Leder

Er det greit at jeg er jeg?

Homofile på baren Stonewall i New York gjorde 28. juni 1969 opprør mot politiets gjentatte trakasserier og arrestasjoner. Det regnes som startskuddet for den moderne homokampen, der skeive av alle kategorier har rettet ryggen og stått fram i stolthet over den de er. Svært mye er vunnet i tiårene vi har lagt bak oss. Et overveldende flertall av befolkningen har positive holdninger til lesbiske og homofile. Det er urovekkende at det er en liten økning i negative holdninger til transpersoner, men over 80 prosent er positive eller nøytrale. Det er et solid fundament å bygge videre på.

«Da kan man også selv åpne seg og blomstre.»

Pride-feiringen handler om vår aksept for forskjellighet. Ikke i den forstand at vi alle skal være like eller enige, men at vi har en romslighet som gjør at vi kan leve sammen, side om side, i all vår ulikhet. Det er en avgjørende kvalitet ved samfunnet, som ikke bare handler om seksuell legning. Det er en verdi vi alle har behov for. Motsatsen til toleranse og inkludering er inkvisisjonen, der alle midler tas i bruk for å bekjempe kjettere og kjetteri. Det er knapt grenser for hva slags grusomheter menneskene kan utføre mot hverandre, hvis de blir pisket fram av krav om ensretting, underordning og innordning.

Et samfunn er avhengig av samhørighetsfølelse, men den må basere seg på at alle skal inkluderes i fellesskapet. Det vil ikke fungere hvis kravet er at mennesker skal benekte seg selv. Toleranse og aksept for annerledeshet betyr ikke at vi alle skal overta den andres ståsted, synspunkter og virkelighet, men at vi skal akseptere at folk er annerledes enn oss selv. Det gjør det også mulig å akseptere seg selv, for alle er vi annerledes. «Er jeg elsket? Er jeg likt? Er det greit at jeg er jeg?», synger Nils Bech og Bjørn Eidsvåg. Det peker på hvor grunnleggende det er å bli akseptert som den man er: å bli tatt imot av omfavnende, tilgivende mennesker som vil en vel. Da kan man også selv åpne seg og blomstre. Det er ikke lenger noen grunn til å skjule seg. Striden for toleranse og mangfold er et omformende frigjøringsprosjekt som omfatter oss alle – en strid som må føres uopphørlig. Å kunne leve sammen i likeverdighet i all vår forskjellighet er en umistelig verdi. Gratulerer med dagen.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.