Leder

Vi trenger mer åpenhet

I 2014 utarbeidet regjeringen til Erna Solberg en rapport om hvordan staten kan hindre folk i å motta trygdeytelser i utlandet. Målet var å stanse såkalt trygdeeksport, som var en prioritert oppgave i Norge helt til en dom i 2019 slo fast at praksisen var i strid med EØS-avtalen. I mellomtida hadde 7510 personer urettmessig mistet trygd. 86 personer ble dømt for trygdesvindel, og av dem sonet 48 personer i fengsel. Etter at Nav-skandalen ble rullet opp, har flere søkt om innsyn i Solberg-regjeringens rapport, men uten hell. Som vår sak i dag viser, strekker hemmeligholdet seg helt inn i det absurde. Selv klagenemnda regjeringen satte ned for å vurdere om menneskene er dømt eller fratatt trygd uten lovlig grunnlag, nektes innsyn i rapporten. Resultatet er at nemnda ikke kan slå fast om regjeringen handlet med forsett eller grovt uaktsomt, og dermed får alle som har søkt om oppreising, avslag.

«Nå har de fått avslag på erstatning.»

I vår sak i dag sier to nestorer innen offentlig rett, Jan Fridthjof Bernt og Hans Petter Graver, at regjeringen har misforstått en unntaksbestemmelse i offentlighetsloven. Hva som er regjeringens synspunkt, får vi ikke vite, for samtlige takker nei til å uttale seg. Det er lite tillitvekkende, og overfor de mange som urettmessig har blitt dømt og sonet i fengsel, er det direkte respektløst. Nå nektes de erstatning, samtidig som det hersker tvil ved om klagenemnda kunne kommet til en annen konklusjon ved større åpenhet. Ettersom det er den norske regjeringen som er ansvarlig for uføret de har havnet i, er det ekstra alvorlig at det er nettopp regjeringen som nekter innsyn. Alle steiner skulle snus, fikk vi høre. Det stemte altså ikke.

Hvis det er noe de siste ukene har vist oss, så er det at vi trenger langt mer åpenhet i dette landet, ikke mindre. I et intervju mandag sier jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg at Stortinget i alvorlige saker er nektet tilgang til dokumenter nødvendige for å føre kontroll: «Det har blitt et mønster.» Visst kan det være plagsomt å bli tittet i kortene, men samfunnet som helhet er tjent med gjennomsiktighet. Hvis ikke kan det utvikle seg nettverk hvor folk passer egne interesser framfor felles­skapets – og skjuler sporene.

Leder

Redde for sannheten

De Oscar-vinnende dokumentarfilmskaperne Yuval Abraham og Rachel Szor risikerer nå å miste sine israelske statsborgerskap. Årsaken er at de har lagd en film som dokumenterer den israelske hærens ringeakt for sivile liv i sin krigføring på Gazastripa. Den israelske kulturministeren Miki Zohar skrev på X at «Jeg vil handle umiddelbart for å inndra statsborgerskapet til disse avskyelige filmskaperne for forræderi mot staten». Han kaller dem landssvikere og sier at «ytringsfriheten ikke er en tillatelse til å forråde staten». Slik det framgår av vår kultursak i dag, vil han også identifisere og etterforske de anonyme militære kildene som snakker i filmen. De forteller om bruk av kunstig intelligens i utvelgelse av mål og om stor aksept for sivile tilleggsdrap.

På tilliten løs

Fredag sa barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) at hun vil redegjøre i Stortinget om tiltak mot kriminelle aktører i barnevernet. Det er på høy tid. Allerede i mai fikk Barne- og familiedepartementet beskjed om at kriminelle aktører hadde etablert seg i flere barnevernsforetak på Østlandet. Funnet skriver seg fra en rapport laget av A-krimsenteret i Tønsberg, som sporer kriminelle koblinger til 16 ulike barnevernsforetak i Sør-Øst politidistrikt. I rapporten beskriver A-krimsenteret at eiere og daglige ledere som selv er involvert i kriminalitet, har ansatt andre kriminelle fra sitt nettverk. Dermed er det stor sannsynlighet for at offentlige velferdsmidler har havnet i kriminelle pengestrømmer og på den måten finansierer mer kriminalitet. Statsråden må nå svare på en rekke vanskelige spørsmål.

Appsyken

Pisa-resultatene viser at norske elever presterer stadig svakere i lesing og matematikk. Den politiske skyldfordelingen er alt i gang, men spør du oss, kan den godt fordeles ganske jevnt. Antakelig hadde elevenes prestasjoner vært bedre i dag dersom politikere av alle avskygninger hadde holdt seg unna skolen etter 1990-tallet. I stedet har skolen blitt hastig digitalisert, samtidig som konkret kunnskap er byttet ut med vage kompetansemål. Digitaliseringen slår ut på flere måter. Det ene er at elevene har mistet lærebøker og blitt pådyttet skjermer.