Leder

Ap bør si nei

En av betydningene av ordet forlik er enighet. Skattekommisjonens rapport, som ble overlevert regjeringen i går, er ment å danne grunnlag for et bredt forlik i Stortinget. Likevel er noe av det mest iøynefallende de store uenighetene den avdekker. Utredningen har fått navnet «Veien mot et bedre og mer forutsigbart skattesystem», men det er nok snarere snakk om veier. For ulikt en ordinær NOU er Skattekommisjonen rapport pepret med uenighet. Til og med de såkalte ekspertmedlemmene, personer oppnevnt på faglig grunnlag og ikke av partiene, er rykende uenige. Det er kanskje ikke så underlig: To av dem er akademikere, mens de to siste er skatteadvokater fra henholdsvis Bahr og PWC.

«Rapporten er pepret med uenighet.»

Skatteadvokatene har som daglig virke å rådgi formuende personer og selskaper om hvordan de skal innrette seg for å betale minst mulig skatt. Også innad i kommisjonen tar de jobben med å senke skattene for formuende og selskaper. De finner stort sett sammen i dissenser med Høyres mann i kommisjonen, investor og tidligere statssekretær Jon Gunnar Pedersen, om alt fra lavere beskatning av eierskap og mot exitskatt. Kommisjonen legger opp til store kutt i formuesskatten. Kuttene er potensielt større enn det Erna Solberg klarte å få til i regjering, noe som vil øke forskjellene i Norge. Det kommer oppå en trend hvor ulikheten har økt i flere år allerede. Ifølge rapporten har gjennomsnittsformuen for de én prosent mest formuende økt med 142 prosent i perioden 2012–2024. Samme økning for resten av befolkningen er på 88 prosent.

En sprikende offentlig utredning skal nå danne grunnlaget for et bredt skatteforlik i Stortinget, om finansminister Jens Stoltenberg får det som han vil. Det kan bli vanskelig. Skatt er interessekamp, og rapporten viser at avstandene er store. For Arbeiderpartiet er ønsket om forlik en formidabel utfordring. Partiapparatet og fagbevegelsen ble drillet i å argumentere for beskatning av formuer før valget i fjor – et valg de vant. Ap har også programfestet å prioritere velferd «framfor store skattekutt til de som har mest fra før». Kan partiet da godta snuoperasjonen Stoltenberg ivrer for? Riktignok skinner hans stjerne sterkt i partiet, men et skatteforlik som øker forskjellene, bør partiet si nei til.

Leder

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.