Leder

Faktisk helt feil

Det er flust med forskningsresultater som knapt får én eneste linje omtale i den breiere offentligheten. Den skjebnen led ikke en studie som slo fast at det ga positivt læringsutbytte å bruke ChatGPT i undervisning. Studien ble i mai i fjor publisert i tidsskriftet Humanities and Social Sciences Communications, og ifølge Khrono har artikkelen blitt lest nesten en halv million ganger og sitert i annen forskning mer enn 250 ganger. I Norge er den også omtalt i Aftenposten, på NRK og i Khrono selv. Ifølge Aftenposten-artikkelen anbefaler forskere «at verktøyene aktivt integreres i ulike undervisningsgrupper». Hos NRK skriver en professor ved NMBU i Ås at «kunstig intelligens er altså ikke bare juks, men et læremiddel som virker». Også utdanningsforskere har vist til studien, og selskaper som selger teknologiske løsninger til skolen, har integrert den i egen markedsføring.

«Mange har investert faglig integritet i å være KI-optimister.»

Problemet er at det ikke er hold i studien. To norske forskere ved Universitetet i Tromsø, stipendiat Magnus Ingebrigtsen og universitetslektor Marko Lukic, stusset ved grunnlaget for de positive konklusjonene. De tok kontakt med både artikkelforfattere og tidsskriftet, og forrige uke ble hele artikkelen trukket tilbake. Like lett er det ikke å trekke tilbake den store spredningen resultatene har fått. Magnus Ingebrigtsen forteller at når du spør KI-modeller som ChatGPT, Claude eller Gemini om det fins studier som viser at de gir bedre læringsutbytte, så blir denne studien fortsatt sitert som bevis.

Hvorfor fikk denne studien så stort gjennomslag? Det er nærliggende å tro at vi har å gjøre med en bekreftelsesfelle. Det betyr at man skrur av sitt kritiske blikk i møte med funn som støtter opp om egne synspunkter. Det er mange som har investert både penger og faglig integritet i å være KI-optimister, og her fikk de en fagfellevurdert studie som bekreftet deres syn. Som med så mye annet er det lurt å være føre var i møte med sterke trender og pengeinteresser. Store språkmodeller kan selvfølgelig ha en plass i norsk skole, men at det foreligger forskning som sier de gir positivt læringsutbytte, er altså helt feil.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.