Leder

Truslene rundt oss

Lenge før teknologien bak dagens kunstige intelligens ble allemannseie, trykket magasinet The New Yorker en vitsetegning som plutselig føles relevant. På tegningen sitter en mann ved et leirbål med tre barn. Rundt dem skimtes et goldt, øde landskap. «Ja», sier mannen til barna, «planeten ble ødelagt. Men i et vakkert, historisk øyeblikk skapte vi store verdier til aksjonærer.» De siste ukene har dommedagsklokka blitt stilt flere hakk nærmere undergang, og denne gang er det ansatte ved de største teknologiselskapene som drar i nødbremsen. På X og i intervjuer anslår de sannsynligheten for at kunstig intelligens kan utrydde menneskeheten innen de neste ti årene til ti prosent. På NRKs Debatten presenteres anslag på mellom tre og fem år.

«Det er ikke sikkert det ender med et smell.»

At mennesket sitter på nøkkelen til sin egen undergang, vet vi allerede. Atombombene som finnes i dag, kan utslette livet på jorda slik vi kjenner det i dag. Den erkjennelsen førte til etableringen av mekanismer for konfliktløsning og avtaler om ikke-spredning. Når vi nå er inne i en høyst ustabil sikkerhetspolitisk situasjon, er det egentlig all grunn til å kjenne på uro for våre farligste våpen. Det er likevel kunstig intelligens som pekes ut som vår nye undergangsmaskin. Det kan også være noe i advarslene.

Utviklingen er labil og uoversiktlig. Den skjer i private selskaper som sparker ansatte som uttrykker bekymring. Likevel får selskapene leke seg ganske så fritt med våpenutvikling og overvåking, og Elon Musk har fått ture fram på egen hånd i verdensrommet. Og for hva? Fordi USA vil vinne kappløpet om teknologi og handel med Kina. Den som går vinnende ut, vil stå igjen som verdens økonomiske supermakt. Derfor tør ingen trå på bremsen, i frykt for å bli slått av erkefienden eller skape børskollaps. Om vi står ved et veiskille, vil ingen snu. Det er likevel ikke sikkert det vil ende med et smell. Snarere kan andre, mer saktegående prosesser utgjøre de virkelige utfordringene. Energien som går med til å kappes om KI, vil akselerere klimaendringer som gradvis, men sikkert vil forandre grunnlaget for liv på jorda. Da får vi tenke tilbake på dette historiske øyeblikket, da vi skapte store verdier for dem som eier verden.

Leder

Skrot heller lotteriet!

Regjeringen vil spare 491,3 millioner kroner på å gå ned til én dag postombæring i uka. Fagforbund-leder Helene Harsvik Skeibrok kaller forslaget «den største masseoppsigelse i moderne tid», fordi det innebærer at 2000 postbud mister jobben. Nedbygging av Posten vil svekke norsk beredskap, true avisøkonomien og gjøre at den norske befolkning ikke lenger får lik tilgang på informasjon. Vet du hva som ellers koster om lag 500 millioner kroner i året i statsbudsjettet? Forsøket med arbeidsfradrag for unge, også kjent som finansminister Jens Stoltenbergs skattelotteri, som ble startet i fjor. Over fem år skal et tilfeldig utvalg mennesker mellom 20 og 35 år få inntil 27.500 kroner i lavere skatt. Målet er å finne ut om skattekuttet vil motivere dem til å jobbe mer. Men gjett hva? Regjeringen vet allerede på svaret på dét spørsmålet.

Lørdags­avisa må reddes!

Regjeringens forslag til statsbudsjett er et regelrett angrep på norske aviser. Allerede fra neste sommer planlegger regjeringen å kraftig skjære ned på ombæring av aviser i Distrikts-Norge. Da vil det bli levert aviser bare tre ukedager i områder uten kommersiell avisombæring. I disse områdene bor 20 prosent av alle nordmenn. Det betyr at hver femte nordmann fra neste sommer kun vil få papiraviser tre dager i uka. Ekstra ille er det at en av de seiglivede og suksessrike institusjonene i Avis-Norge, den fyldige lørdagsutgaven, ikke blir prioritert for folk utenfor de store byene.

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.