Leder

Enorm risiko

Mari Skurdal

I første episode av Klassekampens nye utenrikspodkast, «Debrif», forteller statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) at beslutninger i USA i dag blir tatt på en helt annen måte enn tidligere. Tradisjonelt diplomati er mindre relevant, og «små kretser på toppen tar alle substansielle avgjørelser». I forkant av angrepet på Iran ble kretsen snevret enda mer inn. Flere av president Donald Trumps aller nærmeste allierte advarte ham mot å gå til krig i tida før det første angrepet, viser en større sak i New York Times. Både utenriksminister Marco Rubio og visepresident J.D. Vance uttrykte sterk skepsis til de israelske lokkescenarioene om rask regimekollaps. Da den høyreorienterte politiske aktivisten og kommentatoren Tucker Carlson ringte Trump et par uker før krigen startet med samme budskap, svarte presidenten: «Jeg vet du er bekymret, men det kommer til å gå bra.» Carlson spurte hvordan han kunne være så sikker på det. «Fordi det alltid gjør det», svarte Trump.

«Én makt har fått bygge seg enormt sterk.»

Trump er ikke vant til å få nei, og han forventer at alt han tar i blir en suksess. Går noe skeis, er det noen andres skyld. Når han nå har gjort seg avhengig av en våpenhvile for å få åpnet Hormuzstredet – et problem hans egen krig har skapt – raser han mot alle og enhver som har talt ham imot. På sitt eget sosiale medium Truth Social melder presidenten at tidligere støttespillere har «lav IQ», mens USAs Nato-allierte «var der ikke da vi trengte dem, og de vil ikke være der om vi trenger dem igjen». Både Frankrike og Spania nektet USA å bruke deres luftrom til angrep på Iran. I torsdagens møte i Det hvite hus var Nato-sjef Mark Rutte antakelig like innsmigrende som han pleier, men måtte like fullt tåle én time utskjelling. Trump benytter også anledningen til å minne om at han enda ikke har fått Grønland, «det store, dårlig styrte stykket av is».

Situasjonen viser risikoen i Nato-strukturen. Én makt har fått bygge seg enormt sterk og i realiteten fått blankofullmakt til ødeleggende felttog og krigsforbrytelser. Om USA nå trekker seg fra Nato, må ikke nye sikkerhetsstrukturer ha innbakt samme feil. Norsk trygghet kan ikke være basert på underdanig smisking med andre makters herskere. I dag holder én manns skiftende lune verden i sine hender.

Leder

Til­bake­slag

I forrige stortingsperiode angrep Høyre frenetisk den daværende Ap/Sp-regjeringen for ikke å satse stort nok og raskt nok på havvind. Nå har pipa fått en annen lyd. Høyre fikk i går flertall i Stortinget for å igangsette en ekstern «kvalitetssikring» og «samfunnsøkonomisk analyse» av havvindprosjektet på Utsira – til tross for at selskapene allerede har fått tildelt areal og er i full gang med prosjekteringen. Utsira Nord Havvind DA, som eies av Equinor og Vårgrønn (Eni og Hitecvision), planlegger for et anlegg med 35 flytende havvindturbiner, med en årlig produksjon på 2 TWh. Utbyggingen av flytende havvind er en stor industriell satsing der Norge har noen åpenbare fordeler. Oljeleverandørindustrien har alle forutsetninger for å bygge installasjoner for flytende havvind. Teknologien som kreves, er mye av den samme som er brukt på flytende oljeplattformer.

Bjørgulv Braanen

Godt budsjett

Søndag kveld ble Arbeiderparti-regjeringen og deres fire støttepartier enige om revidert nasjonalbudsjett. De fem partiene har loset gjennom et budsjett de fleste later til å være stolte av. Det var viktig etter et halvår med mye uro, ikke minst etter at Senterpartiet dannet stortingsflertall med Frp og Høyre om avgiftskutt på bensin og diesel tidligere i år. Slike sidesprang har åpenbart også vært et tema når partiene har satt seg ned sammen. I tillegg til de reine pengeflyttingene har partiene nemlig også avtalt at eventuelle budsjettmessige oppfølginger seinere i 2026 skal «håndteres i kontakt mellom partiene». De fem skal også «søke å finne løsninger sammen» om uro i energimarkedet viser seg å gi ekstraordinært høye priser framover. At slikt samarbeid er viktig, viser det reviderte budsjettet med all tydelighet.

Mari Skurdal

En blindgate

«Arbeiderparti-regjeringens modigste grep ved makta er å ta kontroll over big techs jernklo over våre barn», skrev AUF-leder Gaute Skjervø her i avisa i slutten av april. Regjeringens forslag om å innføre en aldersgrense for sosiale medier på 16 år har vakt jubel blant landets foreldre. Men nå er hele saken i ferd med å kjøre seg fast i norsk embetsverks frykt for å utfordre EU. Det opprinnelige forslaget er kraftig svekket. Aldersgrensa skal bare gjelde «skadelige» sosiale medier og alt gjøres avhengig av en kommende implementering av EUs «Digital Services Act» (DSA), der EU gis eksklusiv myndighet til å håndheve regelverket – ikke norske myndigheter. I mange sammenhenger har det vært sagt at EU vil være en kraftfull aktør for å stekke tekgigantenes makt, men i denne saken er det motsatt. EU hindrer nå Norge i å innføre en effektiv lov.

Bjørgulv Braanen