Leder

Pisa-sjokk

Å la seg ryste av Pisa-sjokk har vi svært dårlige erfaringer med i Norge. Da resultatene fra den første internasjonale undersøkelsen kom i 2001, førte det til at den gamle – og utmerkete – læreplanen (L97), med klare læringsmål, ble forkastet. I stedet kom Kunnskapsløftet i 2006, som erstattet kunnskapsmål med kompetansemål, noe som åpenbart har bidratt til kunnskapsfallet i skolen.

Det er et dystert bilde de nye Pisa-tallene tegner. Det er en betydelig økning i andel svakt presterende elever i alle de tre fagene som er undersøkt: lesing, matte og naturfag. Mange land opplever tilbakegang, men Norge faller mer og brattere enn andre. I lesing har andelen lavtpresterende i 10. klasse økt fra 15 til 34 prosent de ti siste årene. Blant gutter er det hele 41 prosent som presterer så dårlig at de vil få problemer med videre skolegang. Det er snakk om et kritisk lærefall i skolen.

«Det er snakk om et kritisk lærefall.»

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har allerede bidratt til flere positive tiltak for å bremse kunnskapsfallet, som å få skjermene ut av klasserommene og styrke lærernes autoritet. Hun har lagt vekt på at økt individualisering går på bekostning av ansvarsfølelse og forpliktelse overfor fellesskapet. Evnen til konsentrasjon, utholdenhet og elevenes evne til å prøve, feile og stå i motgang må styrkes.

Lærefallet handler om skolen, men også om synet på kunnskap i samfunnet som helhet.Kunnskap ses i økende grad som noe vi kan hente ned fra nærmeste hylle eller nettsøk. Kunnskap er derimot et redskap for personlig vekst, slik at vi kan leve myndige og selvstendige liv.

Tida er likevel ikke inne for store og omfattende skolereformer, som innføring av heldagsskole. I stedet trengs det et sakte og målrettet reparasjonsarbeid med utgangspunkt i ressursene vi har, med tydelige rammer og læringsmål. Å tilegne seg kunnskap og bli myndige mennesker krever også disiplin, konsentrasjon, utholdenhet, arbeid – og pugging. I hele samfunnet må betydningen av kunnskap heves, ikke bare fordi næringslivet trenger det, men fordi det er veien til bemyndigelse av borgerne, som gjør det mulig å stå imot mektige kapitalkrefters forsøk på å bemektige seg våre liv. Så får det ta den tida det tar.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.