Leder

Nå deles kaka

Om to små uker starter årets lønnsoppgjør. Fra arbeidstakersida er det Parat (YS) og Fellesforbundet (LO) som er først ut. De forhandler med arbeidsgiver Norsk Industri, og ramma disse forbundene blir enige om, legger føringer for de øvrige forhandlingene i vår. Det er for å sikre at lønnsdannelsen ikke skader konkurranseutsatt industri. I årets oppgjør krever LO økt kjøpekraft, med prioritering av lavlønn og likelønn. I tillegg krever LO at arbeidsgiver skal forskuttere utbetaling av sykepenger, foreldrepenger og pleiepenger. NHO sier beint nei og ønsker dessuten at mest mulig av lønnsdannelsen skal skje i lokale forhandlinger. Da kan bedrifter se an situasjonen i sin bransje og vurdere hva det er rom for, er argumentet. Det er lite populært i LO, som vet at det er kvinner og lavtlønte som har mest å tape på å gå bort fra sentrale forhandlinger.

«Middelklassen krymper, mens andelen rike øker.»

Til grunn for lønnsoppgjøret ligger det store spørsmålet om hvordan verdier skal fordeles i samfunnet. Hvor mye skal eierne få og hvor mye skal gå til dem som gjør jobben? Ifølge Frifagbevegelse har arbeidernes del av kaka blitt stadig mindre de siste årene. Der lønnsandelen før lå på rundt 80 prosent, har den nå falt til rundt 74 prosent. Målet er å komme opp på det historisk høyere nivået igjen, forteller Fellesforbundets leder Christian Justnes. Både han og Harald Solberg i Norsk Industri leder frontfagsforhandlingene for første gang, etter at organisasjonenes forrige ledere har gått av etter politiske skandaler. Tidligere Norsk Industri-leder Stein Lier-Hansen sitter i retten tiltalt for korrupsjon, mens tidligere Fellesforbundet-sjef Jørn Eggum gikk av da det ble kjent at han hadde hatt et skjult forhold på jobb.

Nå legger forbundene hendelsene bak seg og møtes til forhandlingene som bestemmer hvordan verdiene nordmenn skaper, skal deles. Bakteppet er alvorlig nok: Ulikheten i Norge øker. En Fafo-rapport viste i fjor at middelklassen krymper, mens andelen rike øker. Andelen fattige øker likevel enda mer. Og med krig og økonomisk uro internasjonalt, er det også ventet at matprisene kan stige raskt. Det treffer dem med de laveste lønningene hardest. Et anstendig oppgjør er derfor nødt til å øke kjøpekrafta mest for dem med minst.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.