Leder

Vi trenger mer åpenhet

I 2014 utarbeidet regjeringen til Erna Solberg en rapport om hvordan staten kan hindre folk i å motta trygdeytelser i utlandet. Målet var å stanse såkalt trygdeeksport, som var en prioritert oppgave i Norge helt til en dom i 2019 slo fast at praksisen var i strid med EØS-avtalen. I mellomtida hadde 7510 personer urettmessig mistet trygd. 86 personer ble dømt for trygdesvindel, og av dem sonet 48 personer i fengsel. Etter at Nav-skandalen ble rullet opp, har flere søkt om innsyn i Solberg-regjeringens rapport, men uten hell. Som vår sak i dag viser, strekker hemmeligholdet seg helt inn i det absurde. Selv klagenemnda regjeringen satte ned for å vurdere om menneskene er dømt eller fratatt trygd uten lovlig grunnlag, nektes innsyn i rapporten. Resultatet er at nemnda ikke kan slå fast om regjeringen handlet med forsett eller grovt uaktsomt, og dermed får alle som har søkt om oppreising, avslag.

«Nå har de fått avslag på erstatning.»

I vår sak i dag sier to nestorer innen offentlig rett, Jan Fridthjof Bernt og Hans Petter Graver, at regjeringen har misforstått en unntaksbestemmelse i offentlighetsloven. Hva som er regjeringens synspunkt, får vi ikke vite, for samtlige takker nei til å uttale seg. Det er lite tillitvekkende, og overfor de mange som urettmessig har blitt dømt og sonet i fengsel, er det direkte respektløst. Nå nektes de erstatning, samtidig som det hersker tvil ved om klagenemnda kunne kommet til en annen konklusjon ved større åpenhet. Ettersom det er den norske regjeringen som er ansvarlig for uføret de har havnet i, er det ekstra alvorlig at det er nettopp regjeringen som nekter innsyn. Alle steiner skulle snus, fikk vi høre. Det stemte altså ikke.

Hvis det er noe de siste ukene har vist oss, så er det at vi trenger langt mer åpenhet i dette landet, ikke mindre. I et intervju mandag sier jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg at Stortinget i alvorlige saker er nektet tilgang til dokumenter nødvendige for å føre kontroll: «Det har blitt et mønster.» Visst kan det være plagsomt å bli tittet i kortene, men samfunnet som helhet er tjent med gjennomsiktighet. Hvis ikke kan det utvikle seg nettverk hvor folk passer egne interesser framfor felles­skapets – og skjuler sporene.

Leder

Forbil­ledlig konsekvent

Koalisjonen av villige kalte daværende president i USA George W. Bush landene som støttet invasjonen i Irak i 2003. Nå forsøker hans arvtaker Donald Trump å true verdens nasjoner med på amerikanernes side i krigen mot Iran. Da Spania sa nei til at USA kan bruke spanske baser til angrep på iranske mål, svarte Trump med si at han da vil stoppe all handel med landet. I går svarte Spanias statsminister Pedro Sánchez på truslene. Det er en tale det er verdt å lese i sin helhet og som i en brennbar tid framstår viktigere enn den bejublede, men pragmatiske talen til Canadas statsminister Mark Carney tidligere i år.

Episk raseri

«Ingen dustete regler for krigføring, ingen hengemyr med nasjonsbygging, ingen øvelse i demokratibygging. Ingen politisk korrekte kriger. Vi slåss for å vinne, og vi kaster ikke bort tid eller liv», sa forsvarsminister Pete Hegseth på en pressekonferanse mandag. Det var begrunnelsen for det folkerettsstridige angrepet på Iran, som av alle ting har fått navnet «Episk raseri». USA forsøker nå i raskt tempo å omsette landets militære overlegenhet i geopolitisk dominans og kontroll over den oljedrevne økonomiens viktigste region, som Ali Esbati skriver i Dagens Nyheter. Fra før av har Washington sikret seg kontrollen over Venezuelas enorme oljeressurser på det amerikanske kontinentet.

Endeløse kriger

I juni i fjor, etter å ha bombet Iran i tolv dager, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en «historisk seier, som vil stå seg i generasjoner». Med støtte fra USA bombet Israel på noen korte sommeruker en serie militære mål og atomanlegg. I tillegg drepte landet høytstående militære og politiske skikkelser i Iran, samt forskere tilknyttet atomprogrammet. Angrepene ble kalt Stigende løve, men til tross for at en total seier ble erklært, hadde ikke kattedyret lagt seg til ro for særlig lang tid. Under ett år etter at Netanyahu erklærte at den eksistensielle trusselen fra Iran var bekjempet, ga han ordre om nye og langt mer omfattende angrep mot Iran i helgas operasjon Brølende løve. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver i Haaretz at alle Israels kriger selges inn slik: som den endelige krigen som vil løse alt.