Leder

En test for de rødgrønne

I morgen legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. Forslaget er en justering av statsbudsjettet som Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG ble enige om i høst, etter lange og rotete forhandlinger. De kommende ukene skal de samme partiene i forhandlinger om revidert budsjett, og det store spørsmålet i mediene er om kaoset fra i fjor gjentar seg. Vil konflikten mellom Senterpartiet og MDG igjen føre landet til randen av regjeringskrise? På borgerlig side er det håpet. Før påske klarte de å få Senterpartiet til å bryte budsjettavtalen og stemme for 6,7 milliarder kroner i avgiftskutt på drivstoff. MDGs Arild Hermstad mener denne utroskapen må få konsekvenser. Han har gått ut og krevd ekstraordinære gjennomslag i revidert-forhandlingene, «ikke en liten revisjon, slik man kunne sett for seg under normale omstendigheter».

«Det ikke blir noe festbudsjett.»

Vi er skeptisk til å redusere det rødgrønne samarbeidet til en konflikt mellom dieselelskende distriktspopulister og avgiftskåte byfolk. Vi tror ikke at den grunnleggende motsetningen i budsjettforhandlingene går mellom Senterpartiet og MDG. I stedet går den mellom Finansdepartementet og alle de rødgrønne partiene. Finansbyråkratene vil alltid ønske seg et strammest mulig budsjett. Det argumentet vil de stå ekstra steilt på nå, like etter at sentralbanken økte renta. Ingen bør derfor la seg overraske om Stoltenberg legger opp til et grått budsjett i morgen.

Alle skjønner at det ikke blir noe festbudsjett i vår, og verken Rødt, SV eller MDG bør ha noen illusjoner om at de klarer å flytte 6,7 milliarder kroner til sine hjertesaker. Det er like selvsagt at budsjettet må vise en tydelig rødgrønn retning for landet, og at alle fem partier får gjennomslag for sin politikk. Det vil koste penger, mer penger enn Stoltenberg og departementet hans ønsker å bruke. Ikke desto mindre er det prisen han må betale for å få flertall for budsjettet. Det er mye som splitter de rødgrønne partiene – og det vil du kunne lese alt om i mediene den neste måneden. Men vi som har hjertet på venstresida, må være minst like opptatt av det som forener, nemlig kampen mot økte forskjeller og for sterke fellesløsninger.

Leder

Nei til biltoll

Forholdet til EU skaper stadig nye utfordringer for Norge. Brussel har nå utformet en ny proteksjonistisk strategi for å beskytte egen bilindustri mot utenlandsk konkurranse. Spesielt problematisk er billige – og gode – kinesiske elbiler, som truer den tradisjonsrike europeiske bilindustrien, med kjente merker som Audi, Volkswagen, Mercedes, BMW, Peugeot, Citroën og Fiat. Industrial Accelerator Act (IAA) som nå er på trappene, går gjerne under navnet «Made in Europe» fordi den stiller krav om at europeiske varer og produsenter skal prioriteres ved offentlige anskaffelser. Norske produsenter står i fare for å bli utdefinert som «ikke-europeiske» fordi vi ikke er med i EUs tollunion. Tyskland og Frankrike har stilt som betingelse for ikke å utestenge Norge at vi innfører EUs straffetoll på kinesiske elbiler. EU har innført en generell importtoll på 10 prosent, i tillegg til en variabel straffetoll på opptil 35,3 prosent på kinesiskproduserte elbiler.

Et politisk framskritt

I går stilte representanter for alle de rødgrønne partiene sammen på pressekonferanse for å legge fram et felles forslag til tannhelsereform. Det er første gang alle fem står sammen bak et velferdsløft. Riktignok har partiene fått gjennom saker i budsjettforhandlinger, men slike seire utgjør sjelden store reformer. Da handler det snarere om å flytte noen millioner rundt på statsbudsjettet. Derfor er det verdt å merke seg enigheten om tannhelsereformen, for den peker mot en ny arbeidsform mellom de røde og grønne partiene, hvor de kan finne sammen om større reformer også utenom de seine nattetimene med budsjettforhandlinger. Målet med reformen er at alle i Norge skal få rett til nødvendig tannhelsehjelp. Makstaket for egenbetaling skal være 25 prosent av det behandlingen koster, og tannregulering skal inngå.

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.