Leder

Må stå på egne bein

Frankrike har takket nei til å sitte i «fredsrådet», Board of Peace, og får nå følge av Norge. Det er en grandios plan for et mafiøst internasjonalt kartell, der inngangsbilletten er én milliard dollar, som statsledere skal hoste fram for å være med i det nærmeste hoffet til gudfaren. Til styringskomité har Trump allerede utpekt Marco Rubio, Steve Witkoff, Jared Kushner og Tony Blair som betrodde capoer. Selvfølgelig har Frankrike og Norge sagt nei til å være med i denne klubben – noe annet ville vært en nasjonal skam. Charles de Gaulle hadde rotert i sin grav. Einar Gerhardsen òg.

«De må innse at de er overlatt til seg selv.»

Trump har vist at han ikke tar fem øre for å angripe vitale europeiske interesser, inkludert å true med militær anneksjon av et Nato-lands territorium. Det handler, som Lars Fr. H. Svendsen skrev i Aftenposten i går, om å iscenesette dominans. Europeiske ledere har til nå valgt å underlegge seg fordi de er avhengig av dominanten og ikke har tilstrekkelige økonomiske og militære ressurser til å hevde sine egne interesser. Spesielt tydelig er dette i Ukraina-krigen, der europeiske ledere har overlatt til Trump å forhandle med Putin, mens de samtidig egger ham til å være mest mulig hard og kompromissløs på deres vegne.

Europeiske land må rett og slett gå ut fra at de er overlatt til seg selv og må stå på egne bein. De må selv ta regien på avslutningen av Ukraina-krigen. Europa mangler militære kapasiteter, men må kjempe med de våpnene man har. Det gjelder også forsvaret av grønlandsk uavhengighet. Hvis Europa gir etter og aksepterer landavståelse, åpner det helvetets porter. Det kreves en betydelig mentalitetsendring i Europa, der landene må stole på egne krefter, selv om de i mange år har gjort seg avhengig av amerikanske kapasiteter. Hvis ikke europeiske land står opp for seg selv, lar man den mest brutale og mafiøse hegemonen diktere spillet. Orlogskaptein Tor Ivar Strømmen har pekt på at vi må forberede oss på å stenge amerikanske baser, sette strek for innkjøp fra amerikansk industri og ikke følge USA i tykt og tynt i den globale sikkerhetspolitikken: «Er me tydelege, er me sterke, så kan me framleis snu utviklinga. Er me det ikkje, så tapar me vår eiga framtid.»

Leder

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.