I natt skjer det. 28 år etter at ­italienske Christian Vieri dundret ­gjennom Norges vidåpne midtforsvar og avsluttet vårt siste opphold i fotball-VM, skal det norske herrelandslaget ut i strid igjen i verdens største idretts­turnering. Det er umulig å si hvordan det kommer til å gå med Norge utpå banen de neste ukene, men for den norske nasjonen er mesterskapet allerede en bragd. Ikke på grunn av de talløse ­VM-sangene, utvidede skjenketider eller at ­sportsbutikkene selger landslagsdrakter som aldri før. Det er vanlige folk som har gjort VM til en oppvisning i raus, sunn og inkluderende nasjonsbygging.

«Det er ­tusen gode grunner til å hate fotball.»

I flere måneder har familier, borettslag og idrettsklubber rigget opp partytelt, projektorer, palletribuner og popkornbøtter. De har levert inn tippetips på jobb og i nabolaget, studert sannsynlige lagoppstillinger og pratet altfor mye om hvor ålreite Ståle, Martin og Antonio er. Grunnen til at dette er så verdifullt, er ikke at fotball har iboende kvaliteter som overgår annen idrett eller kultur. Magien ligger simpelthen i at vi gjør det samme som de andre. Vi legger forventninger, frykt og følelser inn i et felles ritual der utfallet er hinsides vår kontroll. Dette fellesskapet er ikke bare harmløst. Det er også åpent for alle nordmenn, også dem uten besteforeldre som gikk på ski. I dagens medievirkelighet er genuint felles kulturopplevelser en sjeldenhet. Når fikk vi sist et tv-øyeblikk som festet seg som en felles referanse for hele nasjonen? Ved midnatt får vi iallfall sjansen.

Dette er selvsagt ikke hele historien. Fra videodømming til overbetalte spillere, 0–0-kamper og Donald Trumps fredspris er det tusen gode grunner til å hate moderne fotball. I sommer risikerer man attpåtil å måtte ligge våken og lytte til brautende fotballfans som knekker enda en øl midt på natta. Fotballfesten vil være ekskluderende for noen, akkurat som 17. mai er en plage for folk som hater korps. Til alle dere som mener at fotballfeber er en sykdom, er det bare å be om unnskyldning på forhånd. Og når det virkelig blir vanskelig å utstå VM-galskapen: Husk at det er fire år til neste gang.