Leder

En test for de rødgrønne

Lars Vegstein

I morgen legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. Forslaget er en justering av statsbudsjettet som Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG ble enige om i høst, etter lange og rotete forhandlinger. De kommende ukene skal de samme partiene i forhandlinger om revidert budsjett, og det store spørsmålet i mediene er om kaoset fra i fjor gjentar seg. Vil konflikten mellom Senterpartiet og MDG igjen føre landet til randen av regjeringskrise? På borgerlig side er det håpet. Før påske klarte de å få Senterpartiet til å bryte budsjettavtalen og stemme for 6,7 milliarder kroner i avgiftskutt på drivstoff. MDGs Arild Hermstad mener denne utroskapen må få konsekvenser. Han har gått ut og krevd ekstraordinære gjennomslag i revidert-forhandlingene, «ikke en liten revisjon, slik man kunne sett for seg under normale omstendigheter».

«Det ikke blir noe festbudsjett.»

Vi er skeptisk til å redusere det rødgrønne samarbeidet til en konflikt mellom dieselelskende distriktspopulister og avgiftskåte byfolk. Vi tror ikke at den grunnleggende motsetningen i budsjettforhandlingene går mellom Senterpartiet og MDG. I stedet går den mellom Finansdepartementet og alle de rødgrønne partiene. Finansbyråkratene vil alltid ønske seg et strammest mulig budsjett. Det argumentet vil de stå ekstra steilt på nå, like etter at sentralbanken økte renta. Ingen bør derfor la seg overraske om Stoltenberg legger opp til et grått budsjett i morgen.

Alle skjønner at det ikke blir noe festbudsjett i vår, og verken Rødt, SV eller MDG bør ha noen illusjoner om at de klarer å flytte 6,7 milliarder kroner til sine hjertesaker. Det er like selvsagt at budsjettet må vise en tydelig rødgrønn retning for landet, og at alle fem partier får gjennomslag for sin politikk. Det vil koste penger, mer penger enn Stoltenberg og departementet hans ønsker å bruke. Ikke desto mindre er det prisen han må betale for å få flertall for budsjettet. Det er mye som splitter de rødgrønne partiene – og det vil du kunne lese alt om i mediene den neste måneden. Men vi som har hjertet på venstresida, må være minst like opptatt av det som forener, nemlig kampen mot økte forskjeller og for sterke fellesløsninger.

Leder

Tilbake til hverdagen

Kong Harald er stedt til hvile på Akershus festning etter en vakker seremoni i Oslo Domkirke. Åpningssalmen var Edvard Hoems «No stig vår song», som opprinnelig ble skrevet til kongens 70-årsdag i 2007 og som siden har gått inn som en av våre mest brukte nyere salmer. Programmet var i kong Haralds ånd: I tråd med hans omfavnelse av Norges rike mangfold var det lystenning fra representanter fra flere trossamfunn. Statsminister og stortingspresident holdt taler, og kronprinsesse Victoria av Sverige leste Frans av Assisis bønn. Det var et rørende øyeblikk da Åge Aleksandersen og Tuva Syvertsen framførte «Jørgen Hattemaker» av Alf Prøysen, en av de aller fineste sangene vi har. Vi håper de frammøtte utenlandske regentene fra fjern og nær, demokratier og diktaturer, får oversatt teksten om hattemakeren som funderer over hvor forskjellig han og kongen lever, men også de basale vilkårene menneskeslekta deler. Begravelsen markerer slutten på sørgetida og borgfreden, som landets politikere påla seg selv etter dødsfallet.

Mari Skurdal

Pisa-sjokk

Å la seg ryste av Pisa-sjokk har vi svært dårlige erfaringer med i Norge. Da resultatene fra den første internasjonale undersøkelsen kom i 2001, førte det til at den gamle – og utmerkete – læreplanen (L97), med klare læringsmål, ble forkastet. I stedet kom Kunnskapsløftet i 2006, som erstattet kunnskapsmål med kompetansemål, noe som åpenbart har bidratt til kunnskapsfallet i skolen. Det er et dystert bilde de nye Pisa-tallene tegner. Det er en betydelig økning i andel svakt presterende elever i alle de tre fagene som er undersøkt: lesing, matte og naturfag. Mange land opplever tilbakegang, men Norge faller mer og brattere enn andre. I lesing har andelen lavtpresterende i 10.

Bjørgulv Braanen

Historisk gjenklang

Alternative für Deutschland (AFD) fikk støtte av nesten 44 prosent av velgerne i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt søndag. At valget er et aldri så lite politisk jordskjelv i Tyskland, er ingen underdrivelse. Landets kristenkonservative forbundskansler, den stadig mindre populære Friedrich Merz, kaller det en «tektonisk omveltning». Det kan bli representanter fra Merz’ eget parti som sikrer AFD det parlamentariske grunnlaget for å danne delstatsregjering, men også venstreorienterte Sarah Wagenknecht har åpnet for å slippe AFD fram til makt i delstaten – med flere profilerte utmeldinger som direkte konsekvens. Uansett ser det ut som AFD, under ledelse av den unge og karismatiske Ulrich Siegmund, vil ta makten i den østtyske delstaten. AFDs lokale program er omfattende og offensivt. Det plasserer partiet i tydelig opposisjon til resten av den tyske partifloraen, som bare omtales som «gammelpartiene».

Mari Skurdal