Leder

Feilslått reform

Da Høyres Linda Hofstad Helleland lanserte Solberg-regjeringens jernbanereform på Twitter i 2015, stilte hun smilende på et bilde foran et NSB-tog med et norsk flagg i hånda. «Jernbanen trenger endring», var budskapet, og endringene var som tatt ut av læreboka for New Public Management: Mer anbud og konkurranse, flere aktører og mer oppsplitting. Regjeringen ville skape et marked der det egentlig var et naturlig monopol. Da reformen ble vedtatt, var norske tog blant de mest punktlige i Europa – bare slått av Sveits. I fjor, ti år etter vedtaket, slo Jernbanedirektoratet i en rapport fast at jernbanen er på et «kritisk svakt nivå». Togene går ikke i tide. Og staten bruker stadig mer penger på jernbane.

«I beste fall kan Ap lappe på noen problemer.»

«Ting som før kunne løysast ved å ta ein tur over i andre enden av kontorlandskapet, er ting som no krev forhandlingar og kontraktsdiskusjonar på tvers av ulike organisasjonar. Det krev openbert meir av oss», sa Marius Holm, konserndirektør for marked og kommunikasjon i Vy, til Dag og Tid i fjor om ulempene ved alle oppsplittingene. For mye har skjedd på ti år. Blant annet har det britiske skandaleselskapet Go Ahead kommet og gått igjen som norsk togoperatør. Ifølge Transportøkonomisk institutt har de statlige virksomhetene, som Jernbanedirektoratet, vokst i størrelse etter reformen, mens togoperatørene har måttet slanke organisasjonene sine. Antall direktører i jernbanesektoren har skutt i været.

Da Linda Hofstad Helleland lanserte jernbanereformen, sa hun til VG at «Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake.» Problemet med konkurranseutsetting et nemlig at den er vanskelig å reversere, fordi man da kommer i konflikt med EU-rett og konkurranselovgivning. Det er i det lyset vi må se Aps håpløse kommunikasjon rundt statens planlagte salg av Mantena, som reparerer togunderstell. Selv om partiet har programfestet sterk statlig styring av jernbanen, vil det selge – og krysser fingrene for at det blir til et statlig selskap. I beste fall kan partiet lappe på noen av problemene jernbanereformen har skapt, men noen sårt tiltrengt og helhetlig tilbakerulling av en feilslått jernbanereform får vi ikke.

Leder

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Sleper beina etter seg

Myndighetene har gjentatte ganger forsvart datasenterutbyggingen med økende behov for datakraft i Norge. I regjeringens datasenterstrategi heter det at sentrene skal bidra til styrke den norske beredskapen. Men det er overhodet ikke det som skjer. En ny rapport fra det regjeringsoppnevnte Teknologirådet, som gir råd til Stortinget og øvrige myndigheter, viser at 90 prosent av datasenterkapasiteten er utenlandsk eid. Strømmen som brukes av et datasenter i Norge, kan være fullt ut disponert av en utenlandsk kunde og dermed være utilgjengelig for norske behov i en krise. Leder for Teknologirådet Sverre Gotaas sier til NRK at problemet med dagens tildelingssystem er at det ikke skiller mellom hvem som får bygge. «Her stilles alle likt i nettkøen, enten det er Google, Tiktok eller et datasenter som er helt sentralt for helsedata», sier Gotaas.