Leder

Ingen quick fix

Kravet om 16 års aldersgrense for bruk av sosiale medier har vært et av regjeringens prestisjeprosjekter. Nå er det i ferd med å bli til nesten ingenting. Nettavisa Rett24 skriver at lovforslaget som krever at some-selskaper innfører aldersverifisering for norske brukere, har blitt kraftig utvannet. I den første versjonen av lovforslaget ble selskapene ilagt gebyr om de ikke etablerte en mekanisme for å sikre at brukerne var over 16 år. Nå har regjeringen kommet til at det er i strid med EØS-retten og har endret kravet til en anbefaling – uten sanksjonsmuligheter. Det kan se ut som et tilfelle av fjellet som fødte en mus. Det er synd, men kanskje skal vi benytte muligheten til å rette oppmerksomheten mot andre og vel så viktige tiltak.

«Er det fjellet som fødte en mus?»

Kravet om aldersgrense har nemlig blitt den altoverskyggende løsningen på problemene sosiale medier fører med seg og sugd all oksygenet ut av rommet. Det er aktverdig å ønske å beskytte unge mot skadelig innhold, avhengighet og konsentrasjonsvansker. Men en aldersgrense endrer ikke virkemåten til sosiale medier. Selskapene bak må derfor også holdes ansvarlig for det de slipper til og tjener penger på, og det er en mulighet vi i altfor liten grad bruker. Markedsføringsloven sier at det «skal vises særlig aktsomhet overfor barns påvirkelighet, manglende erfaring og naturlige godtroenhet». For tek-bransjen har det snarere vært motsatt. De spekulerer i påvirkelighet, og de lar svindlere og kriminelle bruke sosiale medier til å nå barn. Så det er klart vi må gjøre noe.

Spørsmålet er hvorfor vi ikke setter krefter bak dagens lovgivning, eller oppdaterer den for internasjonale selskaper. Selskapene bak sosiale medier må bli pålagt det ansvaret de har unndratt seg i årevis, under dekke av bare å være en plattform. Vi har latt dem ture fram fordi de har sagt de leverer noe unikt nytt. Men ingen skal kunne innovere seg vekk fra norsk lov. Forbrukerrådet gikk nylig etter Meta, Tiktok og Google for å slippe til svindelannonser. Det samme må gjøres med annet skadelig innhold, særlig det som når barn. En aldersgrense er uansett ingen quick fix. Nå må tilsynet med innhold i sosiale medier intensiveres og ansvaret plasseres der det hører hjemme: hos selskapene.

Leder

Et politisk framskritt

I går stilte representanter for alle de rødgrønne partiene sammen på pressekonferanse for å legge fram et felles forslag til tannhelsereform. Det er første gang alle fem står sammen bak et velferdsløft. Riktignok har partiene fått gjennom saker i budsjettforhandlinger, men slike seire utgjør sjelden store reformer. Da handler det snarere om å flytte noen millioner rundt på statsbudsjettet. Derfor er det verdt å merke seg enigheten om tannhelsereformen, for den peker mot en ny arbeidsform mellom de røde og grønne partiene, hvor de kan finne sammen om større reformer også utenom de seine nattetimene med budsjettforhandlinger. Målet med reformen er at alle i Norge skal få rett til nødvendig tannhelsehjelp. Makstaket for egenbetaling skal være 25 prosent av det behandlingen koster, og tannregulering skal inngå.

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.