Leder

Formuer må beskattes

I årene framover vil Norge bruke stadig mer penger på forsvar og beredskap. Samtidig fører eldrebølgen til at vi må bruke mer penger på helse og omsorg i flere tiår framover. Likevel preges den politiske debatten i stor grad av krav om å kutte i statens skatteinntekter. Utfordringen syns snarere å være hvordan vi skal klare å finansiere velferd, forsvar og ikke minst utvikling av nye næringer etter oljealderen. LO har dessuten over tid spurt befolkningen om hvilke saker de mener det er viktigst at politikerne prioriterer. På topp, hver gang, kommer å bekjempe fattigdom og økonomisk ulikhet. Til tross for nordmenns foretrukne prioriteringer går utviklingen i motsatt retning: Forskjellene øker. Store formuer blir stadig større. I dag får den rikeste prosenten i Norge 20 prosent av inntektene. Til sammenlikning er tallet ni prosent i Danmark.

«Forskjellene øker. Store formuer blir større.»

Mot dette bakteppet er det direkte uforsvarlig å fjerne skatt på formuer. Slike skatter er omfordelende, og de gir staten tiltrengte inntekter. Spørsmålet er hvordan det skal gjøres. De siste årene har striden først og fremst stått om formuer investert i aksjer, det høyresida omtaler som arbeidende kapital. De færreste formuende har kapitalen på bankkonto, men innskudd her inngår i dag i beregning av formue. Det stedet de fleste av oss samler opp penger, er i egen bolig. Til nå har dyre boliger hatt svært lav verdifastsettelse og derfor gjort lite utslag på eierens formue. I budsjettforhandlingene i høst ble de rødgrønne partiene enige om å endre modellen for verdifastsettelse for å få riktigere tall.

For en forholdsvis liten gruppe, som er gjeldfrie og eier bolig i svært dyre områder, gir endringen en høyere skatt. Men som NTNU-økonom Are Oust skriver i Dagens Næringsliv: Har du 50 prosent belåning, må boligen passere 32 millioner i verdi før det utløser formuesskatt. Kanskje fins det fornuftige måter å la rike, gjeldfrie pensjonister slippe skatte­regningen i dag, for eksempel mot at staten får pant i boligen i årene fram til skifte? Uansett må formuer beskattes om vi vil minske ulikheten og sikre at fellesskapet har nok penger til framtidas presserende oppgaver.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.