Leder

Falskt flagg

Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår.

«De rikeste vet hvor de har Frp.»

Politisk strid og uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene. Ved å karakterisere hverandre som løgnere, brytes denne tilknytningen ned. Listhaug gjør nå også sitt ytterste for å framstille Frp som det fremste arbeiderpartiet, ikke ulikt det Trump gjør i USA. Men det er like hult. Frp har gjennom år vært et politisk talerør for å bryte ned det organiserte arbeidslivet, svekke arbeidsmiljøloven og tillate framveksten av et underbetalt sjikt av arbeidstakere i et arbeidsliv preget av midlertidighet og sosial dumping. Partiet har også konsekvent vært mot fagforeningsfradraget.

Den norske overklassen vet at Frp alltid står på deres side og gir partiet store pengebidrag. Frp er den fremste pådriveren for skattekutt for de rikeste. En utregning Statistisk sentralbyrå har gjort for TV 2, viser at for Norges 470 rikeste vil fjerning av formuesskatten bety et årlig skattekutt på 12,2 millioner i snitt. I striden om aldersgrense for sosiale medier står også Frp på tek-­gigantenes side. Partiets oppskrift på det meste er skattelettelser og privatisering, som svekker den norske velferdsmodellen. Frp framstiller seg som arbeidernes parti, men det er mer presist å karakterisere det som et parti som hegner om overklassens interesser og fremmer deres foretrukne samfunnsmodell, men som har som spesialoppgave å vinne oppslutning for høyrepolitikk blant folk med lavere inntekt. Løsningene er konsekvent til fordel for landets rikeste, med en aggressiv – og til tider giftig brodd mot arbeiderbevegelsen – som har vært den viktigste krafta for å løfte arbeidsfolk. Frp seiler under falskt flagg.

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.