Leder

Det holder nå

Mette-Marit, og for så vidt også kronprins Haakon og deres stab ved Slottet, viste manglende dømmekraft da kronprinsessa inngikk i en forbindelse med den straffedømte seksualforbryteren Jeffrey Epstein. Det er ingen unnskyldning at en rekke andre også lot seg sjarmere, dupere og bestikke av den storpolitiske nettverksbyggeren. Kontakten med Mette-Marit bidro til å styrke hans legitimitet da han forsøkte å gjenvinne sin posisjon etter straffesaken i 2008, da han ble dømt for å ha kjøpt seksuelle tjenester av flere mindreårige jenter.

«Det er rein grafsing i private forhold.»

De høyst kritikkverdige forholdene i samrøret med Epstein krever et kritisk søkelys fra pressen, som det faktum at hun bodde i hans hus på Palm Beach sammen med meditasjonsguruen Myoshin. Også mistanker om eventuell økonomisk «smøring» har offentlighetens interesse, som da Epstein trakk kortet for nesten 40.000 kroner samme dag som Mette-Marit og en annen kvinne var med ham på shopping i luksusvarehuset Bergdorf Goodman i New York. Det er også kritikkverdig at Mette-Marit har sagt at hun avsluttet kontakten i 2013, mens det egentlig skjedde i 2014. Hun har også underspilt hvor tett den var.

Til tross for disse feilvurderingene fra kronprinsessa begrunner ikke det utilbørlig grafsing i samtaler av utpreget privat karakter, som ikke har noe i offentligheten å gjøre. Det har heller ikke identiteten til ofrene for Epsteins overgrep. TV 2 skriver i sin begrunnelse for å trykke nær sagt alle hennes private samtaler at det er nødvendig for vise «Epsteins metode for å bygge nettverk med personer i mektige, offentlige posisjoner». Det er mumbo jumbo-sjargong, uten annen funksjon enn å legitimere grafsing i private forhold i strid med presseetikken, der det advares mot å framheve personlige og private forhold når det er saken uvedkommende. Det er tusen andre måter å vise hvordan Epstein bygget nettverk på, som for eksempel i sakene som involverer Thorbjørn Jagland, Terje Rød-Larsen, Peter Mandelson, Larry Summers, Bill Gates og Peter Thiel. Dette er kongefjesking og -grafsing kamuflert som ­aktverdig journalistikk. Alle våre betroelser i privat kommunikasjon har ingenting i offentligheten å gjøre, selv om du jobber som kronprinsesse. Det holder nå!

Leder

Vanskelige samtaler

Like etter at en avtale om våpenhvile var inngått mellom USA og Iran, angrep israelske bombefly Libanons hovedstad Beirut i det største koordinerte angrepet siden Iran-krigen startet. Over 200 mennesker er bekreftet døde, og mer enn tusen mennesker ble skadet i angrepet. Ettersom folk like før hadde hørt at en våpenhvile var inngått, var det ingen som forventet et slikt angrep. Det var ikke varslet, og derfor var boligblokkene som ble truffet, mange så høye som 10–12 etasjer, fulle av folk. Ødeleggelsene er enorme. Angrep i denne størrelsesorden midt i boligområder viser for det første den enorme ringeakten dagens israelske regjering har for folkerett og menneskeliv. For det andre viser angrepene at Israels myndigheter gjør som det passer dem selv, uten å ta hensyn til hva omverdenen måtte mene – ei heller ikke USA.

Kamp mellom fraksjoner

I gårsdagens avis kritiserer gruppe­leder i Rødt Oslo Siavash Mobasheri egen partiledelse. Han mener Rødt-­ledelsen behandler Mímir Kristjánsson mildere enn Rød Ungdom, som har fått sterk offentlig kritikk for å spøke med politiske drap og terror. Medieomtale av ungdomspartiets landsmøte blir også sett negativt på. I et opprop før landsmøtet ber Mobasheri og en rekke andre Rødt-tillitsvalgte Rødt-ledelsen slutte å kritisere ungdomspartiet offentlig: «Hvorfor kaster folk i partiet stadig sine egne ungdommer til ulvene i mediene og kommentarfeltene», spør oppropet. Det er harde ord, og de dekker delvis over at konflikten i moder- og ungdoms­partiet ikke egentlig går mellom voksne og ungdommer, men handler om ulike politiske fraksjoner med avvikende syn på hva Rødt skal være. Skal partiet være en maktfaktor i dagens Norge, med mål om å flytte posisjonene fram for samfunnsgruppene partiet kjemper for? Eller skal det være et parti som prioriterer grasrot og aktivisme, men skyr posisjoner, makt og samarbeid innenfor det parlamentariske systemet? I moderpartiet er den første forståelsen i dag godt etablert. Fløyen som i dag styrer Rød Ungdom, står for det motsatte synet.

Dyrtid­s­jokket

Det er økende bekymring for det rødgrønne samarbeidet etter at Senterpartiet sikret flertall for midlertidige avgifts­kutt på bensin og diesel rett før påske. Det var et brudd på budsjettavtalen som forplikter partiene til ikke å danne flertall for forslag som har «vesentlige budsjettmessige konsekvenser». Einar Lie skriver i Aftenposten at det mest underlige i saken var regjeringens passivitet og statsminister Jonas Gahr Støres fravær. I stedet ble det Jens Stoltenberg som på sedvanlig vis doserte sosialøkonomi og frykt for rentehevinger hvis Stortinget brukte for mye penger. Maktmiddelet en regjering har, er å stille kabinettsspørsmål for å tvinge uregjerlige partier – les Sp – til å gi etter. Men Trygve Slagsvold Vedum ville ikke ha bøyd seg, selv om trusselen var Støres avgang. Det er en dårlig skjult hemmelighet at Vedum er villig til å slippe til Sylvi Listhaug som statsminister noen måneder, for å få en mer lydhør Støre-regjering tilbake etter kort tid.