Leder

En viktig arbeiderkamp

Klokka 12.00 på søndag gikk 1922 ansatte ved hoteller, restauranter og kantiner ut i streik. Bruddet i meklingen mellom NHO Reiseliv og fagforbundene Fellesforbundet og Parat påvirker flere populære overnattings- og serveringssteder, som Thon Hotel Bristol og Bryggeloftet i Bergen, og Plaza Hotel, The Hub, Grand Hotel og Hotel Bristol i Oslo. Uenigheten handler både om lønn og om forskuttering av sykepenger. NRK intervjuet søndag to turister fra Frankrike som måtte avbryte bergensferien da Radisson-hotellet på Bryggen stengte. Det er lett å forstå skuffelsen, men det er enda lettere å forstå hvorfor de hotellansatte velger å gå ut i sin første streik siden 2016.

«De tjener ikke dårlig, de tjener dårligst.»

Ansatte i hotell- og restaurantbransjen tjener ikke bare dårlig, de tjener dårligst. Ifølge Teknisk Beregningsutvalg (TBU) ligger snittet på 486.700 kroner i året. Det er 150.000 kroner mindre enn en industriarbeider og lavere enn alle andre forhandlingsområder. Her ligger forklaringen på at Fellesforbundet og Parat ikke kan godta at ramma for lønnsoppgjøret skal utgjøre et tak i forhandlingene. For en gjennomsnittlig industriarbeider betyr 4,4 prosent lønnsvekst at inntekten vokser med 28.045 kroner i året. Fordi hotellansatte starter mye lavere, innebærer 4,4 prosent bare 21.414 kroner mer enn året før.

Ingen annen gruppe i det organiserte arbeidslivet har hatt dårligere lønnsutvikling i de siste ti årene. Siden 2015 har hotell- og restaurantansatte økt lønna med 37,2 prosent. Det er ikke engang nok til å holde tritt med prisveksten. Den stusslige lønnsutviklingen faller sammen med pandemiårene, men også med en periode der turistnæringen har vokst enormt. Mens alle andre yrkesgrupper har hatt reallønnsvekst, har de ansatte i hotell- og serveringsbransjen mindre å rutte med enn for ti år siden. Selv om relativt få ansatte ved hoteller og restauranter er fagorganisert, kan årets konflikt få betydning for svært mange arbeidstakere. Minstelønna i tariffavtalen er allmenngjort. Det betyr at den er en påbudt minstegrense for alle ansatte i bransjen. Streikende som nå holder vakt utenfor hoteller, restauranter og barer, fortjener vår fulle støtte.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.