ikke vil bidra til boliger som er billigere enn gjengs leie i kommunale boliger.

Spørsmålet om villeding kommer særlig opp når Eidsvoll skriver at det å kreve lovendring for å få private boligutbyggere til å bidra til sosial boligutbygging, er å slå inn åpne dører. Dette er et av forslagene byrådspartiene har sagt at de ikke vil støtte, senest i et møte der Eidsvoll selv var til stede for to uker siden. Argumentasjonen der var at hvis utbyggerne skal pålegges å bruke penger på ikke-kommersielle boliger, så blir det mindre penger til sykkelveier og annen infrastruktur. Hvis dette betyr at de har snudd, er det selvsagt topp, men det tror vi ikke før vi ser at de stemmer for forslaget vårt i bystyret.

 at vi ber byrådet bli med på ikke-kommersielle boliger. Begrepet er nemlig ikke nevnt verken i byrådssaken som skal behandles eller i byrådserklæringen. Leie til eie-løsningen byrådet og Eidsvoll selv skisserer, gjør at man kan selge videre til markedspris. Det er det motsatte av ikke-kommersielt. Eidsvoll påstår at Rødt mener at det å eie boligen man bor i, er boligspekulasjon. Det er feil og viser hvor lite hun har satt seg inn i kritikken mot en slik løsning.

«Det hadde vært bedre om SV var ærlige på at de ikke har fått fullt gjennomslag»

Villedende fra SV!

 et spekulasjonsobjekt. I Oslo ligger prisene på 71 prosent over landsgjennomsnittet, samtidig som minst 1 av 6 boliger er sekundærboliger. Stadig flere har ikke råd til å eie egen bolig, og må stå utenfor og se på at flere tjener seg rike på å leie ut.

Høyresida lot markedet styre fram til det politiske skiftet i 2015. Vi er skuffet over at AP, SV og MDG fortsetter høyresidas politiske kurs. I 2016 fikk Rødt gjennomslag for at det skulle lages en sak om sosial boligpolitikk. Først etter tre år, med haugevis av utredninger som grunnlag klarte byrådet å legge frem en sak, Nye veier til egen bolig.

 om små «pilotprosjekter» og flere «utredninger» sammen med det noe uklare nyordet «Oslo-boligen». Oslo-boligen blir beskrevet som en leie-til-eie-ordning. Disse bidrar ikke til å senke boligprisene i Oslo. I verste fall blir de spekulasjonsobjekter som selges videre til markedspris.

Byrådspartiene burde bli med på forslagene til Rødt om å innføre en ikke-kommersiell boligsektor. Et første steg er at Oslo søker om dispensasjon fra plan- og bygningsloven slik at private boligutbyggere kan pålegges å gi bidrag til sosial boligbygging på lik linje med bidrag til infrastruktur som veier og parker. Ikke-kommersiell boligsektor er vanlig i storbyer som Wien og København. Denne tredje boligsektoren, for kjøp og salg uten profitt, sørger for at innbyggerne slipper å være prisgitt markedet. Slike boliger kan være organisert som en del av borettslag, der enten borettslaget eller Husbanken har gjenkjøpsplikt. Salg og prisfastsetting skal være regulert, og ikke skje i det åpne markedet. Prisvekst skal følge konsumprisindeksen, ikke markedspris.

Oslo må også ta initiativ overfor Stortinget for å endre lovverket slik at kommunen kan regulere ikke-kommersielle boliger, blant annet trengs lovhjemmel for å kreve bidrag til sosial boligbygging og mulighet til å regulere disposisjonsform til blant annet ikke-kommersielle boliger og utleieboliger. For å sikre en god kvalitet på boligene utenfor kommersiell sektor må man skrote ideen om at ettroms leiligheter er gode boliger. Også folk med dårlig råd skal slippe å sove i stua! Mange i byrådspartiene snakker som om dette bare er et behov for unge førstegangsetablerere. Mange barnefamilier lever med utrygge vilkår som leietakere, de trenger større familieboliger.

 med problemet med boligspekulasjon må Oslo kommune forsøke å endre eiendomsskatteloven slik at sekundærboliger kan beskattes høyere. Bolig er en rettighet og skal ikke være investeringsobjekt som skal tilfredsstille et umettelig behov for profitt til eiendomsspekulanter og utbyggere.

