Norsk presses etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, sier at vi skal vise respekt for menneskers privatliv og ikke framheve «personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». Etter at den ble vedtatt i 1936, har Vær varsom-plakaten blitt endret en rekke ganger, seinest for to år siden. Endringer kommer gjerne etter utredninger, debatter og høringer, og de presses fram av aktuelle feilskjær, som etter Bar Vulkan-saken, eller normendringer, som omtalen av selvmord. Når det kommer til menneskers rett til privatliv, har ingen foreslått å revidere plakaten. Likevel viser våre største nyhets­medier stadig mindre tilbakeholdenhet i omtale av private forhold. Det viser ikke minst de høyprofilerte medie­sakene om Epstein-dokumentene og Høiby-rettssaken.

Rettsprosessen mot kronprinsessens sønn Marius Borg Høiby blir daglig og detaljert referert i norske medier. Det faktum at flere av kvinnene Høiby er tiltalt for å ha filmet og voldtatt, ikke selv har anmeldt ham eller søkt noen åpen rettergang, tilsier at pressen bør være særlig forsiktige i omtalen av deres private anliggender. Og selv om flere er anonymisert, er de åpenbart lett gjenkjennbare i sine miljøer. Likevel formidler pressen nærgående omtale av deres seksualliv og andre personlige forhold. De eneste begrensingene synes å være rettspålagte restriksjoner – ikke pressens eget regelverk. Høyesteretts kjennelse om anonymitet og referat­begrensninger før Høiby-saken startet, er opplysende i så måte. Norsk Redaktørforening og Presseforbundet gikk rettens vei for å få tillatelse til å identifisere én av de fornærmede, fordi hun var kjent. De ville også få være tilstede når videoer av overgrep ble avspilt i retten.

I Lagmannsretten fikk presseorganisasjonene medhold i å navngi kvinnen. Høyesterett satte kjennelsen til side og begrunnet det med at «de presseetiske reglene ... i begrenset grad vil bidra til å beskytte fornærmedes rett til privatliv når det – som her – må forventes at hun vil bli identifisert om det ikke nedlegges referatforbud mot identifiserende opplysninger». Høyesterett legger altså til grunn at pressen ikke vil følge sitt etiske regelverk, og har antakelig helt rett i det. Saken viser hvordan pressens egen utgliding og jag etter sensasjonelle, private detaljer ender med å bidra til mindre åpenhet. Pressens og dens organisasjoner bør enten endre regelverket eller begynne å følge det.