Leder

Feilslått reform

Da Høyres Linda Hofstad Helleland lanserte Solberg-regjeringens jernbanereform på Twitter i 2015, stilte hun smilende på et bilde foran et NSB-tog med et norsk flagg i hånda. «Jernbanen trenger endring», var budskapet, og endringene var som tatt ut av læreboka for New Public Management: Mer anbud og konkurranse, flere aktører og mer oppsplitting. Regjeringen ville skape et marked der det egentlig var et naturlig monopol. Da reformen ble vedtatt, var norske tog blant de mest punktlige i Europa – bare slått av Sveits. I fjor, ti år etter vedtaket, slo Jernbanedirektoratet i en rapport fast at jernbanen er på et «kritisk svakt nivå». Togene går ikke i tide. Og staten bruker stadig mer penger på jernbane.

«I beste fall kan Ap lappe på noen problemer.»

«Ting som før kunne løysast ved å ta ein tur over i andre enden av kontorlandskapet, er ting som no krev forhandlingar og kontraktsdiskusjonar på tvers av ulike organisasjonar. Det krev openbert meir av oss», sa Marius Holm, konserndirektør for marked og kommunikasjon i Vy, til Dag og Tid i fjor om ulempene ved alle oppsplittingene. For mye har skjedd på ti år. Blant annet har det britiske skandaleselskapet Go Ahead kommet og gått igjen som norsk togoperatør. Ifølge Transportøkonomisk institutt har de statlige virksomhetene, som Jernbanedirektoratet, vokst i størrelse etter reformen, mens togoperatørene har måttet slanke organisasjonene sine. Antall direktører i jernbanesektoren har skutt i været.

Da Linda Hofstad Helleland lanserte jernbanereformen, sa hun til VG at «Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake.» Problemet med konkurranseutsetting et nemlig at den er vanskelig å reversere, fordi man da kommer i konflikt med EU-rett og konkurranselovgivning. Det er i det lyset vi må se Aps håpløse kommunikasjon rundt statens planlagte salg av Mantena, som reparerer togunderstell. Selv om partiet har programfestet sterk statlig styring av jernbanen, vil det selge – og krysser fingrene for at det blir til et statlig selskap. I beste fall kan partiet lappe på noen av problemene jernbanereformen har skapt, men noen sårt tiltrengt og helhetlig tilbakerulling av en feilslått jernbanereform får vi ikke.

Leder

Flertall for skattekutt

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping.

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt. I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig.

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.