Leder

Falskt flagg

Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår.

«De rikeste vet hvor de har Frp.»

Politisk strid og uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene. Ved å karakterisere hverandre som løgnere, brytes denne tilknytningen ned. Listhaug gjør nå også sitt ytterste for å framstille Frp som det fremste arbeiderpartiet, ikke ulikt det Trump gjør i USA. Men det er like hult. Frp har gjennom år vært et politisk talerør for å bryte ned det organiserte arbeidslivet, svekke arbeidsmiljøloven og tillate framveksten av et underbetalt sjikt av arbeidstakere i et arbeidsliv preget av midlertidighet og sosial dumping. Partiet har også konsekvent vært mot fagforeningsfradraget.

Den norske overklassen vet at Frp alltid står på deres side og gir partiet store pengebidrag. Frp er den fremste pådriveren for skattekutt for de rikeste. En utregning Statistisk sentralbyrå har gjort for TV 2, viser at for Norges 470 rikeste vil fjerning av formuesskatten bety et årlig skattekutt på 12,2 millioner i snitt. I striden om aldersgrense for sosiale medier står også Frp på tek-­gigantenes side. Partiets oppskrift på det meste er skattelettelser og privatisering, som svekker den norske velferdsmodellen. Frp framstiller seg som arbeidernes parti, men det er mer presist å karakterisere det som et parti som hegner om overklassens interesser og fremmer deres foretrukne samfunnsmodell, men som har som spesialoppgave å vinne oppslutning for høyrepolitikk blant folk med lavere inntekt. Løsningene er konsekvent til fordel for landets rikeste, med en aggressiv – og til tider giftig brodd mot arbeiderbevegelsen – som har vært den viktigste krafta for å løfte arbeidsfolk. Frp seiler under falskt flagg.

Leder

En test for de rødgrønne

I morgen legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. Forslaget er en justering av statsbudsjettet som Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG ble enige om i høst, etter lange og rotete forhandlinger. De kommende ukene skal de samme partiene i forhandlinger om revidert budsjett, og det store spørsmålet i mediene er om kaoset fra i fjor gjentar seg. Vil konflikten mellom Senterpartiet og MDG igjen føre landet til randen av regjeringskrise? På borgerlig side er det håpet. Før påske klarte de å få Senterpartiet til å bryte budsjettavtalen og stemme for 6,7 milliarder kroner i avgiftskutt på drivstoff. MDGs Arild Hermstad mener denne utroskapen må få konsekvenser.

Selv­ska­ding

Denne uka satte Norges Bank opp renta til 4,25 prosent. Vi beholder dermed topplasseringen på den internasjonale lista over høyrenteland. Sentralbanksjefen har sett seg lei av en inflasjon i Norge på 3,6 prosent ettersom bankens mål er 2 prosent. Resultatet av rente­hevingene har til nå ikke vært lavere priser, men betydelige høyere kostnader for gjeldstyngede nordmenn og krise i byggebransjen, som har mistet oppdrag for 67 milliarder kroner de siste tre årene. 2026 spås å bli et nytt bunnpunkt. Knut Røed ved Frischsenteret skriver i Dagens Næringsliv at en pengepolitikk som påfører økonomien skade, vil tape troverdighet. Det er samtidig vanskelig å forstå hvorfor 2 prosent inflasjon er det nøyaktige nivået vi bør ligge på – hvis prisen er svekket vekstkraft i norsk økonomi.

En gave til oss alle?

I sin faste mandagsspalte i Aftenposten skrev Civita-leder Kristin Clemet denne uka om debatten om formues­skatten, som hun mener er en nesten perfekt illustrasjon på de ulike perspektivene høyre- og venstresida har på økonomien og samfunnet. Det har hun for så vidt rett i. Det er likevel verdt å pirke litt i eksemplene hun trekker fram. Hovedgrepet i teksten er å sammenlikne økonomene Thomas Piketty og svenske Daniel Waldenström. Piketty har vist hvordan formuesulikheten i Vesten har eksplodert etter 1980-tallet. Waldenström har skrevet boka «Richer and More Equal», som handler om at konsentrert rikdom på toppen er et gode, fordi velstanden sprer seg nedover i samfunnet og kommer alle til gode.