Leder

En viktig arbeiderkamp

Lars Vegstein

Klokka 12.00 på søndag gikk 1922 ansatte ved hoteller, restauranter og kantiner ut i streik. Bruddet i meklingen mellom NHO Reiseliv og fagforbundene Fellesforbundet og Parat påvirker flere populære overnattings- og serveringssteder, som Thon Hotel Bristol og Bryggeloftet i Bergen, og Plaza Hotel, The Hub, Grand Hotel og Hotel Bristol i Oslo. Uenigheten handler både om lønn og om forskuttering av sykepenger. NRK intervjuet søndag to turister fra Frankrike som måtte avbryte bergensferien da Radisson-hotellet på Bryggen stengte. Det er lett å forstå skuffelsen, men det er enda lettere å forstå hvorfor de hotellansatte velger å gå ut i sin første streik siden 2016.

«De tjener ikke dårlig, de tjener dårligst.»

Ansatte i hotell- og restaurantbransjen tjener ikke bare dårlig, de tjener dårligst. Ifølge Teknisk Beregningsutvalg (TBU) ligger snittet på 486.700 kroner i året. Det er 150.000 kroner mindre enn en industriarbeider og lavere enn alle andre forhandlingsområder. Her ligger forklaringen på at Fellesforbundet og Parat ikke kan godta at ramma for lønnsoppgjøret skal utgjøre et tak i forhandlingene. For en gjennomsnittlig industriarbeider betyr 4,4 prosent lønnsvekst at inntekten vokser med 28.045 kroner i året. Fordi hotellansatte starter mye lavere, innebærer 4,4 prosent bare 21.414 kroner mer enn året før.

Ingen annen gruppe i det organiserte arbeidslivet har hatt dårligere lønnsutvikling i de siste ti årene. Siden 2015 har hotell- og restaurantansatte økt lønna med 37,2 prosent. Det er ikke engang nok til å holde tritt med prisveksten. Den stusslige lønnsutviklingen faller sammen med pandemiårene, men også med en periode der turistnæringen har vokst enormt. Mens alle andre yrkesgrupper har hatt reallønnsvekst, har de ansatte i hotell- og serveringsbransjen mindre å rutte med enn for ti år siden. Selv om relativt få ansatte ved hoteller og restauranter er fagorganisert, kan årets konflikt få betydning for svært mange arbeidstakere. Minstelønna i tariffavtalen er allmenngjort. Det betyr at den er en påbudt minstegrense for alle ansatte i bransjen. Streikende som nå holder vakt utenfor hoteller, restauranter og barer, fortjener vår fulle støtte.

Leder

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.

Mari Skurdal

Eksklusjon av Rustad?

Document.no-redaktør Hans Rustad kaller statsminister Jonas Gahr Støre en forræder og en ny quisling og mener han vil bli innhentet av historiens dom. NRKs journalister er «propagandasoldater», mens VG er «spydspissen for den dype staten». Dette framgår av en sak Filter Nyheter har skrevet om Documents «Skogpod», hvor Rustad fra turer i skogen deler sine ideologiske overbevisninger. I går meldte tre redaktører i Morgenbladet seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. De mener han henter legitimitet fra foreningen og bør kastes ut. La det ikke være noen tvil: Rustads ytringer er forkastelige. Det er god grunn til å reagere på dem og til å klage flere av Documents publiseringer inn til PFU.

Mari Skurdal

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.

Bjørgulv Braanen