Leder

Melkøya

Bjørgulv Braanen

Elektrifisering av gassanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest er en svært god idé. Det er Norges fjerde største utslippspunkt, og en strømbasert løsning vil redusere CO₂-utslippene med 850.000 tonn. Problemet er at omlegging fra gass vil innebære en økning av kraftforbruket på 360 MW. Hvis det ikke bygges ny kraft, vil det ifølge Volt Power Analytics doble strømprisene i Nord-Norge, og andre industrisatsinger vil ikke bli tilgodesett med strøm. Ifølge kraftanalytiker Olav Johan Botnen vil elektrifisering av Melkøya uten ny kraft føre til negativ kraftbalanse i Nord-Norge – altså mer forbruk enn produksjon.

«­Premisset var at det skulle komme tilstrekkelig ny kraft.»

Ap/Sp-regjeringens svar i august 2023 ble et ja til elektrifisering, kombinert med et gedigent kraftløft for Finnmark. Det ble lovet økt kraftproduksjon tilsvarende det LNG-anlegget vil bruke. Senterpartiet hadde landsmøtevedtak mot elektrifisering av Melkøya, men Trygve Slagsvold Vedum lot seg føre til skafottet med forsikringer om ny kraft til industrisatsinger i nord – uten prisøkninger for husholdninger og næringsliv. Det var tomme løfter. Lite tyder på at det kommer tilstrekkelig ny kraft innen 2030. Samtlige av konsesjonssakene er krevende, med lav framdrift. En planlagt kraftledning fra Skaidi til Lebesby er foreløpig lagt på is. NVE har pålagt Statnett å gjennomføre nye, store utredninger om linjevalg og stasjonsplasseringer av hensyn til reindrifta, naturen og samiske kulturminner.

Regjeringen har prioritert Equinor og de andre eiernes krav framfor hensynet til annen industri og innbyggerne i nord. I Finnmark er det kraftkrevende smoltanlegg og lakseoppdrett, og kommunene ønsker seg mer industri i årene som kommer. Mange bedrifter langs kysten, ikke minst i fiskerinæringen, har fått nei til strøm fordi den er reservert til Melkøya, til tross for at premisset for elektrifiseringen var at det skulle komme tilstrekkelig ny kraft. Tidligere ordfører Sigurd Rafaelsen (Ap) i Lebesby krever derfor at regjeringen venter med å elektrifisere Melkøya til Finnmark og Nord-Norge har nok kraft. Dagsavisens Kristian Skard har et godt poeng når han krever at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité må granske regjeringens løftebrudd om kraftforsyningen i Finnmark.

Leder

Milano mot Barcelona

I to byer i Sør-Europa møttes politiske allierte denne helga. I Milano i Italia var det europeiske ytre høyre-ledere som var samlet til en større markering mot innvandring foran byens karakteristiske katedral. Lega Nord-leder Matteo Salvini, som også er visestatsminister i Giorgia Melonis regjering, var vertskap. Blant gjestene var to av de mest prominente ytre høyre-profilene i Europa, Nederlands Geert Wilders og franske Jordan Bardella, nestkommanderende i Marine Le Pens Nasjonal Samling. I sin tale til de frammøtte snakket Wilders i kjente fraser om at «vårt folk, de opprinnelige innbyggerne i Europa, har blitt rammet av en tsunami av masseinnvandring og ulovlig innvandring, for det meste fra islamske land». Partitoppene sendte også en hilsen til sin ideologiske kampfelle Viktor Orbán, som nylig tapte valget i Ungarn.

Mari Skurdal

En viktig arbei­derkamp

Klokka 12.00 på søndag gikk 1922 ansatte ved hoteller, restauranter og kantiner ut i streik. Bruddet i meklingen mellom NHO Reiseliv og fagforbundene Fellesforbundet og Parat påvirker flere populære overnattings- og serveringssteder, som Thon Hotel Bristol og Bryggeloftet i Bergen, og Plaza Hotel, The Hub, Grand Hotel og Hotel Bristol i Oslo. Uenigheten handler både om lønn og om forskuttering av sykepenger. NRK intervjuet søndag to turister fra Frankrike som måtte avbryte bergensferien da Radisson-hotellet på Bryggen stengte. Det er lett å forstå skuffelsen, men det er enda lettere å forstå hvorfor de hotellansatte velger å gå ut i sin første streik siden 2016. Ansatte i hotell- og restaurantbransjen tjener ikke bare dårlig, de tjener dårligst. Ifølge Teknisk Beregningsutvalg (TBU) ligger snittet på 486.700 kroner i året.

Lars Vegstein

Garantist for sosial likhet

Den nordiske modellen framheves ofte internasjonalt som en suksesshistorie fordi den kombinerer relativt små lønnsforskjeller med velstand og vekst. I en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Journal of Economic Literature, tidligere omtalt i Dagens Næringsliv, har professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole, professor Magne Mogstad ved University of Chicago og professor Gaute Torsvik ved Universitetet i Oslo lett etter årsakene til at inntektsforskjellene i Norden er så mye mindre enn i USA og Storbritannia. Studien konkluderer med at det ikke først og fremst er omfordeling via skattesystemet eller gode velferdsordninger som er årsaken til de små inntektsforskjellene i Norden, men selve systemet for lønnsdannelse, med koordinerte lønnsoppgjør på tvers av bransjer og yrkesgrupper. I USA og Storbritannia, som har mye lavere organisasjonsgrad og svakere fagbevegelse, skjer lønnsfastsettelsen først og fremst i den enkelte bedrift, mens det er større grad av samordning i nordiske land, som frontfagsmodellen i Norge, der industrien gir føringer for lønnsdannelsen også i andre sektorer. Forskerne anslår at 70 prosent av forskjellen i lønnsulikhet mellom USA og Norden skyldes denne modellen for lønnsfastsettelse, som har gitt en sammenpresset lønnsskala, der de høyest utdannete relativt sett får mindre uttelling, samtidig som breie arbeidstakergrupper, inkludert de lavest lønte, kommer bedre ut. Den sammenpressede lønnsstrukturen gjør at vi i Norden lever noenlunde det samme livet, enten vi er akademikere, sykepleiere, håndverkere eller jobber i industrien. Vi kan reise på ferie til de samme stedene, og barna har stort sett de samme mulighetene.

Bjørgulv Braanen