Vi vet at det tar tid å få på plass nok ikke-kommersielle boliger. Derfor må vi også ta noen grep som gjør situasjonen for leieboere bedre her og nå. Den kommunale bostøtten må utvides til å gjelde økonomisk vanskeligstilte i private boliger og tilvisningsboliger. Utleiere får kun bli med på dette når de har langsiktige kontrakter og boliger av god kvalitet. Rettighetene til de som bor i kommunale boliger må ivaretas bedre, blant annet gjennom å etablere et boligombud.

Det fremstår uforståelig at byrådet ikke setter boligpolitikk høyere på dagsorden. Etter tre år med utredninger og innspill fra fagfolk vil de parkere hele prosjektet med enda flere utredninger. Behovet for boligpolitikk er kanskje ikke så stort for dem som har byrådslønninger på godt over en million kroner?

må bety venstresidepolitikk i praksis. Hvis ikke Oslo kan vise til konkrete resultater i boligpolitikken før 2021 tror vi mange med vanlige lønninger vil miste troa på at det å kaste høyreregjeringa vil bety endringer i boligpolitikken også på nasjonalt plan.

Bystyret må ta boligansvar nå!

Av over hundre gode søkere er 14 valgt ut til Klassekampen-akademiet 2019–2020. Årets kull, som er det sjette i akademiets historie, er sammensatt for å dekke de viktige feltene innen kultur, politikk og utenriks. Nytt for året er at man har lagt særlig vekt på å finne kandidater med innvandrerbakgrunn og kandidater med arbeiderklassebakgrunn.

Administrerende direktør i Klassekampen Christian Samuelsen understreker at avisa trenger å bli enda breiere, og at det også gjelder hvem som bidrar til avisa.

– Det er vel ingen hemmelighet at en veldig stor andel av de toneangivende stemmene på venstresida – både innen politikk og i medier – er hvite mennesker med bakgrunn fra universitetet og middelklassen. Her er ikke Klassekampen noe unntak. Likevel ønsker vi å representere et langt breiere lag av befolkningen. Derfor ønsker vi å rekruttere flere fra disse gruppene, sier Samuelsen.

Som en av initiativtakerne til akademiet har Samuelsen fulgt utviklingen til prosjektet fra første dag, 8. november 2013.

– Akademiet har vært vellykket fra dag én. Vi var veldig spente på om det i det hele tatt ville komme noen søkere da vi annonserte etter første kull. Jeg husker jeg maste på mine med-akademioppstartere, journalist Mímir Kristjánsson og markedskonsulent Fredrik V. Sand, om at de måtte mase på alle vennene sine på Facebook om å søke. Det viste seg imidlertid kjapt at dette var veldig populært, selv uten masing, sier Samuelsen.

Under akademiet får deltakerne oppgaver som å skrive essayer, lengre intervjuer og kronikker med oppfølging gjennom året. Deltakerne skal også gjennomføre en hospitering hos Klassekampen der de får prøvd seg som journalister.

I løpet av året møtes akademiet på fire samlinger, og første samling var fra 1. til 3. november i Oslo. Her foreleste blant annet forfatter Åsa Linderborg, LO-leder Hans-Christian Gabrielsen og avisas egen redaktør, Mari Skurdal.

Satser breiere

Hedda Lingaas Fossum fra debattavdelinga strekker seg høyt på tå før første strofe kommer:

I et halvt år har Klassekampens ansatte skjerpet stemmebåndene og pugget strofer for å sette opp den store jubileumsmusikalen der nettopp de ansatte spiller rollene. I skrivende stund er det under 150 ledige billetter av 750 til forestillingen som settes opp på Rockefeller 28. november, men først skal det terpes og øves i tre uker i strekk.

