Leder

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget.

«Det bør holde for nå.»

Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter. Dessuten forstår alle hvilken tilleggsbelastning det er å ha en sønn i Oslo tingrett tiltalt for alvorlige forhold. Midt i dette crescendoet av livsbelastninger legger altså deler av norsk presse stein til byrden med sine nedtellinger og stadige mas om ytterligere svar. Ytterligere ja, for kronprinsessa har allerede bedt om unnskyldning, sagt at hun skammer seg dypt og har utvist dårlig dømmekraft. Det bør holde for nå, og så får hun komme tilbake til det norske folk med en mer oppklarende uttalelse når hun evner å gjøre det.

Det er ikke bare pressen som syns det er umulig å leve med kronprinsessas taushet i denne utenomordentlig vanskelige perioden for henne. Norsk bibliotekforening kuttet denne uka Mette-Marit som sin høye beskytter og begrunnet det med at det har tatt tid å få en mer utfyllende Epstein-begrunnelse fra henne. Dette er altså et beskytterskap foreningen selv har søkt om, da den mente det var gagnlig. Å avslutte det nå framstår som et spark mot en som ligger nede. Sånn hast kan det ikke ha hatt. Nei, her er vi snarere enige med Svein Ausland i Ullensvang KrF, som i debatten med Kjetil Alstadheim på NRK ba pressen møte Mette-Marit med medmenneskelighet: «Jesus sjøl hadde aldri noen problemer med syndere, men de han hadde problemer med, var dem som setter seg sjøl på sin høye hest!»

Leder

Flertall for skattekutt

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping.

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt. I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig.

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.