Frankrike har takket nei til å sitte i «fredsrådet», Board of Peace, og får nå følge av Norge. Det er en grandios plan for et mafiøst internasjonalt kartell, der inngangsbilletten er én milliard dollar, som statsledere skal hoste fram for å være med i det nærmeste hoffet til gudfaren. Til styringskomité har Trump allerede utpekt Marco Rubio, Steve Witkoff, Jared Kushner og Tony Blair som betrodde capoer. Selvfølgelig har Frankrike og Norge sagt nei til å være med i denne klubben – noe annet ville vært en nasjonal skam. Charles de Gaulle hadde rotert i sin grav. Einar Gerhardsen òg.
«De må innse at de er overlatt til seg selv.»
Trump har vist at han ikke tar fem øre for å angripe vitale europeiske interesser, inkludert å true med militær anneksjon av et Nato-lands territorium. Det handler, som Lars Fr. H. Svendsen skrev i Aftenposten i går, om å iscenesette dominans. Europeiske ledere har til nå valgt å underlegge seg fordi de er avhengig av dominanten og ikke har tilstrekkelige økonomiske og militære ressurser til å hevde sine egne interesser. Spesielt tydelig er dette i Ukraina-krigen, der europeiske ledere har overlatt til Trump å forhandle med Putin, mens de samtidig egger ham til å være mest mulig hard og kompromissløs på deres vegne.
Europeiske land må rett og slett gå ut fra at de er overlatt til seg selv og må stå på egne bein. De må selv ta regien på avslutningen av Ukraina-krigen. Europa mangler militære kapasiteter, men må kjempe med de våpnene man har. Det gjelder også forsvaret av grønlandsk uavhengighet. Hvis Europa gir etter og aksepterer landavståelse, åpner det helvetets porter. Det kreves en betydelig mentalitetsendring i Europa, der landene må stole på egne krefter, selv om de i mange år har gjort seg avhengig av amerikanske kapasiteter. Hvis ikke europeiske land står opp for seg selv, lar man den mest brutale og mafiøse hegemonen diktere spillet. Orlogskaptein Tor Ivar Strømmen har pekt på at vi må forberede oss på å stenge amerikanske baser, sette strek for innkjøp fra amerikansk industri og ikke følge USA i tykt og tynt i den globale sikkerhetspolitikken: «Er me tydelege, er me sterke, så kan me framleis snu utviklinga. Er me det ikkje, så tapar me vår eiga framtid.»