Leder

Følgefeil

Pål Hellesnes

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt.

I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig. Men får man ikke penger fra staten, vil man se andre steder, og da særlig fra arbeidsplassen. Pensjonsreformen har også parallelt ført til store strider om pensjon betalt av arbeidsgiverne.

«Skviser man ett sted, tyter kravene ut et annet.»

Fra 2006 har alle arbeidsgivere vært pålagt å ha tjenestepensjonsordninger. Minstesparingen fra arbeidsgiverne er 2 prosent av lønna, men det er fullt mulig å gi mer, enten ensidig fra arbeidsgivers side eller gjennom avtaler med fagforeninger. Også disse pensjonspengene er skeivfordelt. Som omtalt i LO Media, har rundt en tredel av alle ansatte i privat sektor, cirka 720.000 arbeidere, lavest mulige pensjonssparing på jobben. Og de som har dårligst pensjon på jobben, er jevnt over de som har de dårligst betalte og gjerne mest slitsomme jobbene. Systemet belønner oss med godt betalte kontorjobber og straffer de med lavtlønte manuelle yrker. Det igjen fører til krav om at minstesatsene må økes.

I LO krever mange en dobling av minstesatsen. Det gjør også at presset øker for å få AFP-ordningen best mulig. Skviser man ett sted, tyter kravene ut et annet. Alt dette kan føre til kraftig økte pensjonsutgifter for norske arbeidsgivere i årene som kommer. Så mens staten sparer skattefinansierte kroner i pensjon, må kanskje bedriftene ut med stadig mer. Det spørs om dette er det mest rettferdige eller lureste systemet.

Leder

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.

Lars Vegstein

Streik virker

Kabinansatte i SAS er ikke bare blant Norges lavest lønte, men har i tillegg mer ubekvem arbeidstid enn de fleste av oss. Likevel er det ikke tillegg for kveldsjobbing, helgejobbing eller overtid, ifølge Parat, som sammen med Fellesforbundet organiserer ansatte i kabin. Til E24 forteller flyvertinne Sandra Marie Jonsson, som har jobbet 13 år i selskapet, at hun er avhengig av samboeren sin for å få økonomien til å gå rundt. Det til tross for at hun allerede har nådd toppen av ansiennitetsstigen. Høyere lønn var derfor blant de viktigste kravene i forhandlingene i årets oppgjør. Det framforhandlede resultatet ble likevel ikke godt nok for medlemmene.

Mari Skurdal

En trussel?

Venstreorienterte Abdul El-Sayed vant valget om å bli Demokratenes kandidat til senatsvalget i Michigan i USA. Det får VG og Aftenposten til å rynke brynene i bekymring. VGs foretrukne USA-ekspert er Eirik Løkke, tidligere rådgiver i Høyre og ansatt i Civita. Han spår at El-Sayeds seier «kan ødelegge for Demokratene». Kommentator Christina Pletten i Aftenposten skriver at å vinne tilbake makta i Kongressen er Demokratenes eneste sjanse til å stanse Donald Trump. «Men Demokratenes håp trues av en intern maktkamp», mener hun, med henvisning til suksessen til El-Sayed og partiets mer venstreorienterte kandidater. Det er kanskje ikke så underlig at borgerlige forståsegpåere er negative til venstrevridde politikere.

Mari Skurdal