Leder

Nå deles kaka

Om to små uker starter årets lønnsoppgjør. Fra arbeidstakersida er det Parat (YS) og Fellesforbundet (LO) som er først ut. De forhandler med arbeidsgiver Norsk Industri, og ramma disse forbundene blir enige om, legger føringer for de øvrige forhandlingene i vår. Det er for å sikre at lønnsdannelsen ikke skader konkurranseutsatt industri. I årets oppgjør krever LO økt kjøpekraft, med prioritering av lavlønn og likelønn. I tillegg krever LO at arbeidsgiver skal forskuttere utbetaling av sykepenger, foreldrepenger og pleiepenger. NHO sier beint nei og ønsker dessuten at mest mulig av lønnsdannelsen skal skje i lokale forhandlinger. Da kan bedrifter se an situasjonen i sin bransje og vurdere hva det er rom for, er argumentet. Det er lite populært i LO, som vet at det er kvinner og lavtlønte som har mest å tape på å gå bort fra sentrale forhandlinger.

«Middelklassen krymper, mens andelen rike øker.»

Til grunn for lønnsoppgjøret ligger det store spørsmålet om hvordan verdier skal fordeles i samfunnet. Hvor mye skal eierne få og hvor mye skal gå til dem som gjør jobben? Ifølge Frifagbevegelse har arbeidernes del av kaka blitt stadig mindre de siste årene. Der lønnsandelen før lå på rundt 80 prosent, har den nå falt til rundt 74 prosent. Målet er å komme opp på det historisk høyere nivået igjen, forteller Fellesforbundets leder Christian Justnes. Både han og Harald Solberg i Norsk Industri leder frontfagsforhandlingene for første gang, etter at organisasjonenes forrige ledere har gått av etter politiske skandaler. Tidligere Norsk Industri-leder Stein Lier-Hansen sitter i retten tiltalt for korrupsjon, mens tidligere Fellesforbundet-sjef Jørn Eggum gikk av da det ble kjent at han hadde hatt et skjult forhold på jobb.

Nå legger forbundene hendelsene bak seg og møtes til forhandlingene som bestemmer hvordan verdiene nordmenn skaper, skal deles. Bakteppet er alvorlig nok: Ulikheten i Norge øker. En Fafo-rapport viste i fjor at middelklassen krymper, mens andelen rike øker. Andelen fattige øker likevel enda mer. Og med krig og økonomisk uro internasjonalt, er det også ventet at matprisene kan stige raskt. Det treffer dem med de laveste lønningene hardest. Et anstendig oppgjør er derfor nødt til å øke kjøpekrafta mest for dem med minst.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.