– Hei, det er fra Klassekampen, jeg har et spørsmål klar:

– INGEN KOMMENTAR! svarer den pensjonerte journalisten Alf Skjeseth i rollen som en sterkt presset barnehageminister som må forsvare både taxiregninger og en nærrobustreform. Skjeseth, som selv står bak boka «Sykle på vatnet. Historia om Klassekampen», betegner musikalen som typisk klassekampensk.

– Opp igjennom historia har avisa stått for en rekke prosjekter som ikke skulle gått an, og musikalen føyer seg inn i denne rekka, sier Skjeseth.

«Det er en stor overgang å gå fra å jobbe i avisas kulisser, til å stå i rampelyset på scenen»

Bak kulissene

John Trygve Tollefsen

Blant årets deltakere i Klassekampen-akademiet finner vi både regissører, ungdomspolitikere, forfattere og medlemmer av menighetsråd. Sammen utgjør årets kull et mangfold som vil komme til uttrykk i Klassekampens spalter i året som kommer.

Den første av fire samlinger var 16. til 18. november, der blant andre den svenske riksdagspolitikeren Ali Esbati, Klassekampens redaktør Mari Skurdal og forfatterne Hannah Helseth og Anja Sletteland foreleste.

På nyåret venter redaktør i Information Rune Lykkeberg, kulturredaktør i Aftonbladet Åsa Linderborg og andre forelesere fra inn- og utland.

En av årets deltakere, Marjam Idriss fra Stavanger, deler sin motivasjon for å søke årets akademi.

– Jeg håper å få bygge erfaring innenfor politisk journalistikk og kulturkritikk! Tilbud om tekstrespons virket derfor veldig nyttig. Jeg la merke til annonsen i fjor, og i ettertid har jeg også snakket med tidligere deltakere om deres opplevelse av opplegget. Jeg håper og tror jeg blir bedre rustet til å delta i samfunnsdebatten og dele erfaringer med andre deltakere i Klassekampen-akademiet, sier hun.

8. november 2013 ble første samling av Klassekampen-akademiet gjennomført. Den gangen sa initiativtaker Christian Samuelsen at «målet er å utdanne unge skribenter som kan delta i den offentlige debatten i Norge». Etter fem år oppsummerer Samuelsen, nå Klassekampens administrerende direktør, akademiet som en knallsuksess.

– Vårt mål var og er å samle talenter fra den breie venstresida til et dansegulv der Klassekampen er DJ. Det er flere av deltakerne som i de siste fem årene har markert seg i samfunnsdebatten, og flere jobber nå for avisa. At man har klart å samle folk fra miljøbevegelsen, fagbevegelsen og kulturfeltet, har også ført til at nye typer samarbeid og prosjekter oppstår. Et prakteksempel er antologien «Ingen mennesker er født frie», der flere av akademiets tidligere deltakere har gått sammen.

Samler mangfold

Jon Trygve Tollefsen

Siden 1978 har Klassekampen og venneforeningen til avisa arrangert julemesse i Oslo. Inntektene fra salget av brukte bøker, hjemmestrikka klær og kunst går til støtteforeningen Klassekampens Venner som bidrar til å styrke avisa.

Tidligere administrerende direktør i Klassekampen, Marga Van Der Wal, er nå sjef for julemessa. Etter å ha sett igjennom årets varer til julemessa, tør hun håpe på rekorder i antall besøkende og inntekter.

– Det er helt fantastisk å jobbe med julemessa når det er så mange som bidrar. Alt i september hadde vi vårt første møte for å planlegge. Jeg tror ikke det er så mange som tenker på julemesser når det fortsatt er 25 grader og sol, men helt siden da har vi jobba på hver vår måte, enten det er å ringe til kunstnere, organisere boksalget eller få i gang innsamlingen på loppene og LP-platene.

Van Der Wal forteller at selv om startskuddet gikk for julemessegruppa i september, er det mange som har jobba for julemessa hele året.

