Leder

En varm humanist

Mari Skurdal

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående. De norske kongene som har regjert etter at prins Carl ble kronet til Haakon VII, har alle vært samlende statsoverhoder gjennom kriger, kriser og solskinnsdager.

Nå er kong Harald død. Han har tilført kongehuset en varm og inkluderende humanisme og nærmest egenhendig bidratt til at det norske vi-et favner om alle som lever i dette landet. Enhver monark må finne sin måte å fylle rollen. På sitt stillfarende vis tilførte Harald V det norske kongehuset en mild og folkelig aura, selv om han bodde i et slott. Hans lune humor fungerte også avvæpnende når skandalesugne journalister været blod. Hos Harald V var det rom for alle, både i egen familie og i landet for øvrig. Dette var et budskap han formidlet gjennom taler til folket hver nyttårsaften, men også viste i møte med mennesker på sine mange oppdrag landet rundt. Derfor ble kong Harald satt varmt pris på i det norske folk, uansett hva deres politisk avskygning og bakgrunn var.

Det er dessuten noe eget ved å ha en statsleder med lang hukommelse. Mens andre lederskikkelser byttes ut jevnlig, har kong Harald bak seg et langt liv i folkets tjeneste. Han har levd gjennom krig og gjenoppbygging, funn av olje og utvikling av velferdsstaten. Han personifiserer på et vis vår felles historie, på sitt vennlige og sindige vis. Det var et flertall i det norske folk som valgte bestefaren hans til konge, og det valget har tjent oss godt. Om vi ombestemmer oss, står vi fritt til å forandre styreform. Men om Harald Vs inkluderende humanisme blir videreført av hans sønn, så kan Norges monarki fortsatt ha gode år foran seg. Harald Vs måte å være konge på har styrket den tradisjonen han arvet: en pragmatisk monarkisme som har slått røtter også hos dagens norske republikanere.

Leder

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.

Mari Skurdal

Eksklusjon av Rustad?

Document.no-redaktør Hans Rustad kaller statsminister Jonas Gahr Støre en forræder og en ny quisling og mener han vil bli innhentet av historiens dom. NRKs journalister er «propagandasoldater», mens VG er «spydspissen for den dype staten». Dette framgår av en sak Filter Nyheter har skrevet om Documents «Skogpod», hvor Rustad fra turer i skogen deler sine ideologiske overbevisninger. I går meldte tre redaktører i Morgenbladet seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. De mener han henter legitimitet fra foreningen og bør kastes ut. La det ikke være noen tvil: Rustads ytringer er forkastelige. Det er god grunn til å reagere på dem og til å klage flere av Documents publiseringer inn til PFU.

Mari Skurdal

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.

Bjørgulv Braanen