Leder

Streik på menyen

Det var med et godt grep om to handleposer fulle av mat at investor Jan Petter Sissener ankom Grand Hotel i Oslo sentrum i går. Hvert år inviterer milliardær Christian Ringnes medlemmer fra samfunnseliten til å feire nasjonaldagen på hotellet som eies av familien. I år var intet unntak. Men der gjestene tidligere har kunnet nyte av hotellets servering, måtte de nå sørge for sjampanjefrokosten selv. Ansatte ved Grand Hotel, som driftes av hotellkjeden Scandic, er del av den pågående streiken i hotell- og restaurantbransjen. Fagforeningen Parat har tidligere anklaget Grand Hotel for streikebryteri. De hevder at 40 ekstravakter har blitt henta inn for å utføre de streikendes arbeidsoppgaver. Overfor VG har hotellet avvist at ekstravaktene erstatter de ansatte som er i streik. Distriktsdirektør Ellen Ravnå i Scandic Oslo ville ikke kommentere milliardærenes feiring til E24, men holdt fast ved at de forholder seg til streikens spilleregler også på Norges nasjonaldag.

«Om arbeidsgiver forskutterer sjukepenger eller ikke, kan også slå ut på summen en får i feriepenger.»

Det ansatte streiker for er en lønn å leve av og retten til å ikke måtte gå ukevis uten inntekt når de blir sjuke. Det er særlig kravet om forskuttering av sjukepenger i opp til fire måneder som fører til steile fronter. De fleste arbeidstakere i Norge har allerede denne rettigheten. Mindretallet må imidlertid håpe at Navs saksbehandling går raskt. Sistnevnte omfatter flere i lavlønnsyrker, og for dem vil ventetida uten inntekt være ekstra tøff.

Om arbeidsgiver forskutterer sjukepenger eller ikke, kan også slå ut på summen en får i feriepenger. Dem som må vente på Nav, får kun feriepenger for et begrenset antall av sjukepengedagene. Mens dem som får sjukepengene forskuttert kan, gjennom tariffavtalen, ha rett til feriepenger for hele sjukepengeperioden. En annen forskjell er at Nav beregner feriepenger fra en sats på 10,2 prosent, mot 12 prosent som er mer vanlig. Det er nok et eksempel på hvordan sikkerhetsnettet i norsk arbeidsliv ikke fungerer like godt for alle.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.