Leder

Tilbakeslag

I forrige stortingsperiode angrep Høyre frenetisk den daværende Ap/Sp-
regjeringen for ikke å satse stort nok og raskt nok på havvind. Nå har pipa fått en annen lyd. Høyre fikk i går flertall i Stortinget for å igangsette en ekstern «kvalitetssikring» og «samfunnsøkonomisk analyse» av havvindprosjektet på Utsira – til tross for at selskapene allerede har fått tildelt areal og er i full gang med prosjekteringen. Utsira Nord Havvind DA, som eies av Equinor og Vårgrønn (Eni og Hitecvision), planlegger for et anlegg med 35 flytende havvindturbiner, med en årlig produksjon på 2 TWh.

«Norge har en lang tradisjon for statlige bidrag.»

Utbyggingen av flytende havvind er en stor industriell satsing der Norge har noen åpenbare fordeler. Oljeleverandørindustrien har alle forutsetninger for å bygge installasjoner for flytende havvind. Teknologien som kreves, er mye av den samme som er brukt på flytende oljeplattformer. Vi har både ingeniørene, teknologien, fagarbeiderne og produksjonsbedriftene. «Greier vi ikke å forvalte denne kompetansen, vil vi være avhengige av andre land sin leverandørindustri. I dagens geopolitiske situasjon er det i seg selv en trussel for beredskap og sikkerhet», skriver Ståle K. Johansen fra Aker Verdal på sosiale medier. Det som likevel gjenstår for at satsingen skal bli tilstrekkelig målrettet, er at flytende havvind utnyttes til elektrifisering av sokkelen og at norske bedrifter tilgodeses for oppdrag.

Norge har en lang tradisjon for at staten bidrar til energiutbygging og industrireising, som da de norske vannkraftressursene ble utnyttet fra 1906 og oljeeventyret startet på begynnelsen av 1970-tallet. Høyreliberalistiske ideer om at statlig bidrag til industrisatsing er «sløsing», har imidlertid spredd seg, ikke bare til Frp, som allerede i 1981 ville at staten skulle selge seg ut av Statoil, men nå også til Høyre. Rødt har også begynt å snakke om at havvindsatsing er «sløsing med fellesskapets midler». Partiet har i svært mange år jobbet for å styrke sin stilling blant fagorganiserte i industrien, en innsats som også har båret frukter. Det viser seg blant annet i at Rødt har flere sentralt plasserte tillitsvalgte i Fellesforbundet, som har jobbet aktivt for en norsk havvindsatsing. For disse er Rødts bidrag til gårsdagens stortingsflertall en bitter pille å svelge.

Leder

Godt budsjett

Søndag kveld ble Arbeiderparti-regjeringen og deres fire støttepartier enige om revidert nasjonalbudsjett. De fem partiene har loset gjennom et budsjett de fleste later til å være stolte av. Det var viktig etter et halvår med mye uro, ikke minst etter at Senterpartiet dannet stortingsflertall med Frp og Høyre om avgiftskutt på bensin og diesel tidligere i år. Slike sidesprang har åpenbart også vært et tema når partiene har satt seg ned sammen. I tillegg til de reine pengeflyttingene har partiene nemlig også avtalt at eventuelle budsjettmessige oppfølginger seinere i 2026 skal «håndteres i kontakt mellom partiene». De fem skal også «søke å finne løsninger sammen» om uro i energimarkedet viser seg å gi ekstraordinært høye priser framover. At slikt samarbeid er viktig, viser det reviderte budsjettet med all tydelighet.

En blindgate

«Arbeiderparti-regjeringens modigste grep ved makta er å ta kontroll over big techs jernklo over våre barn», skrev AUF-leder Gaute Skjervø her i avisa i slutten av april. Regjeringens forslag om å innføre en aldersgrense for sosiale medier på 16 år har vakt jubel blant landets foreldre. Men nå er hele saken i ferd med å kjøre seg fast i norsk embetsverks frykt for å utfordre EU. Det opprinnelige forslaget er kraftig svekket. Aldersgrensa skal bare gjelde «skadelige» sosiale medier og alt gjøres avhengig av en kommende implementering av EUs «Digital Services Act» (DSA), der EU gis eksklusiv myndighet til å håndheve regelverket – ikke norske myndigheter. I mange sammenhenger har det vært sagt at EU vil være en kraftfull aktør for å stekke tekgigantenes makt, men i denne saken er det motsatt. EU hindrer nå Norge i å innføre en effektiv lov.

Ærlig tale

Da Frankrikes president Emmanuel Macron 2. mars i år kunngjorde at landet skal utvide og styrke sitt atomvåpenarsenal, la han ikke fingrene mellom. «Hvis vi må ta i bruk vårt arsenal, fins det ingen stat, uansett hvor mektig, som kan beskytte seg», sa han fra et podium foran en enorm fransk atomubåt på militærbasen Île Longue. Bare én slik båt har større kraft enn summen av alle bombene som falt under andre verdenskrig og tusen ganger krafta til de første atombombene, fortalte presidenten. Samtidig inviterte han europeiske allierte med på en dialog om videre samarbeid. Ifølge Macron innebærer det deltakelse i avskrekkingsøvelser, koordinering av signalgiving eller også «konvensjonell deltakelse fra allierte styrker i våre kjernefysiske aktiviteter» og «midlertidig utplassering av elementer fra våre strategiske luftstyrker i allierte land». Man kan si mye om talen, men den framstår i det minste ærlig.