Leder

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt.

I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig. Men får man ikke penger fra staten, vil man se andre steder, og da særlig fra arbeidsplassen. Pensjonsreformen har også parallelt ført til store strider om pensjon betalt av arbeidsgiverne.

«Skviser man ett sted, tyter kravene ut et annet.»

Fra 2006 har alle arbeidsgivere vært pålagt å ha tjenestepensjonsordninger. Minstesparingen fra arbeidsgiverne er 2 prosent av lønna, men det er fullt mulig å gi mer, enten ensidig fra arbeidsgivers side eller gjennom avtaler med fagforeninger. Også disse pensjonspengene er skeivfordelt. Som omtalt i LO Media, har rundt en tredel av alle ansatte i privat sektor, cirka 720.000 arbeidere, lavest mulige pensjonssparing på jobben. Og de som har dårligst pensjon på jobben, er jevnt over de som har de dårligst betalte og gjerne mest slitsomme jobbene. Systemet belønner oss med godt betalte kontorjobber og straffer de med lavtlønte manuelle yrker. Det igjen fører til krav om at minstesatsene må økes.

I LO krever mange en dobling av minstesatsen. Det gjør også at presset øker for å få AFP-ordningen best mulig. Skviser man ett sted, tyter kravene ut et annet. Alt dette kan føre til kraftig økte pensjonsutgifter for norske arbeidsgivere i årene som kommer. Så mens staten sparer skattefinansierte kroner i pensjon, må kanskje bedriftene ut med stadig mer. Det spørs om dette er det mest rettferdige eller lureste systemet.

Leder

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.