Leder

Milano mot Barcelona

I to byer i Sør-Europa møttes politiske allierte denne helga. I Milano i Italia var det europeiske ytre høyre-ledere som var samlet til en større markering mot innvandring foran byens karakteristiske katedral. Lega Nord-leder Matteo Salvini, som også er visestatsminister i Giorgia Melonis regjering, var vertskap. Blant gjestene var to av de mest prominente ytre høyre-profilene i Europa, Nederlands Geert Wilders og franske Jordan Bardella, nestkommanderende i Marine Le Pens Nasjonal Samling. I sin tale til de frammøtte snakket Wilders i kjente fraser om at «vårt folk, de opprinnelige innbyggerne i Europa, har blitt rammet av en tsunami av masseinnvandring og ulovlig innvandring, for det meste fra islamske land». Partitoppene sendte også en hilsen til sin ideologiske kampfelle Viktor Orbán, som nylig tapte valget i Ungarn. Målet var likevel å se framover, mot valgene neste år i Frankrike, Italia, Spania og Polen – alle steder hvor ytre høyre-kandidater ligger godt an.

«Samlingsstedene oser av historisk betydning.»

I Barcelona i Spania var budskapet et helt annet. Her var rundt 6000 personer samlet for å mobilisere mot ytre høyre. Initiativtakerne var Spanias sosialistiske statsminister Pedro Sánchez og tidligere statsminister i Sverige Stefan Löfven, som sammen står bak Global Progressive Mobilisation, en avlegger av sammenslutningen for sosialdemokratiske partier i Europa, hvor også Arbeiderpartiet er medlem. Møtet hadde fått overskriften «Til forsvar for demokratiet», og blant deltakerne var aktivister, prominente progressive forskere som Mariana Mazzucato og Gabriel Zucman og en rekke venstreorienterte statsledere, som Mexicos president Claudia Sheinbaum, Irlands Catherine Connolly, Sør-Afrikas Cyril Ramaphosa og ikke minst Brasils Luiz Inácio Lula da Silva.

Valg av samlingssted for de to møtene oser av historisk betydning. Mens ­Italias tidligere diktator Benito Mussolini grunnla fascistpartiet i Milano i 1919, var Barcelona hovedstad for republikanerne som kjempet mot de spanske fascistene under borgerkrigen på 1930-tallet. Derfor er det tung symbolikk når Milano i helga sto mot Barcelona nok en gang.

Leder

En test for de rødgrønne

I morgen legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. Forslaget er en justering av statsbudsjettet som Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG ble enige om i høst, etter lange og rotete forhandlinger. De kommende ukene skal de samme partiene i forhandlinger om revidert budsjett, og det store spørsmålet i mediene er om kaoset fra i fjor gjentar seg. Vil konflikten mellom Senterpartiet og MDG igjen føre landet til randen av regjeringskrise? På borgerlig side er det håpet. Før påske klarte de å få Senterpartiet til å bryte budsjettavtalen og stemme for 6,7 milliarder kroner i avgiftskutt på drivstoff. MDGs Arild Hermstad mener denne utroskapen må få konsekvenser.

Selv­ska­ding

Denne uka satte Norges Bank opp renta til 4,25 prosent. Vi beholder dermed topplasseringen på den internasjonale lista over høyrenteland. Sentralbanksjefen har sett seg lei av en inflasjon i Norge på 3,6 prosent ettersom bankens mål er 2 prosent. Resultatet av rente­hevingene har til nå ikke vært lavere priser, men betydelige høyere kostnader for gjeldstyngede nordmenn og krise i byggebransjen, som har mistet oppdrag for 67 milliarder kroner de siste tre årene. 2026 spås å bli et nytt bunnpunkt. Knut Røed ved Frischsenteret skriver i Dagens Næringsliv at en pengepolitikk som påfører økonomien skade, vil tape troverdighet. Det er samtidig vanskelig å forstå hvorfor 2 prosent inflasjon er det nøyaktige nivået vi bør ligge på – hvis prisen er svekket vekstkraft i norsk økonomi.

En gave til oss alle?

I sin faste mandagsspalte i Aftenposten skrev Civita-leder Kristin Clemet denne uka om debatten om formues­skatten, som hun mener er en nesten perfekt illustrasjon på de ulike perspektivene høyre- og venstresida har på økonomien og samfunnet. Det har hun for så vidt rett i. Det er likevel verdt å pirke litt i eksemplene hun trekker fram. Hovedgrepet i teksten er å sammenlikne økonomene Thomas Piketty og svenske Daniel Waldenström. Piketty har vist hvordan formuesulikheten i Vesten har eksplodert etter 1980-tallet. Waldenström har skrevet boka «Richer and More Equal», som handler om at konsentrert rikdom på toppen er et gode, fordi velstanden sprer seg nedover i samfunnet og kommer alle til gode.