Uten offentlig debatt, og uten en eneste utgreiing eller høring, har statsminister Jonas Gahr Støre gjort Norge til del av det franske kjernevåpeninitiativet. Selv Sveriges regjering klarte å lire av seg et 42 siders grunnlagsdokument før Riksdagen bestemte seg for å forlate 200 års alliansefrihet og hastesøkte om Nato-medlemskap i 2022. Støres regjering har ikke lagt fram så mye som ett argument til diskusjon før Norge legges under Frankrikes atomvåpenparaply. Det eneste Støre har gjort, er å avklare saken med et knippe utvalgte partier på Stortinget. En historisk og svært alvorlig beslutning om norsk sikkerhetspolitikk er truffet uten at verken folket eller et samlet storting er informert.
«Hva forplikter vi oss til?»
Det er dypt urovekkende, særlig fordi den norske innordningen under franske atomvåpen skjer samtidig som vi inngår en avtale om gjensidig forsvar med franskmennene etter modell av Natos artikkel 5. Den sier at et angrep på én anses som et angrep på alle. Det regjeringen kaller en garderingsstrategi, altså å sikre Norge på flere fronter mens Nato-garantien vakler, har allerede ført oss inn i bilaterale forsvarsavtaler med Tyskland, Nederland og Storbritannia. Men ingen av dem inneholder noen artikkel 5-paragraf, slik den franske gjør. I utgangspunktet skulle det være unødvendig å inngå en artikkel 5-avtale innenfor Nato. Når det likevel blir gjort med Frankrike, samtidig som Norge går videre med atomvåpeninitiativet, er det åpenbart at de to henger sammen.
Frankrike forplikter seg til atomavskrekking. Men hva forplikter vi oss til? Hvilke militære interesser har Frankrike, som vi kan bli dratt inn i? Må vi godta prøvesprengninger i tidligere franske kolonier? Hvis franske soldater blir angrepet i Nord-Afrika, er det å regne som et angrep på Norge? Den utenrikspolitiske situasjonen er alvorlig og uoversiktlig. Så dårlig tid har vi likevel ikke at vi må haste gjennom historiske beslutninger uten at den norske befolkningen engang er orientert. Ideen om at atomvåpen gir trygghet er høyst tvilsom i seg selv. Forpliktelsene som følger med denne såkalte tryggheten, fører oss dessuten inn i ødeleggende kriger mot folk vi ikke har noen konflikt med. Nei, Støre, dette holder ikke.
