Leder

En folkelig revolusjon

Den danske, konservative historikeren og samfunnsdebattanten Christian Egander Skov har gitt ut en bok til forsvar for folkestyre. Tittelen – «Folkeligt skal alt nu være» – er lånt av selveste N.S.F. Grundtvig, salmedikteren og folkeopplyseren som fikk så stor betydning for utviklingen av dansk identitet og nasjonalfølelse på 1800-tallet. Skovs anliggende er å mane til en gjenoppdagelse av folket, ettersom det er folket som er det legitime grunnlaget for demokratisk makt. Slik har det ikke alltid vært. I århundrer var det regnet som selvsagt at makt sprang ut av herskeren, mens folket ble sett som opprørere og pøbler. Så kom revolusjonene for litt over 200 år siden og snudde opp-ned på det hele. «Vi fikk den revolusjonære idé, som er den mest revolusjonære noensinne, at makta utgår, ikke fra dem som har makt, men fra dem som ikke har den, nemlig fra folket. Makta utgår fra de avmektige», sa han i et intervju her i avisa forrige uke.

«Vi skal være stolte av hva vi får til.»

Denne uka har Morgenbladet også tatt turen til Danmark for å snakke med Skov, samtidig som avisa spør et knippe ikke tilfeldig utvalgte nordmenn hva som skal til for å utvikle det «vi» et folkebegrep forutsetter. Til tross for at de har ulik ståsteder, hjemsteder og hjertesaker har de spurte likevel noen felles tanker om hva som gjør av vi nordmenn hører sammen, og det handler verken om juss eller biologi. Snarere handler det om respekt, fellesskap, institusjoner og å ta ansvar for samfunnet. Som Máret Michaelsen i ungdomsorganisasjonen til Norske Samers Riksforbund uttrykker det, handler det om at vi «tenker framover og skaper den fremtiden vi vil ha for folket». Dette er i tråd med Skov, som mener vi hele tida utvikler vår identitet som folk. Han skriver også at folkestyre forutsetter en bevissthet om at vi har ansvar for samfunnet.

I Norge er nasjonaldagen et sted hvor ideen om folket og det norske utspiller seg. Vi skal være stolte av hva vi får til: en feiring av grunnlov, nasjon og demokrati hvor alle er velkomne. Vi markerer dagen med klar bevissthet om at det er vår felles innsats som skaper framtida for folk i Norge, ut fra våre beste intensjoner. Slik holder vi den én gang så revolusjonære idé levende. God 17. mai!

Leder

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.

Eksklusjon av Rustad?

Document.no-redaktør Hans Rustad kaller statsminister Jonas Gahr Støre en forræder og en ny quisling og mener han vil bli innhentet av historiens dom. NRKs journalister er «propagandasoldater», mens VG er «spydspissen for den dype staten». Dette framgår av en sak Filter Nyheter har skrevet om Documents «Skogpod», hvor Rustad fra turer i skogen deler sine ideologiske overbevisninger. I går meldte tre redaktører i Morgenbladet seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. De mener han henter legitimitet fra foreningen og bør kastes ut. La det ikke være noen tvil: Rustads ytringer er forkastelige. Det er god grunn til å reagere på dem og til å klage flere av Documents publiseringer inn til PFU.

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.