Leder

Ap bør si nei

En av betydningene av ordet forlik er enighet. Skattekommisjonens rapport, som ble overlevert regjeringen i går, er ment å danne grunnlag for et bredt forlik i Stortinget. Likevel er noe av det mest iøynefallende de store uenighetene den avdekker. Utredningen har fått navnet «Veien mot et bedre og mer forutsigbart skattesystem», men det er nok snarere snakk om veier. For ulikt en ordinær NOU er Skattekommisjonen rapport pepret med uenighet. Til og med de såkalte ekspertmedlemmene, personer oppnevnt på faglig grunnlag og ikke av partiene, er rykende uenige. Det er kanskje ikke så underlig: To av dem er akademikere, mens de to siste er skatteadvokater fra henholdsvis Bahr og PWC.

«Rapporten er pepret med uenighet.»

Skatteadvokatene har som daglig virke å rådgi formuende personer og selskaper om hvordan de skal innrette seg for å betale minst mulig skatt. Også innad i kommisjonen tar de jobben med å senke skattene for formuende og selskaper. De finner stort sett sammen i dissenser med Høyres mann i kommisjonen, investor og tidligere statssekretær Jon Gunnar Pedersen, om alt fra lavere beskatning av eierskap og mot exitskatt. Kommisjonen legger opp til store kutt i formuesskatten. Kuttene er potensielt større enn det Erna Solberg klarte å få til i regjering, noe som vil øke forskjellene i Norge. Det kommer oppå en trend hvor ulikheten har økt i flere år allerede. Ifølge rapporten har gjennomsnittsformuen for de én prosent mest formuende økt med 142 prosent i perioden 2012–2024. Samme økning for resten av befolkningen er på 88 prosent.

En sprikende offentlig utredning skal nå danne grunnlaget for et bredt skatteforlik i Stortinget, om finansminister Jens Stoltenberg får det som han vil. Det kan bli vanskelig. Skatt er interessekamp, og rapporten viser at avstandene er store. For Arbeiderpartiet er ønsket om forlik en formidabel utfordring. Partiapparatet og fagbevegelsen ble drillet i å argumentere for beskatning av formuer før valget i fjor – et valg de vant. Ap har også programfestet å prioritere velferd «framfor store skattekutt til de som har mest fra før». Kan partiet da godta snuoperasjonen Stoltenberg ivrer for? Riktignok skinner hans stjerne sterkt i partiet, men et skatteforlik som øker forskjellene, bør partiet si nei til.

Leder

Staten taper i retten

Forrige uke gikk staten på et tap i Høyesterett. Utslippstillatelsen Klima- og miljødepartementet ga selskapet Nordic Mining i 2015, er kjent ugyldig. Dermed er dumpingen av gruveavfall i Førdefjorden ulovlig. Striden står om tolkningen av EUs vanndirektiv, som krever at tiltak som forringer kvaliteten av en vannforekomst, må være begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Saken har gått sin gang i det norske rettssystemet etter at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2022, hvor miljøorganisasjonene har fått medhold i Efta-domstolen, Borgarting lagmannsrett og nå til slutt Høyesterett. Saken har flere likheter med Fosen-dommen. Også den handlet om at en statlig myndighet hadde gitt tillatelse til utbygging i strid med internasjonale regler Norge har forpliktet seg til.

Mer ulikhet er feil medisin

Arbeiderpartiets valgkampanje fra i fjor med budskapet «Rentekutt for alle – eller skattekutt for noen få?» har endt opp som et problem for de to profilene som lånte ansikt til plakatene: statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver i en kommentar på E24 ga kampanjen «inntrykk av at hvis de fikk fortsette å styre, ville renta gå ned. Mens hvis Frp kom til makta, ble det skattelette bare for noen få». Nå går renta opp samtidig som Ap ligger an til å forlike med høyresida om å redusere formuesskatten, skal vi tro lekkasjene fra Skattekommisjonen. At det gikk den veien, lå i kortene allerede i mandatet, som åpnet for netto skattelettelser. I går sa statsminister Støre dessuten at Ap «alltid er pragmatisk når det gjelder skatt og innretning». Det går et skille i norsk politikk midt i Arbeiderpartiet.

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.