Leder

Enorm risiko

Mari Skurdal

I første episode av Klassekampens nye utenrikspodkast, «Debrif», forteller statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) at beslutninger i USA i dag blir tatt på en helt annen måte enn tidligere. Tradisjonelt diplomati er mindre relevant, og «små kretser på toppen tar alle substansielle avgjørelser». I forkant av angrepet på Iran ble kretsen snevret enda mer inn. Flere av president Donald Trumps aller nærmeste allierte advarte ham mot å gå til krig i tida før det første angrepet, viser en større sak i New York Times. Både utenriksminister Marco Rubio og visepresident J.D. Vance uttrykte sterk skepsis til de israelske lokkescenarioene om rask regimekollaps. Da den høyreorienterte politiske aktivisten og kommentatoren Tucker Carlson ringte Trump et par uker før krigen startet med samme budskap, svarte presidenten: «Jeg vet du er bekymret, men det kommer til å gå bra.» Carlson spurte hvordan han kunne være så sikker på det. «Fordi det alltid gjør det», svarte Trump.

«Én makt har fått bygge seg enormt sterk.»

Trump er ikke vant til å få nei, og han forventer at alt han tar i blir en suksess. Går noe skeis, er det noen andres skyld. Når han nå har gjort seg avhengig av en våpenhvile for å få åpnet Hormuzstredet – et problem hans egen krig har skapt – raser han mot alle og enhver som har talt ham imot. På sitt eget sosiale medium Truth Social melder presidenten at tidligere støttespillere har «lav IQ», mens USAs Nato-allierte «var der ikke da vi trengte dem, og de vil ikke være der om vi trenger dem igjen». Både Frankrike og Spania nektet USA å bruke deres luftrom til angrep på Iran. I torsdagens møte i Det hvite hus var Nato-sjef Mark Rutte antakelig like innsmigrende som han pleier, men måtte like fullt tåle én time utskjelling. Trump benytter også anledningen til å minne om at han enda ikke har fått Grønland, «det store, dårlig styrte stykket av is».

Situasjonen viser risikoen i Nato-strukturen. Én makt har fått bygge seg enormt sterk og i realiteten fått blankofullmakt til ødeleggende felttog og krigsforbrytelser. Om USA nå trekker seg fra Nato, må ikke nye sikkerhetsstrukturer ha innbakt samme feil. Norsk trygghet kan ikke være basert på underdanig smisking med andre makters herskere. I dag holder én manns skiftende lune verden i sine hender.

Leder

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Mari Skurdal