Leder

Ingen quick fix

Kravet om 16 års aldersgrense for bruk av sosiale medier har vært et av regjeringens prestisjeprosjekter. Nå er det i ferd med å bli til nesten ingenting. Nettavisa Rett24 skriver at lovforslaget som krever at some-selskaper innfører aldersverifisering for norske brukere, har blitt kraftig utvannet. I den første versjonen av lovforslaget ble selskapene ilagt gebyr om de ikke etablerte en mekanisme for å sikre at brukerne var over 16 år. Nå har regjeringen kommet til at det er i strid med EØS-retten og har endret kravet til en anbefaling – uten sanksjonsmuligheter. Det kan se ut som et tilfelle av fjellet som fødte en mus. Det er synd, men kanskje skal vi benytte muligheten til å rette oppmerksomheten mot andre og vel så viktige tiltak.

«Er det fjellet som fødte en mus?»

Kravet om aldersgrense har nemlig blitt den altoverskyggende løsningen på problemene sosiale medier fører med seg og sugd all oksygenet ut av rommet. Det er aktverdig å ønske å beskytte unge mot skadelig innhold, avhengighet og konsentrasjonsvansker. Men en aldersgrense endrer ikke virkemåten til sosiale medier. Selskapene bak må derfor også holdes ansvarlig for det de slipper til og tjener penger på, og det er en mulighet vi i altfor liten grad bruker. Markedsføringsloven sier at det «skal vises særlig aktsomhet overfor barns påvirkelighet, manglende erfaring og naturlige godtroenhet». For tek-bransjen har det snarere vært motsatt. De spekulerer i påvirkelighet, og de lar svindlere og kriminelle bruke sosiale medier til å nå barn. Så det er klart vi må gjøre noe.

Spørsmålet er hvorfor vi ikke setter krefter bak dagens lovgivning, eller oppdaterer den for internasjonale selskaper. Selskapene bak sosiale medier må bli pålagt det ansvaret de har unndratt seg i årevis, under dekke av bare å være en plattform. Vi har latt dem ture fram fordi de har sagt de leverer noe unikt nytt. Men ingen skal kunne innovere seg vekk fra norsk lov. Forbrukerrådet gikk nylig etter Meta, Tiktok og Google for å slippe til svindelannonser. Det samme må gjøres med annet skadelig innhold, særlig det som når barn. En aldersgrense er uansett ingen quick fix. Nå må tilsynet med innhold i sosiale medier intensiveres og ansvaret plasseres der det hører hjemme: hos selskapene.

Leder

Mini­mumskrav

Vänsterpartiet i Sverige måtte fjerne over 90 kandidater på valglistene etter avsløringer om at de hadde spredd antisemittiske, pro-putinistiske og konspiratoriske innlegg på sosiale medier. Det kan tyde på at partiet ikke i tilstrekkelig grad har hatt oversikt over kandidatene, eller hvis de har hatt det, har de sett litt stort på det for husfredens skyld. Det etterforskes også påstander om valgfusk i Borlänge i Dalarna, der det skal ha blitt delt ut forhåndsavkryssede lister for en kandidat som ble valgt til Riksdagen. Fra enkelte hold i Vänsterpartiet har det blitt hevdet at medier og politiske motstandere driver en kampanje mot partiet med rasistiske overtoner etter at den somaliske kandidaten ble valgt. Det kan de ha all verdens rett i. Vänsterpartiet har mange fiender, som vil benytte enhver anledning til å sverte partiet. Det er på en måte et venstreradikalt partis «arbeidsbetingelser».

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.