Leder

Vi må styrke fellesskapet

Mari Skurdal

I Sverige planlegges store endringer i skolen i årene som kommer. Blant annet legger regjeringen opp til den største endringen av privatskolesystemet på over 30 år. I den perioden har det vært enorm vekst i utbredelsen av privatskoler, og resultatet er i dag et todelt system hvor private skoler skummer fløten av ressurssterke elever, mens de kommunale skolene må håndtere resten uten å få kompensasjon for merarbeidet. Samtidig tar skolekonsernene ut store summer fra en drift som er 100 prosent skattefinansiert. Systemet har blitt umulig å forsvare selv for en høyreorientert regjering utgått fra Moderaterna, Kristdemokraterna og Liberalerna. Nå vil de endre kompensasjonen til private skoler, slik at de tar høyde for fordelen det er å kunne plukke elever uten særskilte behov. Regjeringens støtteparti Sverigedemokraterna ønsker imidlertid at de private skolekonsernene skal beholde sin fordel, så det kan spenne bein på reformen.

«Det skal styrke elevenes tillit til kunnskap.»

Det er likevel ikke bare pengestrømmer som opptar svenskene. Fra 2028 innfører landet tiårig grunnskole, slik vi har i Norge. De varsler også at lærere skal få mer makt på bekostning av foreldres innflytelse, samt kutt i rapportering. Dessuten skal grunnskolen få nye læreplaner, basert på et endret kunnskapssyn. «I grundskolan bör inte kunskaper betraktas som rörliga, relativa eller subjektiva», slår en offentlig utredning fast. Særlig de yngre skal møte «den bästa tillgängliga kunskapen inom området, utifrån vetenskap och beprövad erfarenhet». Ideen er at brede bakgrunnskunnskaper er nødvendig for å håndtere mer problematiserende framstillinger, som skal komme seinere. Det skal styrke elevenes tillit til kunnskap, og det er ingen dum idé i dag.

En slik kunnskapsforståelse står i motsetning til både deler av reformpedagogikken og den nyliberale nyttetenkningen. Den treffer dessuten tidsåndens sug etter fellesskap og konkret kunnskap. Norske politikere bør ta lærdom både av svenskenes feil og fornuft. Veksten i private skoler må stanses, og vår beste, felles kunnskap må tilbake i læreplanene. I en tid preget av oppløsningstendenser, desinformasjon og uro, må vi dyrke og styrke fellesarenaene.

Leder

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.

Mari Skurdal

Eksklusjon av Rustad?

Document.no-redaktør Hans Rustad kaller statsminister Jonas Gahr Støre en forræder og en ny quisling og mener han vil bli innhentet av historiens dom. NRKs journalister er «propagandasoldater», mens VG er «spydspissen for den dype staten». Dette framgår av en sak Filter Nyheter har skrevet om Documents «Skogpod», hvor Rustad fra turer i skogen deler sine ideologiske overbevisninger. I går meldte tre redaktører i Morgenbladet seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. De mener han henter legitimitet fra foreningen og bør kastes ut. La det ikke være noen tvil: Rustads ytringer er forkastelige. Det er god grunn til å reagere på dem og til å klage flere av Documents publiseringer inn til PFU.

Mari Skurdal

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.

Bjørgulv Braanen