Leder

På egen hånd

Bjørgulv Braanen

Natos generalsekretær Mark Rutte ble irritert da han i EU-parlamentet mandag fikk gjentatte spørsmål om han hadde mandat til å forhandle med Donald Trump på vegne av Grønland og Danmark. I opphisselsen langet han ut mot sine kritikere: «Hvis noen her tror at EU eller Europa som helhet kan forsvare seg uten USA – ‘keep on dreaming’». KrF-leder Dag-Inge Ulstein følger i Ruttes spor og sier til Dagsavisen at vi er så avhengig av USA at det er viktig at Norge ikke setter spørsmålstegn ved USAs pålitelighet. Ulstein går også et skritt videre og vil at vi skal invitere til enda tettere samarbeid med USA – særlig på Svalbard.

«Russland en håndterbar trussel.»

Overbevisningen om at alt er som før i det transatlantiske samarbeidet, er en utbredt «truisme» i det norske og europeiske etablissementet. Det kan virke som de ikke våger å tenke tanken helt ut: Hva om vi må ta ansvaret for vår egen sikkerhet selv? Neokonservative Robert Kagan, som har vært utenrikspolitisk rådgiver for Ronald Reagan og John McCain, hevder i Weekendavisen at truslene mot Grønland var et avgjørende skille fordi Trump nå retter sin fiendtlighet mot europeerne. «Europa er nødt til å forstå at forholdet er slutt … USA oppfører seg som en aggressor. Problemet for europeerne er at de dermed står opp mot to aggressorer. Russland mot øst og USA mot vest. De må erkjenne at de nå er på egen hånd.»

Tormod Heier, som leder et forskningsprosjekt om det transatlantiske forsvarssamarbeidet, sier til Dagsavisen at USAs nye forsvarsstrategi nedtoner betydningen av det forutsigbare alliansesamarbeidet til fordel for en mer personifisert og improvisert krisehåndtering dersom det blir krig. Den nye amerikanske forsvarsstrategien beskriver også Russland som en «håndterbar trussel» mot Natos østlige medlemmer. Heier mener dette sender et tydelig signal til Europa om at Russland ikke er uovervinnelig. USA bidrar med riset bak speilet: atomvåpen, men Europa må i stor grad håndtere resten selv. Han peker på at Europas økonomi er ti ganger så stor som den russiske, befolkningen er tre ganger så stor og forsvarsbudsjettet tre-fire ganger større. På denne bakgrunn slår Heier fast: «Så USA har rett. Russland er definitivt en håndterbar trussel. Europeerne må bare få ressursene til å møtes.»

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Bjørgulv Braanen

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen