Leder

En farlig heksejakt

I dagens avis forteller FNs spesialrapportør for Palestina, den italienske juristen Francesca Albanese, at livet hennes har blitt et helvete som følge av amerikanske sanksjoner. På oppdrag fra FN har hun skrevet flere kritiske rapporter om menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte palestinske territoriene. Det har ført til både offentlig kritikk og trusler, og i tillegg har hun blitt utsatt for målrettede undergravingskampanjer. I fjor ble situasjonen enda vanskeligere for Albanese, da USA satte henne på en sanksjonsliste sammen med alvorlig kriminelle og narkobaroner. Ettersom amerikanerne har kontroll over store deler av verdens finanssystemer, har oppføringen på lista fått store konsekvenser for Albanese og familien. I dag kan hun ikke ha verken bankkonto eller kredittkort, e-posten hennes er stengt, og hun får ikke reise til USA. Der eier familien hennes en leilighet, som nå er konfiskert av amerikanske myndigheter.

«I dag kan hun ikke ha verken bankkonto eller kredittkort.»

Albanese er ikke den eneste som er sanksjonert for å rette oppmerksomhet mot Israels overgrep mot palestinere. USA sanksjonerer også elleve ansatte ved Den internasjonale domstolen, inkludert sjefaktor og åtte dommere. Flere av dem har fortalt om gjennomgripende, personlige konsekvenser av sanksjonene. I dagens intervju forteller Albanese at hun er rasende på europeiske ledere som ikke støtter henne overfor USA. Flere parlamentarikere har til og med bidratt til å sverte spesialrapportøren. Statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) sier at Norge er opptatt av å verne den særlige, uavhengige rollen FNs spesialrapportører har, men har ikke tatt opp sanksjonene med amerikanske myndigheter.

Viktigere enn å formidle en kritisk posisjon er det å gripe inn mot europeiske banker og selskaper som underlegger seg USAs urettmessige krav. Vi kan ikke tillate at personer i internasjonale systemer for å holde stater ansvarlige for ugjerninger, utsettes for så sterke personlige belastninger. Skal verden klare å stå imot USAs og Israels kampanjer, må alt gjøres for å bygge opp systemer som er robuste mot disse røverstatenes vilkårlige sanksjoner.

Leder

Kunnskap

I årevis har ytre høyre fremmet en fortelling om at vitenskapelige funn i realiteten bare er politisk propaganda. Under den udefinerbare merkelappen «kamp mot woke» har alt fra etablert klimaforskning til moderne medisin blitt framstilt som løgner pushet av «globale eliter». Det er en grunnfalsk framstilling. Vitenskap er kunnskap satt i system, og prinsippene er grunnleggende demokratiske og ikke-elitære. Målestokken for hva som er sant, er hva som i fellesskap kan stadfestes og dokumenteres. Historisk har vitenskapen stått i et motsetningsforhold til ulike eliter. Vi vet at vi er i ferd med å endre klimaet på jorda fordi bokstavelig talt tusenvis av forskere over hele kloden har stadfestet det.

Røveri

Få grupper har et så ufortjent romantisk image som pirater. Gjennom alt fra litterære klassikere via Hollywood-filmserier til vår hjemlige Sabeltann har sjørøveri fått en aura av noe spennende, mystisk og ærerikt. Realiteten, både historisk og i dag, er både kjedeligere og kjipere: Sjørøvere er voldelige bander som med trusler om eller faktisk bruk av vold raner til seg midler. Historisk har en del av disse røverbandene vært det man kan kalle selvstendig næringsdrivende, men ofte har de også hatt ryggdekning fra stater, som enten eksplisitt har godkjent virksomheten, eller vendt det blinde øyet til når det har passet seg. Prinsippet om å omsette militær styrke til økonomisk gevinst utspiller seg i disse dager for åpen scene i Midtøsten. Som del av den selvvalgte monumentale fiaskoen USA og Israels krig mot Iran har vært, har USAs president Donald Trump fått en ny idé til hvordan de kan tjene penger på konflikten. Mandag kunngjorde han via sin egen plattform Truth Social at alle som vil gjennom Hormuzstredet nå, vil måtte betale en avgift på 20 prosent av alt gods de transporterer.

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.