Etikk når det passer

Mari Skurdal26. feb.

Norsk presses etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, sier at vi skal vise respekt for menneskers privatliv og ikke framheve «personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». Etter at den ble vedtatt i 1936, har Vær varsom-plakaten blitt endret en rekke ganger, seinest for to år siden. Endringer kommer gjerne etter utredninger, debatter og høringer, og de presses fram av aktuelle feilskjær, som etter Bar Vulkan-saken, eller normendringer, som omtalen av selvmord. Når det kommer til menneskers rett til privatliv, har ingen foreslått å revidere plakaten. Likevel viser våre største nyhetsmedier stadig mindre tilbakeholdenhet i omtale av private forhold. Det viser ikke minst de høyprofilerte mediesakene om Epstein-dokumentene og Høiby-rettssaken.

Rettsprosessen mot kronprinsessens sønn Marius Borg Høiby blir daglig og detaljert referert i norske medier. Det faktum at flere av kvinnene Høiby er tiltalt for å ha filmet og voldtatt, ikke selv har anmeldt ham eller søkt noen åpen rettergang, tilsier at pressen bør være særlig forsiktige i omtalen av deres private anliggender. Og selv om flere er anonymisert, er de åpenbart lett gjenkjennbare i sine miljøer. Likevel formidler pressen nærgående omtale av deres seksualliv og andre personlige forhold. De eneste begrensingene synes å være rettspålagte restriksjoner – ikke pressens eget regelverk. Høyesteretts kjennelse om anonymitet og referatbegrensninger før Høiby-saken startet, er opplysende i så måte. Norsk Redaktørforening og Presseforbundet gikk rettens vei for å få tillatelse til å identifisere én av de fornærmede, fordi hun var kjent. De ville også få være tilstede når videoer av overgrep ble avspilt i retten.

I Lagmannsretten fikk presseorganisasjonene medhold i å navngi kvinnen. Høyesterett satte kjennelsen til side og begrunnet det med at «de presseetiske reglene ... i begrenset grad vil bidra til å beskytte fornærmedes rett til privatliv når det – som her – må forventes at hun vil bli identifisert om det ikke nedlegges referatforbud mot identifiserende opplysninger». Høyesterett legger altså til grunn at pressen ikke vil følge sitt etiske regelverk, og har antakelig helt rett i det. Saken viser hvordan pressens egen utgliding og jag etter sensasjonelle, private detaljer ender med å bidra til mindre åpenhet. Pressen og dens organisasjoner bør enten endre regelverket eller begynne å følge det.

Leder

3. okt.

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen

2. okt.

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale fredsjetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Bjørgulv Braanen

1. okt.

Sleper beina etter seg

Myndighetene har gjentatte ganger forsvart datasenterutbyggingen med økende behov for datakraft i Norge. I regjeringens datasenterstrategi heter det at sentrene skal bidra til styrke den norske beredskapen. Men det er overhodet ikke det som skjer. En ny rapport fra det regjeringsoppnevnte Teknologirådet, som gir råd til Stortinget og øvrige myndigheter, viser at 90 prosent av datasenterkapasiteten er utenlandsk eid. Strømmen som brukes av et datasenter i Norge, kan være fullt ut disponert av en utenlandsk kunde og dermed være utilgjengelig for norske behov i en krise. Leder for Teknologirådet Sverre Gotaas sier til NRK at problemet med dagens tildelingssystem er at det ikke skiller mellom hvem som får bygge. «Her stilles alle likt i nettkøen, enten det er Google, Tiktok eller et datasenter som er helt sentralt for helsedata», sier Gotaas.

Bjørgulv Braanen