15. juli 1969, samme dag Apollo 11 skulle starte sin ferd mot månen, kom et besynderlig følge til Cape Kennedy i Florida: Et titall svarte familier nærmet seg oppskytningsbasen i vogner trukket av muldyr. Flokken ble ledet av baptistpresten Ralph Abernathy, som året før hadde holdt Martin Luther King jr. i armene mens han blødde i hjel. Nå hadde Kings etterfølger en høne å plukke med Nasa. «Jeg er kommet hit», sa han til de frammøtte, «for å demonstrere sammen med fattige mennesker mot den tragiske og utilgivelige kløfta mellom USAs teknologiske evner og vår sosiale urettferdighet.»
«Drømmen om en bedre verden henlegges til den himmelske sfære.»
Abernathy ble ikke værende for å se rakettoppskytningen, men som mattelærer hadde han ikke noe imot måneferden per se. Det han reagerte på, var en «forvrengt oppfatning av nasjonale prioriteringer». Mange på venstresida vil se på Artemis II-ekspedisjonen – som ble avsluttet med en vellykket «splashdown» i Stillehavet natt til lørdag – med en tilsvarende ambivalens. At vi katapulterer oss selv ut i rommet, er en naturlig konsekvens av det dirrende «hvorfor» som til alle tider har drevet mennesker til å skue mot stjernene. Samtidig klinger det hult av de idealistiske frasene som omgir fesjået. Slik månelandingen i 1969 ga Richard Nixon en anledning til å snakke om noe annet enn Vietnam, kommer Artemis II som en beleilig distraksjon fra Donald Trumps mange miserer ute og hjemme. Dagens romprogram har dessuten en sterkt kommersiell side. Nasa samarbeider tett med Elon Musks SpaceX og Jeff Bezos’ Blue Origin, som begge satser på romturisme. Musk ønsker til og med å bygge datasentre på Mars.
Da Sputnik 1 ble sendt i bane rundt jorda i 1957, slo Hannah Arendt fast at det var en begivenhet på nivå med atomspaltingen. Filosofen var likevel ikke overvettes begeistret: At menneskene ønsket å «unnslippe jordas fengsel», var noe helt nytt. På dette punktet har romferden nemlig den samme ideologiske funksjonen som religionen: Den henlegger drømmen om en bedre verden til den himmelske sfære. Men menneskehetens problemer må løses på bakkenivå, skritt for skritt og under én atmosfæres trykk.