Canadas statsminister Mark Carney har fått mye ros for sin tale til Verdens økonomiske forum i Davos denne uka. Carney sa at Vesten står midt i et brudd med det som har vært den regelbaserte verdensordenen siden 1945, en orden som delvis har vært en fiksjon. Nå ba han om ærlighet, for alle vet egentlig at vestlige land har tilpasset folkerett og handelsregler etter USAs interesser, i den tro at ettergivenhet kjøper trygghet. Blant dem som hyllet talen, var den britiske politiske strategen Alistair Campbell. «Taler betyr fortsatt noe. Og det var et privilegium å være i rommet og høre @markjcarney holde en av de beste og mest betydningsfulle talene på lang tid», skrev han på sosiale medier. Også VGs kommentator Anders Giæver hyllet Carney for å «virkelig stå opp mot Trump».
«En dyp historisk ironi hviler over hyllesten.»
En dyp historisk ironi hviler over hyllesten. Campbell var i opptakten til Irak-krigen spinndoktor for statsminister Tony Blair og sentral i å selge USAs falske narrativ om Iraks masseødeleggelsesvåpen til britene. I Norge var VG blant de fremste pådriverne for å få Norge med i krigen, selv uten FN-mandat. Daværende politisk redaktør Olav Versto raste mot «regjeringens pedantiske bokstavtolkning av folkeretten». Han fikk følge av daværende Frp-leder Carl I. Hagen, som mente Norges nei til krigsdeltakelse var å anse som en skilsmisse med USA og at vi framover måtte basere norsk sikkerhet på Europa. Hadde det enda vært så vel. I stedet ble regjeringens nei raskt til et tja, og norske soldater sluttet seg til amerikanerne i Irak. Få år seinere bombet norske kampfly Libya i en regimeendringskrig som stred mot FN-resolusjonens intensjon. Både VG og Alistair Campbell ivret igjen for krigen.
For krigslystne liberalere er det lett å applaudere Carneys oppgjør med USAs sittende president. Vanskeligere er det å se at ordene også peker mot dem selv: De som gjennom tiår har arbeidet jevnt og trutt for å opprettholde USA særegne spilleregler i verden. De er medansvarlige for vestlig ettergivenhet, overbevist om at det var veien til trygghet. I stedet bandt de oss til stadig sterkere avhengighet. Tiår med manglende selvstendighet gjør at europeiske land står dårligere rustet når bruddet er et faktum.