Leder

Det finnes alternativer

Mari Skurdal

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem.

«I alle år har vi fått høre at det er umulig å ­utfordre EØS-­avtalen.»

EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine. For Canadas del åpnet hun for samarbeid om blant annet handel, produksjon, teknologi, Arktis, energi, sjeldne jordarter, batterier, kunstig intelligens, cybersikkerhet og våpenproduksjon. «Vi deler et hav, et sett verdier, en måte å se verden på. Og vi vil nå også bygge en felles framtid», sa van der Leyen. Håndsrekningen til Carney er høyst uvanlig. Ingen vet hva et assosiert medlem av EU er. Aldri har et ikke-europeisk land vært aktuelt som EU-medlem. Hvordan skal det nye samarbeidet bli?

Allerede har Storbritannia og Sveits avtaler med EU som skiller seg fra EØS-avtalen. Felles er at de ikke avgir suverenitet på samme måte som Norges avtale gjør. På område etter område har det ført til at vi har innført EU-politikk, selv om den strider med Stortingets ønsker. Seinest ser vi det i togsektoren, hvor regjeringen nå bøyer av for EUs krav. I alle år har vi fått høre at det å utfordre EØS-avtalen er umulig, fordi det ikke fins noe alternativ. Som Leyens tale viser, så er det altså likevel mulig å samarbeide tett på de aller fleste områder uten å bli et underbruk av Brussel.

Leder

Lørdags­avisa må reddes!

Regjeringens forslag til statsbudsjett er et regelrett angrep på norske aviser. Allerede fra neste sommer planlegger regjeringen å kraftig skjære ned på ombæring av aviser i Distrikts-Norge. Da vil det bli levert aviser bare tre ukedager i områder uten kommersiell avisombæring. I disse områdene bor 20 prosent av alle nordmenn. Det betyr at hver femte nordmann fra neste sommer kun vil få papiraviser tre dager i uka. Ekstra ille er det at en av de seiglivede og suksessrike institusjonene i Avis-Norge, den fyldige lørdagsutgaven, ikke blir prioritert for folk utenfor de store byene.

Mari Skurdal

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.

Bjørgulv Braanen

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal