Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille.

«Årets VM kan bli et veiskille for fot­ballen»

Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag. Skyhøye billettpriser og innføringen av reklamepauser skjult som «cooling breaks», har blitt møtt med fordømmelse blant annet i Europa. Både i Norge og på resten av kontinentet frykter man nå en amerikanisering av idretten, hvor det flytende, spontane og pulserende spillet brytes opp av pauser og show i jakta på profitt. Samtidig kan utviklingen også leses inn i et større bilde, hvor fotball-makta er i ferd med å forskyve seg fra Europa til Asia, Midtøsten- og USA. Paradokset er at samtidig som fotballen spres til stadig flere hjørner av verden, sementerer Infantino og et stadig mer moralsk skruppelløst Fifa sin kontroll over næringskjeden. Årsaken er Fifas omstridte valgsystem, hvor hvert land innehar én stemme ved presidentvalg. Få vet dette bedre enn Fifa-president Gianni Infantino. Men et slikt system er som skapt for korrupsjon når premiepengene til de nasjonale forbundene havner i lomma på korrupte fotballedere og ikke grasrota.

Europa kan selvsagt ikke påberope seg eierskapet til fotballen. Inkluderingen av flere lag i VM har langt på vei vært et positivt grep, og i en stadig mer polarisert tid kan fotballen spille en avgjørende rolle for brubygging og forsoning – noe sommerens VM-fest her til lands ikke minst er et tydelig eksempel på. Vi kan ikke fortsette å se på at verdens største og mest samlende kulturfenomen rives ned fra toppen.

Leder

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.