I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående. De norske kongene som har regjert etter at prins Carl ble kronet til Haakon VII, har alle vært samlende statsoverhoder gjennom kriger, kriser og solskinnsdager.
Nå er kong Harald død. Han har tilført kongehuset en varm og inkluderende humanisme og nærmest egenhendig bidratt til at det norske vi-et favner om alle som lever i dette landet. Enhver monark må finne sin måte å fylle rollen. På sitt stillfarende vis tilførte Harald V det norske kongehuset en mild og folkelig aura, selv om han bodde i et slott. Hans lune humor fungerte også avvæpnende når skandalesugne journalister været blod. Hos Harald V var det rom for alle, både i egen familie og i landet for øvrig. Dette var et budskap han formidlet gjennom taler til folket hver nyttårsaften, men også viste i møte med mennesker på sine mange oppdrag landet rundt. Derfor ble kong Harald satt varmt pris på i det norske folk, uansett hva deres politisk avskygning og bakgrunn var.
Det er dessuten noe eget ved å ha en statsleder med lang hukommelse. Mens andre lederskikkelser byttes ut jevnlig, har kong Harald bak seg et langt liv i folkets tjeneste. Han har levd gjennom krig og gjenoppbygging, funn av olje og utvikling av velferdsstaten. Han personifiserer på et vis vår felles historie, på sitt vennlige og sindige vis. Det var et flertall i det norske folk som valgte bestefaren hans til konge, og det valget har tjent oss godt. Om vi ombestemmer oss, står vi fritt til å forandre styreform. Men om Harald Vs inkluderende humanisme blir videreført av hans sønn, så kan Norges monarki fortsatt ha gode år foran seg. Harald Vs måte å være konge på har styrket den tradisjonen han arvet: en pragmatisk monarkisme som har slått røtter også hos dagens norske republikanere.