– Hvert år, også i år, har vi fått inn masse hjemmestrikka varer som votter, luer, sokker og mye mer. Det er også mange som plukker bær og frukt og lager syltetøy til julemessa. Hele året kommer det dessuten inn mengder med bøker, og nå er det ikke lenge før kjelleren til Klassekampen er full.

– Hva forventer du av årets julemesse?

– Vi forventer å slå fjorårets rekord på 526.000 kroner. Da fikk vi inn 357.000 på kunsten, 73.000 på bøker, 54.000 på hjemmelaga produkter og 42.000 på salg av LP-plater, lopper og kafeen. Alle pengene fra julemessa går selvfølgelig til venneforeninga slik at avisa kan stå enda mer bredbeint i åra som kommer.

Tradisjonen tro

Anniken C. Mohr

Klassekampen er ikke helt som andre aviser. Et tegn på det er at avisa har en egen venneforening med engasjerte lesere som støtter opp om avisa økonomisk. Venneforeningen, Klassekampens venner, utgjør rundt 10 prosent av abonnentene til avisa – om lag 3500 medlemmer.

Nå setter foreningen i gang en ny kampanje for å få enda flere medlemmer.

Nestleder i Klassekampens venner, Kjerstin Aukrust, gleder seg til en ny runde med kampanje.

– Fra oktober 2018 til januar 2019 kjører Klassekampens venner kampanje for å få flere medlemmer. I perioden vil venneforeningen ringe våre mest trofaste abonnenter for å invitere dem med inn i foreningen, sier hun.

– Det blir i tillegg en del stoff i avisa om hvordan kampanjen går og hvordan midlene fra Klassekampens venner bidrar til å heve det redaksjonelle produktet, sier Aukrust.

– Med mange medlemmer sikrer vi at Klassekampen kan stå på egne bein i en usikker medieframtid. Den umiddelbare faren er om dagens regjering får igjennom endringen i postloven. Dersom den går igjennom, kan det bety at 10 prosent av Klassekampens abonnenter ikke lenger får avisa. Da trenger man et sikkerhetsnett for avisa, og det sikkerhetsnettet er venneforeningen, sier Aukrust.

Hun peker også på andre farer, som kutt i pressestøtten og nedgang i annonsemarkedet. I tillegg viser hun til verdien av dyptgående journalistikk.

– Slik den politiske situasjonen er nå, kan ting endre seg raskt, og det er ingen garanti for at pressestøtten består. Autonomien avisa får gjennom venneforeningen, bidrar også til at man står litt friere i møte med en klikkbasert avisøkonomi.

«Slik den politiske situasjonen er nå, kan ting endre seg raskt, og det er ingen garanti for at pressestøtten består»

Jakter nye venner

De siste ukene har debatten om au pair-ordningen blusset opp igjen. Ap foreslår at ordningen blir mer kulturutveksling, Civita ønsker seg mer arbeid inn i ordningen og LO går igjen ut med at de ikke ønsker ordningen i det hele tatt. De tre posisjonene møtes nok i at hele au pair-ordningen er en anomali i Norge, og at ordningen nærmest er umulig i sin nåværende form.

Dette gjelder følgelig også for brukerne av ordningen. Vertskapsmødre som både er omsorgspersoner og arbeidsgiver, og au pairer som både er datter og lønnsarbeider for familiene. Under feltarbeid med vertskapsfamilier i Oslo vest og sammen med au pairer som tidligere hadde jobbet i Norge på Filippinene, var spenningen mellom det uttalte målet om kulturutveksling, og det som i realiteten er arbeidsmigrasjon, alltid til stede.

Ordningen domineres av filippinske kvinner. I et land hvor rundt ti prosent av befolkningen er migrantarbeidere og de personlige overføringene tilbake til landet ifølge Verdensbanken var på over 29,70 milliarder dollar i 2016, er det naturlig at også au pairer som kommer til Norge har ulike strategier for oppholdet. To av au pairene jeg lenge var i kontakt med, brukte ordningen som en brekkstang inn i Schengen, for å jobbe som ulovlige innvandrere i skyggeøkonomien i andre europeiske land.

Uten at det finnes noe konkret data på det, anslår den norske ambassaden i Manila at så mange som 40 prosent av au pairene som kommer til Norge har utdannelse som sykepleier. Strategien for mange av dem er å lære seg norsk på de to årene man kan jobbe som au pair, for så å søke autorisasjon som hjelpepleier. En annen strategi som mange filippinske au pairer benytter seg av for å utsette hjemreisen, er ironisk nok utdanning. Med studier på steder som Filadelfia Bibelskole i Oslo, kan tidligere au pairer fortsette med vaskejobber og øke sjansene for å bli i landet.

Selve ordningen er også et langvarig arbeidsforhold. En vanlig arbeidsrute for filippinske au pairer er først å jobbe ett år hos en nederlandsk familie, så to år i en dansk familie og til sist to år hos en norsk familie. Dette er fem år i arbeid som au pair mellom 18–30 år. Det kan i seg selv danne grunnlaget for en egen yrkesidentitet.

Vertskapsfamiliene kan takle tvetydigheten med et forsvar for ordningen, som at de er i en krevende arbeidssituasjon som gjør det nødvendig for å opprettholde idealet om likestilling i hjemmet, eller at familiene driver med en form for minibistand, ifølge sosialantropologen Guro Korsnes Kristensen. For en migrasjonsøkonomi som Filippinene hvor mange blir presset ut i uverdige forhold i de arabiske golfstatene, står au pairordningen i en helt annen ende av migrasjonshierarkiet.

I arbeidsmarkedet er tilbudet om å komme til norske familier langt større enn etterspørselen. Konkurransen åpner for et marked hvor filippinere betaler en tredjepart, som en agent, for å øke sjansene for å komme til Norge. En familie jeg bodde sammen med under feltarbeid på Filippinene betalte 60.000 filippinske pesos for at byrået skulle finne en dansk eller norsk familie som ville ta inn yngstedatteren. Siden mange filippinske familier må ha penger for å hevde seg, og norske familier ofte søker jenter som behersker engelsk og elektroniske renholdsprodukter, er det ofte de som kommer fra en migrasjonsmiddelklasse i hjemlandet, og ikke de med størst bistandsbehov, som blir au pairer.

Selv om den filippinske økonomien er helt avhengig av pengeoverføringer fra migrantarbeidere, er ikke dette en gangbar vei for industrialisering av landet. Flere organisasjoner, fagforeninger og interesseorganisasjoner på Filippinene har i lang tid vært kritisk til migrasjonspolitikken og hva såkalt hjerneflukt gjør for mulighetene til å bygge opp en egen eksportnæring.

Nå kan det se ut til at debatten her hjemme faktisk kan føre til en endring. Arbeiderpartiet går inn for en løsning der au pair-ordningen får et større tilslag av kulturutveksling. For mange vertskapsfamilier er motivasjonen for ordningen at man mener man er avhengig av den ekstra arbeidsinnsatsen au pairene gjør i hjemmet, så man kan opprettholde idealet om et likestilt og anselig hjem. For samtlige av au pairene jeg har intervjuet, er formålet både de lommepengene man mottar i ordningen og de mulighetene det gir for andre migrasjonsjobber i Europa eller permanent opphold i Norge. At strengere krav til vertskapsfamiliene om å drive kulturutveksling kan motvirke de iboende strukturene som ordningen har utviklet seg til, er heller tvilsomt.

Avvikle eller normalisere?


Helt siden president Rodrigo Duterte ble president på Filippinene, har vestlige medier fokusert på ham som en gal mann, uten å få frem hvorfor han er så populær. Hvordan kan man egentlig støtte en slik fyr? Under et feltarbeid i sosialantropologi stilte jeg dette spørsmålet til filippinske au pairer som helhjerta støtta hans kandidatur. At kvinner som hadde bodd hjemme hos middelklassefamilier på Oslos vestkant i liberale Norge, kunne støtte en fyr som gjør det til sport å fornærme alt og alle, driver en krig mot narkotika og som har en historie som borgermester i Davao hvor «liberal» ikke er det første ordet mange tenker på, fremsto som merkverdig.

