Leder

KI-krigen

Bendik Wold

Slik Golfkrigen i 1991 var den første tv-krigen, er det pågående angrepet på Iran den første KI-krigen. USA og Israel bruker kunstig intelligens til å samle etterretningsinformasjon, velge ut angrepsmål og planlegge bombetokter. Bare i løpet av krigens første tolv timer skal amerikanerne ha lyktes med å treffe nesten 900 iranske mål. Dét hadde ifølge The Guardian ikke vært mulig uten det Palantir-utviklede systemet Maven, som er integrert med Anthropics språkmodell Claude. Teknologien «forkorter drapskjeden», som det heter på militærsk; den plukker ut mål mange ganger raskere enn mennesker kan. Ulempen er at KI-verktøyene innimellom tar feil – slik de etter alt å dømme gjorde da en iransk jenteskole ble bombet forrige helg. I tillegg kommer den moralske ansvarsfraskrivelsen: USAs kriger er lenge blitt utkjempet av guttemenn i gamingstoler, bevæpnet med joysticker, men nå kan selv disse bli overflødige. De militære lederne blir forelagt ferdige «bombepakker» som det bare er å godkjenne med et klikk.

«En maskin plukker ut bombemål mange ganger raskere enn et menneske.»

Claude skal også ha vært til nytte for amerikanerne da Venezuelas president Nicolás Maduro ble tatt til fange i januar. Nå har samarbeidet likevel slått sprekker. Rett før de første bombene falt over Iran, ble Claude bannlyst av USAs forsvarsminister Pete Hegseth. Årsaken er at eierselskapet Anthropic nekter å la Pentagon anvende teknologien til masseovervåking og autonome våpensystemer. Inntil videre har USAs militære fortsatt å bruke Anthropic-verktøyene, men det trenger ikke vare ved. Elon Musks xAI har ingen innsigelser mot Pentagons krav, og det har tilsynelatende heller ikke Sam Altmans Open AI. Begge har underskrevet avtaler med det amerikanske forsvaret de siste ukene.

Nå seiler Anthropic på en sympatibølge, og 2,5 millioner mennesker skal ha sluttet seg til boikottkampanjen «QuitGPT», rettet mot Open AI. Men ifølge The Atlantic er det en misforståelse at Anthropic er imot autonome våpensystemer – selskapets ledere er bare usikre på om teknologien er moden nok. Når milliardkontrakter og politisk velvilje står på spill, er det nok bare et spørsmål om tid før slike forbehold blir kastet over bord.

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Pål Hellesnes

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Bjørgulv Braanen

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Mari Skurdal