Leder

Er det greit at jeg er jeg?

Homofile på baren Stonewall i New York gjorde 28. juni 1969 opprør mot politiets gjentatte trakasserier og arrestasjoner. Det regnes som startskuddet for den moderne homokampen, der skeive av alle kategorier har rettet ryggen og stått fram i stolthet over den de er. Svært mye er vunnet i tiårene vi har lagt bak oss. Et overveldende flertall av befolkningen har positive holdninger til lesbiske og homofile. Det er urovekkende at det er en liten økning i negative holdninger til transpersoner, men over 80 prosent er positive eller nøytrale. Det er et solid fundament å bygge videre på.

«Da kan man også selv åpne seg og blomstre.»

Pride-feiringen handler om vår aksept for forskjellighet. Ikke i den forstand at vi alle skal være like eller enige, men at vi har en romslighet som gjør at vi kan leve sammen, side om side, i all vår ulikhet. Det er en avgjørende kvalitet ved samfunnet, som ikke bare handler om seksuell legning. Det er en verdi vi alle har behov for. Motsatsen til toleranse og inkludering er inkvisisjonen, der alle midler tas i bruk for å bekjempe kjettere og kjetteri. Det er knapt grenser for hva slags grusomheter menneskene kan utføre mot hverandre, hvis de blir pisket fram av krav om ensretting, underordning og innordning.

Et samfunn er avhengig av samhørighetsfølelse, men den må basere seg på at alle skal inkluderes i fellesskapet. Det vil ikke fungere hvis kravet er at mennesker skal benekte seg selv. Toleranse og aksept for annerledeshet betyr ikke at vi alle skal overta den andres ståsted, synspunkter og virkelighet, men at vi skal akseptere at folk er annerledes enn oss selv. Det gjør det også mulig å akseptere seg selv, for alle er vi annerledes. «Er jeg elsket? Er jeg likt? Er det greit at jeg er jeg?», synger Nils Bech og Bjørn Eidsvåg. Det peker på hvor grunnleggende det er å bli akseptert som den man er: å bli tatt imot av omfavnende, tilgivende mennesker som vil en vel. Da kan man også selv åpne seg og blomstre. Det er ikke lenger noen grunn til å skjule seg. Striden for toleranse og mangfold er et omformende frigjøringsprosjekt som omfatter oss alle – en strid som må føres uopphørlig. Å kunne leve sammen i likeverdighet i all vår forskjellighet er en umistelig verdi. Gratulerer med dagen.

Leder

Ukloke anklager

Det er viktig og gledelig at regjeringen forrige uke varslet et historisk forbud mot handel med Israels folkerettsstridige bosettinger. De ulovlige bosettingene på palestinsk jord huser over 600.000 bosettere, etter år med politisk drevet ekspansjon. At Norge vedtar et slikt forbud, sender et sterkt signal og vil kunne inspirere andre land til å følge etter. Mens det er grunn til å feire vedtaket, gir reaksjonene fra Israels støttespillere i Norge grunn til bekymring. Klarest i kritikken blant stortingspartiene er Fremskrittspartiet, som mener det er feil med forbud siden Israel er «Midtøstens eneste demokrati». Det er kuriøs argumentasjon.

Ap bør si nei

En av betydningene av ordet forlik er enighet. Skattekommisjonens rapport, som ble overlevert regjeringen i går, er ment å danne grunnlag for et bredt forlik i Stortinget. Likevel er noe av det mest iøynefallende de store uenighetene den avdekker. Utredningen har fått navnet «Veien mot et bedre og mer forutsigbart skattesystem», men det er nok snarere snakk om veier. For ulikt en ordinær NOU er Skattekommisjonen rapport pepret med uenighet. Til og med de såkalte ekspertmedlemmene, personer oppnevnt på faglig grunnlag og ikke av partiene, er rykende uenige.

Staten taper i retten

Forrige uke gikk staten på et tap i Høyesterett. Utslippstillatelsen Klima- og miljødepartementet ga selskapet Nordic Mining i 2015, er kjent ugyldig. Dermed er dumpingen av gruveavfall i Førdefjorden ulovlig. Striden står om tolkningen av EUs vanndirektiv, som krever at tiltak som forringer kvaliteten av en vannforekomst, må være begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Saken har gått sin gang i det norske rettssystemet etter at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2022, hvor miljøorganisasjonene har fått medhold i Efta-domstolen, Borgarting lagmannsrett og nå til slutt Høyesterett. Saken har flere likheter med Fosen-dommen. Også den handlet om at en statlig myndighet hadde gitt tillatelse til utbygging i strid med internasjonale regler Norge har forpliktet seg til.