Leder

Uten skam

Mandag bordet israelske soldater en konvoi på 50 båter i Middelhavet. Om bord hadde konvoien nødhjelp til Gazas befolkning og 428 aktivister, deriblant fire nordmenn. De ble arrestert og brakt til havnebyen Ashdod i Israel, akkurat som tusenvis av aktivister før dem. Igjen og igjen de siste årene har Israel stoppet nødhjelp til Gazas sivilbefolkning – ofte uten at noen reagerer. Men denne gangen våknet verden. Bakgrunnen er en video som viser hvordan aktivistene blir behandlet i fangenskap. I filmen, som ble lagt ut på X, kan man se at maskerte sikkerhetsstyrker river en kvinne etter hodet fordi hun sier «Fritt Palestina!». Den viser bakbundne aktivister som kneler i en diger klynge. Rundt dem står væpnede soldater og spiller av den israelske nasjonalsangen.

«Dette er en triumf han ønsker å dele med verden.»

Filmen viser også sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir, som vralter fornøyd rundt mellom fanger og soldater. I ett klipp veiver han et israelsk flagg mens han roper: «Velkommen til Israel, her er det vi som er herrer». Da det i 2004 ble kjent at amerikanske soldater hadde torturert fanger i Abu Ghraib-fengselet i Irak, skjedde det etter at opplysninger i all hemmelighet var lekket til pressen. Kontrasten denne gang er slående: Ben-Gvir kjenner ingen skam over dehumaniseringen, ydmykelsen og volden – dette er en triumf han ønsker å dele med verden.

Denne uka er israelske ambassadører kalt inn på teppet i hovedsteder verden over. Selv USAs ambassadør til Israel beskylder Ben-Gvir for å ha sviktet enhver anstendighet. Ambassadøren passer samtidig på å hylle statsminister Benjamin Netanyahu, som har kritisert Ben-Gvir for å bryte «israelske verdier og normer». Hadde det enda vært så vel. Sannheten er at det finnes et klart mønster her. For et halvt år siden intervjuet Klassekampen den norske fiskeren og aktivisten Vegard Svendsen, som ble arrestert mens han var på vei til Gaza. Også han fikk besøk av Ben-Gvir og et kamerateam da han satt fengslet. I fjor kom et videoklipp der Ben-Gvir står i en fengselscelle og truer Palestinas mest kjente politiske fange, Marwan Barghouti. Netanyahu vet utmerket godt at han holder seg med en sikkerhetsminister som oppsøker fengsler for å håne fangene der. Fordømmelser fra den kanten er verdiløse.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.