Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille.

«Årets VM kan bli et veiskille for fot­ballen»

Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag. Skyhøye billettpriser og innføringen av reklamepauser skjult som «cooling breaks», har blitt møtt med fordømmelse blant annet i Europa. Både i Norge og på resten av kontinentet frykter man nå en amerikanisering av idretten, hvor det flytende, spontane og pulserende spillet brytes opp av pauser og show i jakta på profitt. Samtidig kan utviklingen også leses inn i et større bilde, hvor fotball-makta er i ferd med å forskyve seg fra Europa til Asia, Midtøsten- og USA. Paradokset er at samtidig som fotballen spres til stadig flere hjørner av verden, sementerer Infantino og et stadig mer moralsk skruppelløst Fifa sin kontroll over næringskjeden. Årsaken er Fifas omstridte valgsystem, hvor hvert land innehar én stemme ved presidentvalg. Få vet dette bedre enn Fifa-president Gianni Infantino. Men et slikt system er som skapt for korrupsjon når premiepengene til de nasjonale forbundene havner i lomma på korrupte fotballedere og ikke grasrota.

Europa kan selvsagt ikke påberope seg eierskapet til fotballen. Inkluderingen av flere lag i VM har langt på vei vært et positivt grep, og i en stadig mer polarisert tid kan fotballen spille en avgjørende rolle for brubygging og forsoning – noe sommerens VM-fest her til lands ikke minst er et tydelig eksempel på. Vi kan ikke fortsette å se på at verdens største og mest samlende kulturfenomen rives ned fra toppen.

Leder

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.

Streik virker

Kabinansatte i SAS er ikke bare blant Norges lavest lønte, men har i tillegg mer ubekvem arbeidstid enn de fleste av oss. Likevel er det ikke tillegg for kveldsjobbing, helgejobbing eller overtid, ifølge Parat, som sammen med Fellesforbundet organiserer ansatte i kabin. Til E24 forteller flyvertinne Sandra Marie Jonsson, som har jobbet 13 år i selskapet, at hun er avhengig av samboeren sin for å få økonomien til å gå rundt. Det til tross for at hun allerede har nådd toppen av ansiennitetsstigen. Høyere lønn var derfor blant de viktigste kravene i forhandlingene i årets oppgjør. Det framforhandlede resultatet ble likevel ikke godt nok for medlemmene.

En trussel?

Venstreorienterte Abdul El-Sayed vant valget om å bli Demokratenes kandidat til senatsvalget i Michigan i USA. Det får VG og Aftenposten til å rynke brynene i bekymring. VGs foretrukne USA-ekspert er Eirik Løkke, tidligere rådgiver i Høyre og ansatt i Civita. Han spår at El-Sayeds seier «kan ødelegge for Demokratene». Kommentator Christina Pletten i Aftenposten skriver at å vinne tilbake makta i Kongressen er Demokratenes eneste sjanse til å stanse Donald Trump. «Men Demokratenes håp trues av en intern maktkamp», mener hun, med henvisning til suksessen til El-Sayed og partiets mer venstreorienterte kandidater. Det er kanskje ikke så underlig at borgerlige forståsegpåere er negative til venstrevridde politikere.