Leder

En varm humanist

Mari Skurdal

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående. De norske kongene som har regjert etter at prins Carl ble kronet til Haakon VII, har alle vært samlende statsoverhoder gjennom kriger, kriser og solskinnsdager.

Nå er kong Harald død. Han har tilført kongehuset en varm og inkluderende humanisme og nærmest egenhendig bidratt til at det norske vi-et favner om alle som lever i dette landet. Enhver monark må finne sin måte å fylle rollen. På sitt stillfarende vis tilførte Harald V det norske kongehuset en mild og folkelig aura, selv om han bodde i et slott. Hans lune humor fungerte også avvæpnende når skandalesugne journalister været blod. Hos Harald V var det rom for alle, både i egen familie og i landet for øvrig. Dette var et budskap han formidlet gjennom taler til folket hver nyttårsaften, men også viste i møte med mennesker på sine mange oppdrag landet rundt. Derfor ble kong Harald satt varmt pris på i det norske folk, uansett hva deres politisk avskygning og bakgrunn var.

Det er dessuten noe eget ved å ha en statsleder med lang hukommelse. Mens andre lederskikkelser byttes ut jevnlig, har kong Harald bak seg et langt liv i folkets tjeneste. Han har levd gjennom krig og gjenoppbygging, funn av olje og utvikling av velferdsstaten. Han personifiserer på et vis vår felles historie, på sitt vennlige og sindige vis. Det var et flertall i det norske folk som valgte bestefaren hans til konge, og det valget har tjent oss godt. Om vi ombestemmer oss, står vi fritt til å forandre styreform. Men om Harald Vs inkluderende humanisme blir videreført av hans sønn, så kan Norges monarki fortsatt ha gode år foran seg. Harald Vs måte å være konge på har styrket den tradisjonen han arvet: en pragmatisk monarkisme som har slått røtter også hos dagens norske republikanere.

Leder

Lørdags­avisa må reddes!

Regjeringens forslag til statsbudsjett er et regelrett angrep på norske aviser. Allerede fra neste sommer planlegger regjeringen å kraftig skjære ned på ombæring av aviser i Distrikts-Norge. Da vil det bli levert aviser bare tre ukedager i områder uten kommersiell avisombæring. I disse områdene bor 20 prosent av alle nordmenn. Det betyr at hver femte nordmann fra neste sommer kun vil få papiraviser tre dager i uka. Ekstra ille er det at en av de seiglivede og suksessrike institusjonene i Avis-Norge, den fyldige lørdagsutgaven, ikke blir prioritert for folk utenfor de store byene.

Mari Skurdal

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.

Bjørgulv Braanen

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal