I dag er det 25 år siden det rasistiske knivdrapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen (1985–2001) på Åsbråten på Holmlia i Oslo. Drapet ble utført av to med bakgrunn fra det nynazistiske Boot Boys-miljøet. Ifølge kjæresten til en av de dømte var de «på utkikk etter noen utlendinger som kunne tas». Grunnen til at Benjamin ble knivstukket og drept, var ene og aleine hans hudfarge.
«Rasismen er en vedvarende trussel.»
Mer enn 40.000 mennesker deltok i fakkeltoget til minne om Benjamin. Da han ble gravlagt, markerte skoler over hele landet motstand mot rasisme med ett minutts stillhet og flagging på halv stang. Det ble opprettet et minnefond av Benjamins mor, Marit Hermansen, og hvert år deles Benjaminprisen ut til en skole som driver forebyggende antirasistisk arbeid. Norsk-ghanesiske Benjamin ble et symbol på kampen mot rasismen også i andre land, og Michael Jackson dediserte albumet «Invincible» til ham. Rasismen er en vedvarende bestanddel i våre samfunn, men samfunnsklimaet definerer i hvilken grad slike strømninger aksepteres og gis anledning til å vokse. Trakassering, mobbing, vold – og i siste instans drap – gjør livet utrygt for mennesker med en annen hudfarge, religion og kulturell bakgrunn. Når rasismen får spre seg og blir akseptert, fører den til ytterligere polarisering. Det er en splittende kraft som undergraver samhold og solidaritet.
Markeringene etter drapet på Benjamin viste at rasisme ikke tolereres i det norske samfunnet. Det var en kollektiv manifestasjon av troa på en samfunnsmodell og et nasjonsbegrep som bygger på universalisme, der rettighetene gjelder alle uavhengig av hudfarge og bakgrunn. I dag er disse verdiene utfordret av klanbaserte lojalitetsbånd og forestillinger om moralsk overlegenhet for den dominerende etniske gruppa. Det norske nasjonsbegrepet, slik det ble kjempet fram av den breie venstredemokratiske bevegelsen på 1800-tallet, har ikke vært basert på en forestilling om overlegenhet for en gruppe basert på etnisitet. I dagens verden er forsvaret av disse verdiene viktigere enn noensinne. Vi minnes Arve Beheim Karlsen, Benjamin Hermansen og Tamima Nibras Juhar med en drøm om et samfunn der alle kan leve frie liv i et likestilt og solidarisk samfunn – der det er plass til alle.