Leder

Truslene rundt oss

Lenge før teknologien bak dagens kunstige intelligens ble allemannseie, trykket magasinet The New Yorker en vitsetegning som plutselig føles relevant. På tegningen sitter en mann ved et leirbål med tre barn. Rundt dem skimtes et goldt, øde landskap. «Ja», sier mannen til barna, «planeten ble ødelagt. Men i et vakkert, historisk øyeblikk skapte vi store verdier til aksjonærer.» De siste ukene har dommedagsklokka blitt stilt flere hakk nærmere undergang, og denne gang er det ansatte ved de største teknologiselskapene som drar i nødbremsen. På X og i intervjuer anslår de sannsynligheten for at kunstig intelligens kan utrydde menneskeheten innen de neste ti årene til ti prosent. På NRKs Debatten presenteres anslag på mellom tre og fem år.

«Det er ikke sikkert det ender med et smell.»

At mennesket sitter på nøkkelen til sin egen undergang, vet vi allerede. Atombombene som finnes i dag, kan utslette livet på jorda slik vi kjenner det i dag. Den erkjennelsen førte til etableringen av mekanismer for konfliktløsning og avtaler om ikke-spredning. Når vi nå er inne i en høyst ustabil sikkerhetspolitisk situasjon, er det egentlig all grunn til å kjenne på uro for våre farligste våpen. Det er likevel kunstig intelligens som pekes ut som vår nye undergangsmaskin. Det kan også være noe i advarslene.

Utviklingen er labil og uoversiktlig. Den skjer i private selskaper som sparker ansatte som uttrykker bekymring. Likevel får selskapene leke seg ganske så fritt med våpenutvikling og overvåking, og Elon Musk har fått ture fram på egen hånd i verdensrommet. Og for hva? Fordi USA vil vinne kappløpet om teknologi og handel med Kina. Den som går vinnende ut, vil stå igjen som verdens økonomiske supermakt. Derfor tør ingen trå på bremsen, i frykt for å bli slått av erkefienden eller skape børskollaps. Om vi står ved et veiskille, vil ingen snu. Det er likevel ikke sikkert det vil ende med et smell. Snarere kan andre, mer saktegående prosesser utgjøre de virkelige utfordringene. Energien som går med til å kappes om KI, vil akselerere klimaendringer som gradvis, men sikkert vil forandre grunnlaget for liv på jorda. Da får vi tenke tilbake på dette historiske øyeblikket, da vi skapte store verdier for dem som eier verden.

Leder

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.

Eksklusjon av Rustad?

Document.no-redaktør Hans Rustad kaller statsminister Jonas Gahr Støre en forræder og en ny quisling og mener han vil bli innhentet av historiens dom. NRKs journalister er «propagandasoldater», mens VG er «spydspissen for den dype staten». Dette framgår av en sak Filter Nyheter har skrevet om Documents «Skogpod», hvor Rustad fra turer i skogen deler sine ideologiske overbevisninger. I går meldte tre redaktører i Morgenbladet seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. De mener han henter legitimitet fra foreningen og bør kastes ut. La det ikke være noen tvil: Rustads ytringer er forkastelige. Det er god grunn til å reagere på dem og til å klage flere av Documents publiseringer inn til PFU.

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.