Det er ikke så rart at man tenker sånn etter overskriftene han har laga, men politikken han står for, og hva han har gjennomført speiler et annet bilde av Filippinenes Dirty Harry.

For å forstå Duterte må man også forstå Filippinenes nære, voldelige historie. Etter å ha vunnet en blodig frigjøringskamp mot den spanske kolonimakta i 1898 tok amerikanerne over landet og holdt det som koloni til 1946. Selv om Filippinene på papiret var et uavhengig land etter 1946, var USA tungt involvert, blant annet militært. Filippinene huset den største militærbasen USA hadde utenlands, Subic Bay, frem til 1991.

Som hvit mann på Filippinene blir man alltid påminnet USAs militære nærvær og blir oppfatta som en G.I. Joe, noe som også vises av de nær 250.000 som er oppvokst i landet med en ukjent amerikansk far. Dersom amerikanerne ikke hadde tvunget filippinerne til å innføre engelsk som offisielt språk, ville nok ikke vi i Vesten hørt om Duterte i media heller.

Til nå har filippinske presidenter vært lojale mot USA, gitt amerikanske militære immunitet mot straffeforfølgelse og godtatt innblanding i kampen mot muslimsk og maoistisk gerilja. USA har også vært tungt involvert for å hindre Kina tilgang til strategiske områder i Sør-Kina-havet.

Duterte har hatt behov for å distansere seg både fra kinesiske interesser for å sikre Filippinene de mulige oljeinntektene utenfor Palawan, og fra amerikanske interesser om kontroll av havområdene.

Med sin koloniale historie er det også populært og nødvendig å stadfeste sin uavhengighet. Eller som Duterte 5. september formulerte det, i den talen vi i Vesten bare husker som den der Barack Obama ble kalt en horesønn: «I am a president of a sovereign state. And we have long ceased to be a colony. I do not have any master but the Filipino people».

Som et oppgjør med sin tidligere koloniherre var hele valgkampen og valget av Duterte en proteststemme mot de mektige familiene som er vant med å ha makta. I vårens valg stilte både Mar Roxas, barnebarnet til Manuel Roxas, som var den første presidenten for et uavhengig Filippinene og ‘Bongbong’ Marcos, sønn av tidligere diktator Ferdinand Marcos. I embetet før valget satt Beningno ‘Noynoy’ Aquino, sønn av tidligere president Corazon Aquino. Den mektige Aquino-familien sitter på eiendommen Hacienda Luisita på 64,53 kvadratkilometer, som tilsvarer mer enn det dobbelte av Groruddalen i Oslo.

Selv om Duterte ikke er den første presidenten som har kommet utenfra de mektige familiene, er han den første til å vinne et valg på en så hard retorikk mot eliten i landet. En tidligere au pair påpekte også at Duterte er anti-elite ikke bare i hva han sier, men hvordan han sier det. At han prater som vanlige filippinere og slenger ut fornærmelser, vitser og har en snodig form for ironi, har gjort ham til president i landet. Å prate på denne måten kan virke usivilisert på mange i Vesten, men Duterte har på ferske meningsmålinger fått 76 prosent støtte i befolkningen.

Mikkel Øgrim Haugen

Artikler

I over et år har Anna Martine Nilsen og Siv Dolmen fotografert vanlige Klassekampen-abonnenter og spurt dem om hvorfor de leser venstresidas dagsavis. Resultatet har blitt en mosaikk av avisas lesere.

14 nye deltakere er valgt ut til Klassekampens skrivekurs.

Klassekampen ruster opp med flere politiske penner før valget.

Åpne kranene i jula?

Med deltakere fra hele den breie venstresida, er Klassekampen-akademiet nå på plass

Klassekampens venner har fått rekordmange nye medlemmer.

