Leder

Får vi en ny abortkamp?

Noen tall setter seg i hukommelsen. Ett av dem er fra velgerundersøkelsen fra 2021, gjengitt i abortutvalgets offentlige utredning, hvor det framgår at bare 2 prosent av Norges befolkning mener at «abort bør aldri tillates». Det er ikke mange ståsteder som har så lav oppslutning, og det viser at det i synet på abort har skjedd et aldri så lite paradigmeskifte siden Stortinget stemte fram utvidelsen til selvbestemt abort i 1978 med knapt flertall. Siden den gang har oppslutningen bare økt om kvinners rett til å selv bestemme om hun vil avslutte svangerskapet innen tolvte svangerskapsuke. Står vi nå ved et veiskille?

«Enkelte er imot abort i alle situasjoner.»

Lørdag mobiliserer unge kristenkonservative til en såkalt «Marsj for livet» foran Stortinget i Oslo. Enkelte av appellantene er imot abort i alle situasjoner, som leder i Kristelig Folkepartis ungdomsorganisasjon Ingrid Olina Hovland. Organisasjonen bak marsjen er «Velg livet», som tilbyr oppfølging til ufrivillig gravide og samtale etter abort fordi «vi tror det er mulig å komme til Jesus med alle ting og at det er mulig å få del i Hans tilgivelse». I pressemeldingen beskrives marsjen som et «comeback etter 40 år», med henvisning til da presten Børre Knudsen samlet 12.000 mennesker i en Ja til livet-aksjon i Oslo i 1986. Det er fortsatt samme miljøer, ja til og med familier, som mobiliserer. Mannen som sendte ut pressemeldingen, er tidligere Norge IDAG-redaktør Bjarte Ystebø. Han er far til en av appellantene lørdag, stortingsrepresentant for KrF Joel Ystebø. Bestefaren, Asbjørn Odd Ystebø, var kampfelle av Børre Knudsen på 1980-tallet.

Spørsmålet er om utvidelsen av abortloven i fjor har svekket den sterke oppslutningen om selvbestemt abort. Eller skal vi se marsjen lørdag bare som en krampetrekning fra et marginalt, kristent miljø? Det kan være lurt å ikke forregne seg. Ingrid Olina Hovland har vist at hun evner å få oppmerksomhet for spissede utsagn i offentligheten. Abortsaken passer også utmerket til algoritmenes polarisering: Den er splittende, vekker sterke følelser og prioriteres også av tek-mogulene som styrer en stadig større andel av vårt mediekonsum.

Retting 11.06.26: I en tidligere utgave av denne kommentaren sto det at Stortinget stemte fram selvbestemt abort med knapt flertall i 1975. Det stemmer at loven er fra det året, men utvidelsen til selvbestemmelse kom i 1978. Dette er nå rettet.

«Ja til livet»: Joel og Rania kjemper mot selv­be­stemt abort
Les også

«Ja til livet»: Joel og Rania kjemper mot selv­be­stemt abort

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.