Leder

Enorm risiko

Mari Skurdal

I første episode av Klassekampens nye utenrikspodkast, «Debrif», forteller statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) at beslutninger i USA i dag blir tatt på en helt annen måte enn tidligere. Tradisjonelt diplomati er mindre relevant, og «små kretser på toppen tar alle substansielle avgjørelser». I forkant av angrepet på Iran ble kretsen snevret enda mer inn. Flere av president Donald Trumps aller nærmeste allierte advarte ham mot å gå til krig i tida før det første angrepet, viser en større sak i New York Times. Både utenriksminister Marco Rubio og visepresident J.D. Vance uttrykte sterk skepsis til de israelske lokkescenarioene om rask regimekollaps. Da den høyreorienterte politiske aktivisten og kommentatoren Tucker Carlson ringte Trump et par uker før krigen startet med samme budskap, svarte presidenten: «Jeg vet du er bekymret, men det kommer til å gå bra.» Carlson spurte hvordan han kunne være så sikker på det. «Fordi det alltid gjør det», svarte Trump.

«Én makt har fått bygge seg enormt sterk.»

Trump er ikke vant til å få nei, og han forventer at alt han tar i blir en suksess. Går noe skeis, er det noen andres skyld. Når han nå har gjort seg avhengig av en våpenhvile for å få åpnet Hormuzstredet – et problem hans egen krig har skapt – raser han mot alle og enhver som har talt ham imot. På sitt eget sosiale medium Truth Social melder presidenten at tidligere støttespillere har «lav IQ», mens USAs Nato-allierte «var der ikke da vi trengte dem, og de vil ikke være der om vi trenger dem igjen». Både Frankrike og Spania nektet USA å bruke deres luftrom til angrep på Iran. I torsdagens møte i Det hvite hus var Nato-sjef Mark Rutte antakelig like innsmigrende som han pleier, men måtte like fullt tåle én time utskjelling. Trump benytter også anledningen til å minne om at han enda ikke har fått Grønland, «det store, dårlig styrte stykket av is».

Situasjonen viser risikoen i Nato-strukturen. Én makt har fått bygge seg enormt sterk og i realiteten fått blankofullmakt til ødeleggende felttog og krigsforbrytelser. Om USA nå trekker seg fra Nato, må ikke nye sikkerhetsstrukturer ha innbakt samme feil. Norsk trygghet kan ikke være basert på underdanig smisking med andre makters herskere. I dag holder én manns skiftende lune verden i sine hender.

Leder

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.

Mari Skurdal

Eksklusjon av Rustad?

Document.no-redaktør Hans Rustad kaller statsminister Jonas Gahr Støre en forræder og en ny quisling og mener han vil bli innhentet av historiens dom. NRKs journalister er «propagandasoldater», mens VG er «spydspissen for den dype staten». Dette framgår av en sak Filter Nyheter har skrevet om Documents «Skogpod», hvor Rustad fra turer i skogen deler sine ideologiske overbevisninger. I går meldte tre redaktører i Morgenbladet seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. De mener han henter legitimitet fra foreningen og bør kastes ut. La det ikke være noen tvil: Rustads ytringer er forkastelige. Det er god grunn til å reagere på dem og til å klage flere av Documents publiseringer inn til PFU.

Mari Skurdal

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.

Bjørgulv Braanen