Akademi for alle

Og vinneren er …

Gateselgerne til Klassekampen ringer nå til nye medlemmer i Klassekampens venner. Kanskje er det Bjørn Rønbeck som ringer deg.

Med over 1000 nye medlemmer i Klassekampens Venner viser leserne vei.

Istedenfor noen få store, har Klassekampen mange små som bidrar til avisa.

Bli med på dugnad

Villedende fra SV!

Bystyret må ta boligansvar nå!

Klassekampen-akademiet skal i år få fram nye stemmer på venstresida.

Bak kulissene

13 deltakere i Klassekampen-akademiet er klare for et spennende år.

Klassekampen drives ikke lenger på pur aktivisme, men det gjør julemessa.

Vil ha med seg flere på laget for å styrke avisa i en usikker mediehverdag.

Avvikle eller normalisere?

Mediene ignorerer hvorfor Filippinenes president Duterte har så stor oppslutning i hjemlandet.

I over et år har Anna Martine Nilsen og Siv Dolmen foto­grafert vanlige Klasse­kam­pen-abonnenter og spurt dem om hvorfor de leser venstre­si­das dagsavis. Resultatet har blitt en mosaikk av avisas lesere.

14 nye deltakere er valgt ut til Klasse­kam­pens skrivekurs.

Klasse­kam­pen ruster opp med flere politiske penner før valget.

Åpne kranene i jula?

Med deltakere fra hele den breie venstre­sida, er Klasse­kam­pen-akademiet nå på plass

Klasse­kam­pens venner har fått rekord­mange nye medlemmer.

Akademi for alle

Og vinneren er …

Gatesel­gerne til Klasse­kam­pen ringer nå til nye medlemmer i Klasse­kam­pens venner. Kanskje er det Bjørn Rønbeck som ringer deg.

Med over 1000 nye medlemmer i Klasse­kam­pens Venner viser leserne vei.

Istedenfor noen få store, har Klasse­kam­pen mange små som bidrar til avisa.

Bli med på dugnad

Villedende fra SV!

Bystyret må ta bolig­ansvar nå!

Klasse­kam­pen-akademiet skal i år få fram nye stemmer på venstre­sida.

Bak kulissene

13 deltakere i Klasse­kam­pen-akademiet er klare for et spennende år.

Klasse­kam­pen drives ikke lenger på pur aktivisme, men det gjør julemessa.

Vil ha med seg flere på laget for å styrke avisa i en usikker medie­hver­dag.

Avvikle eller norma­li­sere?

Mediene ignorerer hvorfor Filip­pi­nenes president Duterte har så stor opp­slut­ning i hjemlandet.

I over et år har Anna Martine Nilsen og Siv Dolmen fotografert vanlige Klassekampen-abonnenter og spurt dem om hvorfor de leser venstresidas dagsavis. Resultatet har blitt en mosaikk av avisas lesere.

14 nye deltakere er valgt ut til Klassekampens skrivekurs.

Klassekampen ruster opp med flere politiske penner før valget.

Med deltakere fra hele den breie venstresida, er Klassekampen-akademiet nå på plass

Klassekampens venner har fått rekordmange nye medlemmer.

Gateselgerne til Klassekampen ringer nå til nye medlemmer i Klassekampens venner. Kanskje er det Bjørn Rønbeck som ringer deg.

Med over 1000 nye medlemmer i Klassekampens Venner viser leserne vei.

Istedenfor noen få store, har Klassekampen mange små som bidrar til avisa.

Bystyret må ta boligansvar nå!

Klassekampen-akademiet skal i år få fram nye stemmer på venstresida.

13 deltakere i Klassekampen-akademiet er klare for et spennende år.

Klassekampen drives ikke lenger på pur aktivisme, men det gjør julemessa.

Vil ha med seg flere på laget for å styrke avisa i en usikker mediehverdag.

Avvikle eller normalisere?

Mediene ignorerer hvorfor Filippinenes president Duterte har så stor oppslutning i hjemlandet.