Leder

Benjamin

Bjørgulv Braanen

I dag er det 25 år siden det rasistiske knivdrapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen (1985–2001) på Åsbråten på Holmlia i Oslo. Drapet ble utført av to med bakgrunn fra det nynazistiske Boot Boys-miljøet. Ifølge kjæresten til en av de dømte var de «på utkikk etter noen utlendinger som kunne tas». Grunnen til at Benjamin ble knivstukket og drept, var ene og aleine hans hudfarge.

«Rasismen er en vedvarende trussel.»

Mer enn 40.000 mennesker deltok i fakkeltoget til minne om Benjamin. Da han ble gravlagt, markerte skoler over hele landet motstand mot rasisme med ett minutts stillhet og flagging på halv stang. Det ble opprettet et minnefond av Benjamins mor, Marit Hermansen, og hvert år deles Benjaminprisen ut til en skole som driver forebyggende antirasistisk arbeid. Norsk-ghanesiske Benjamin ble et symbol på kampen mot rasismen også i andre land, og Michael Jackson dediserte albumet «Invincible» til ham. Rasismen er en vedvarende bestanddel i våre samfunn, men samfunnsklimaet definerer i hvilken grad slike strømninger aksepteres og gis anledning til å vokse. Trakassering, mobbing, vold – og i siste instans drap – gjør livet utrygt for mennesker med en annen hudfarge, religion og kulturell bakgrunn. Når rasismen får spre seg og blir akseptert, fører den til ytterligere polarisering. Det er en splittende kraft som undergraver samhold og solidaritet.

Markeringene etter drapet på Benjamin viste at rasisme ikke tolereres i det norske samfunnet. Det var en kollektiv manifestasjon av troa på en samfunnsmodell og et nasjonsbegrep som bygger på universalisme, der rettighetene gjelder alle uavhengig av hudfarge og bakgrunn. I dag er disse verdiene utfordret av klanbaserte lojalitetsbånd og forestillinger om moralsk overlegenhet for den dominerende etniske gruppa. Det norske nasjonsbegrepet, slik det ble kjempet fram av den breie venstredemokratiske bevegelsen på 1800-tallet, har ikke vært basert på en forestilling om overlegenhet for en gruppe basert på etnisitet. I dagens verden er forsvaret av disse verdiene viktigere enn noensinne. Vi minnes Arve Beheim Karlsen, Benjamin Hermansen og Tamima Nibras Juhar med en drøm om et samfunn der alle kan leve frie liv i et likestilt og solidarisk samfunn – der det er plass til alle.

Leder

Histo­rieløse løgner

USAs utenriksminister Marco Rubio fikk stående applaus for sin tale til sikkerhetskonferansen i München lørdag. De europeiske lederne som var samlet i salen, var åpenbart lettet over at han vektla fellesskapet mellom USA og Europa og uttrykte at det fantes en felles vei framover for det transatlantiske samarbeidet. I fjor sjokkerte visepresident J.D. Vance konferansen med en oppsiktsvekkende konfronterende tale, full av anklager mot Europa. I år oppførte konferansedeltakerne seg snarere som forslåtte unger, som reiste seg og klappet i rein lettelse over tegn til vennlighet fra en brutal farsfigur. Men sannheten er at det i talen til Rubio var lite å glede seg over.

Mari Skurdal

Jubelrop fra NHO

På Høyres landsmøte i helga vedtok partiet å «invitere partiene på Stortinget til et forlik om sykelønnsordningen for å redusere sykefraværet betydelig». Allerede i januar åpna nestleder Henrik Asheim og arbeidspolitisk talsperson Anna Molberg for å kutte i sykelønna. Det representerer et skifte. Før jul i 2024 lova Erna Solberg at partiet ikke skulle fremme kuttforslag i den påfølgende stortingsperioden. Nå er imidlertid tonen en annen fra Høyres hus. I sin første tale som nyvalgt partileder sa Ine Eriksen Søreide at «Det handler ikke om å kutte i folks inntekt.

Anna Krokene

Ser verden i svart-hvitt

I Aftenpostens mediekritiske spalte «Medierevisjonen» retter Anki Gerhardsen pekefingeren mot Klassekampen. Hun mener vi styres av gamle stereotypier som vekker en beskyttertrang overfor kvinner, selv når de har en mektig eller omstridt posisjon. De to artiklene som utløser en slik tolkning, er en lederartikkel som advarer mot grafsing i Mette-Marits private e-poster til Jeffrey Epstein og et intervju med Hilde Rød-Larsen, dattera til Terje Rød-Larsen. I omtalen av lederartikkelen gjør Gerhardsen det dessverre lett for seg selv ved å hoppe bukk over alt som står om kronprinsessas ansvar: Artikkelen slår blant annet fast at kontakten var med på å rehabilitere Epstein i det gode selskap, og den kritiserer Mette-Marits besøk hos ham og forsøk på å underspille relasjonen. Spørsmålet er likevel om det er presseetisk innafor å publisere de mest private detaljene i e-postene. Lederen mener nei. Det er altså ingen beskyttertrang overfor kvinnen Mette-Marit som utløser lederen, men en reaksjon på en offentlighet som trykker privat informasjon som ikke opplyser saken, til tross for at Vær varsom-plakatens punkt: «Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.» Klassekampen har tidligere kritisert TV 2s detaljrikdom i gjengivelsen av private meldinger fra tidligere Fellesforbund-leder Jørn Eggum.

Mari Skurdal