Leder

Enorm risiko

Mari Skurdal

I første episode av Klassekampens nye utenrikspodkast, «Debrif», forteller statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) at beslutninger i USA i dag blir tatt på en helt annen måte enn tidligere. Tradisjonelt diplomati er mindre relevant, og «små kretser på toppen tar alle substansielle avgjørelser». I forkant av angrepet på Iran ble kretsen snevret enda mer inn. Flere av president Donald Trumps aller nærmeste allierte advarte ham mot å gå til krig i tida før det første angrepet, viser en større sak i New York Times. Både utenriksminister Marco Rubio og visepresident J.D. Vance uttrykte sterk skepsis til de israelske lokkescenarioene om rask regimekollaps. Da den høyreorienterte politiske aktivisten og kommentatoren Tucker Carlson ringte Trump et par uker før krigen startet med samme budskap, svarte presidenten: «Jeg vet du er bekymret, men det kommer til å gå bra.» Carlson spurte hvordan han kunne være så sikker på det. «Fordi det alltid gjør det», svarte Trump.

«Én makt har fått bygge seg enormt sterk.»

Trump er ikke vant til å få nei, og han forventer at alt han tar i blir en suksess. Går noe skeis, er det noen andres skyld. Når han nå har gjort seg avhengig av en våpenhvile for å få åpnet Hormuzstredet – et problem hans egen krig har skapt – raser han mot alle og enhver som har talt ham imot. På sitt eget sosiale medium Truth Social melder presidenten at tidligere støttespillere har «lav IQ», mens USAs Nato-allierte «var der ikke da vi trengte dem, og de vil ikke være der om vi trenger dem igjen». Både Frankrike og Spania nektet USA å bruke deres luftrom til angrep på Iran. I torsdagens møte i Det hvite hus var Nato-sjef Mark Rutte antakelig like innsmigrende som han pleier, men måtte like fullt tåle én time utskjelling. Trump benytter også anledningen til å minne om at han enda ikke har fått Grønland, «det store, dårlig styrte stykket av is».

Situasjonen viser risikoen i Nato-strukturen. Én makt har fått bygge seg enormt sterk og i realiteten fått blankofullmakt til ødeleggende felttog og krigsforbrytelser. Om USA nå trekker seg fra Nato, må ikke nye sikkerhetsstrukturer ha innbakt samme feil. Norsk trygghet kan ikke være basert på underdanig smisking med andre makters herskere. I dag holder én manns skiftende lune verden i sine hender.

Leder

Lørdags­avisa må reddes!

Regjeringens forslag til statsbudsjett er et regelrett angrep på norske aviser. Allerede fra neste sommer planlegger regjeringen å kraftig skjære ned på ombæring av aviser i Distrikts-Norge. Da vil det bli levert aviser bare tre ukedager i områder uten kommersiell avisombæring. I disse områdene bor 20 prosent av alle nordmenn. Det betyr at hver femte nordmann fra neste sommer kun vil få papiraviser tre dager i uka. Ekstra ille er det at en av de seiglivede og suksessrike institusjonene i Avis-Norge, den fyldige lørdagsutgaven, ikke blir prioritert for folk utenfor de store byene.

Mari Skurdal

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.

Bjørgulv Braanen

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal