Leder

Historieløse løgner

USAs utenriksminister Marco Rubio fikk stående applaus for sin tale til sikkerhetskonferansen i München lørdag. De europeiske lederne som var samlet i salen, var åpenbart lettet over at han vektla fellesskapet mellom USA og Europa og uttrykte at det fantes en felles vei framover for det transatlantiske samarbeidet. I fjor sjokkerte visepresident J.D. Vance konferansen med en oppsiktsvekkende konfronterende tale, full av anklager mot Europa. I år oppførte konferansedeltakerne seg snarere som forslåtte unger, som reiste seg og klappet i rein lettelse over tegn til vennlighet fra en brutal farsfigur. Men sannheten er at det i talen til Rubio var lite å glede seg over. Tvert imot. Det den amerikanske utenriksministeren gjorde, var å be tilhørerne glemme alt de har lært, sette til side intellekt og kunnskap og omfavne en ikke bare feilaktig, men også løgnaktig fortelling om hva såkalt vestlig sivilisasjon har vært og er.

«Marco Rubio ba oss glemme alt vi har lært.»

Det fellesskapet Marco Rubio inviterer europeere med i, ber nemlig ikke om unnskyldning for noe som helst. I Rubios historiefortelling er kolonisering og imperiebygging honnørord: «I fem århundrer, fram til slutten av den andre verdenskrig, hadde Vesten ekspandert – med sine misjonærer, sine pilegrimer, sine soldater og sine oppdagelsesreisende som strømmet ut fra kystene sine for å krysse hav, bosette nye kontinenter og bygge enorme imperier som strakte seg over hele kloden.» Truslene mot dette stolte Vesten kommer ifølge Rubio fra «gudløse kommunister» og «antikoloniale opprør». USAs historie tilbakedaterer han 250 år, og han lister kun opp europeiske innvandrere når han redegjør for hvem som befolker landet i dag.

Nei, det er ingen grunn til å klappe for denne talen. Snarere er det dypt bekymringsfullt at et rom fylt av europeiske ledere gjør nettopp dét. De vet bedre. Det gjør vi alle sammen. Vi vet om urett, utbytting, folkemord og slavebinding av millioner. Vi vet også at det går an å bygge mer solidariske og rettferdige samfunn enn dagens amerikanske. Det er ikke Magas måte eller undergangen. Dette vet også mange amerikanere, og det er dem vi må søke fellesskap med, ikke dommedagsprofeter som kommer farende med historieløse løgner.

Leder

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.

Hestene bites

Siden 1969 har statlig mediestøtte sikret levende avismangfold i hele landet. Klassekampen er blant avisene som mottar direkte produksjonsstøtte, i likhet med Dagen, Vårt Land, Nationen, Morgenbladet og Dagsavisen. Lenge mottok Vårt Land og Dagsavisen mest støtte, fordi de var avisene med høyest opplag. De siste årene har vår vekst ført til at Klassekampen i dag mottar mest. Støtta vokser likevel ikke inn i himmelen. I 2022 innførte regjeringen to begrensninger på hvor mye støtte en avis kan få.