Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke.
«Retningslinjene ga kjekling, ikke ro.»
Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden. Ifølge disse skal ikke landets folkevalgte få delta i debatter eller komme med politiske utspill, holde sosiale arrangementer eller reise. Dette innebærer i praksis et ytringsforbud for landets lovgivere i to fulle uker. Det er selvsagt uholdbart. Verken Norge eller verden for øvrig stopper opp når kongen dør. Presserende politiske saker må kunne snakkes om offentlig den kommende uka, uten at det blir sett på som hån mot kongen. Snarere er det å respektere hans demokratiske sinnelag.
Det er urovekkende at så strenge begrensninger på landets folkevalgte innføres uten noen historisk presedens. Det går fint an å hedre en høyt aktet konge uten å stenge ned den norske politiske debatten. Allerede har retningslinjene ført til det motsatte av intensjonen: Da Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum la ut en Facebook-gratulasjon til Island for deres EU-nei, fikk han kritikk fra Høyre-hold for å ha brutt borgfreden. Retningslinjene ga kjekling, ikke ro. I stedet kunne vi diskutert politikkens innhold på normalt vis. Det er ingen som husker tida etter Olav Vs død som uverdig. Derfor er det heller ingen grunn til å legge strengere føringer for norske politikere enn den gang.
