Leder

Pisa-sjokk

Å la seg ryste av Pisa-sjokk har vi svært dårlige erfaringer med i Norge. Da resultatene fra den første internasjonale undersøkelsen kom i 2001, førte det til at den gamle – og utmerkete – læreplanen (L97), med klare læringsmål, ble forkastet. I stedet kom Kunnskapsløftet i 2006, som erstattet kunnskapsmål med kompetansemål, noe som åpenbart har bidratt til kunnskapsfallet i skolen.

Det er et dystert bilde de nye Pisa-tallene tegner. Det er en betydelig økning i andel svakt presterende elever i alle de tre fagene som er undersøkt: lesing, matte og naturfag. Mange land opplever tilbakegang, men Norge faller mer og brattere enn andre. I lesing har andelen lavtpresterende i 10. klasse økt fra 15 til 34 prosent de ti siste årene. Blant gutter er det hele 41 prosent som presterer så dårlig at de vil få problemer med videre skolegang. Det er snakk om et kritisk lærefall i skolen.

«Det er snakk om et kritisk lærefall.»

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har allerede bidratt til flere positive tiltak for å bremse kunnskapsfallet, som å få skjermene ut av klasserommene og styrke lærernes autoritet. Hun har lagt vekt på at økt individualisering går på bekostning av ansvarsfølelse og forpliktelse overfor fellesskapet. Evnen til konsentrasjon, utholdenhet og elevenes evne til å prøve, feile og stå i motgang må styrkes.

Lærefallet handler om skolen, men også om synet på kunnskap i samfunnet som helhet.Kunnskap ses i økende grad som noe vi kan hente ned fra nærmeste hylle eller nettsøk. Kunnskap er derimot et redskap for personlig vekst, slik at vi kan leve myndige og selvstendige liv.

Tida er likevel ikke inne for store og omfattende skolereformer, som innføring av heldagsskole. I stedet trengs det et sakte og målrettet reparasjonsarbeid med utgangspunkt i ressursene vi har, med tydelige rammer og læringsmål. Å tilegne seg kunnskap og bli myndige mennesker krever også disiplin, konsentrasjon, utholdenhet, arbeid – og pugging. I hele samfunnet må betydningen av kunnskap heves, ikke bare fordi næringslivet trenger det, men fordi det er veien til bemyndigelse av borgerne, som gjør det mulig å stå imot mektige kapitalkrefters forsøk på å bemektige seg våre liv. Så får det ta den tida det tar.

Leder

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.