Leder

Palantirs verdensbilde

Det hele skal ha startet med betalingssystemet Paypal, bygd opp av blant andre de politisk ytterliggående Trump-tilhengerne Peter Thiel og Elon Musk. Thiels idé var at en algoritme designet for å avdekke svindel, kunne utvikles til et kraftfullt etterretningsverktøy. Han satte sin eksentriske, gamle studiekamerat Alex Karp i sjefsstolen, og gjennom årene har selskapet, Palantir, vokst seg stort og rikt. Karp beskriver Palantirs virksomhet som å finne skjulte mønster i store datamaterialer. Kundene er våpenselskaper, statlige etterretningsvirksomheter og etater som bekjemper kriminalitet. I Norge har både tollvesenet og politiet inngått kontrakter med Palantir, mens de i USA står bak teknologien brukt av innvandringsmyndigheten Ice og diverse sikkerhetsorganer. Selskapet utvikler også autonome våpensystemer, hvor kunstig intelligens tar beslutninger, ikke mennesker.

«Det viktigste er å sikre vestlig militærdominans.»

Denne uka skapte en lengre melding på X fra Palantir et visst oppstyr, ettersom den kan leses som et høyreorientert, politisk manifest. Meldingen, et 22 punkts politisk program, er egentlig bare en oppsummering av Karps bok fra i fjor, hvor han skriver at Vesten er overlegen andre kulturer og at det viktigste framover er å sikre total, vestlig militærdominans. Det må gjøres ved å igangsette et nytt Manhattan-prosjekt, hvor målet nå er å utvikle KI-drevne droner så overlegne at ingen vil angripe Vesten igjen. I tillegg langer Karp som vanlig ut mot politikere, annerledestenkende teknologer og politisk korrekthet.

I Palantir og Karps verden er de gode og de onde skarpt definert. Vesten, tross sine feil, står for alt som er godt, mens andre kulturer er dysfunksjonelle og tilbakestående. Palantirs svært tette bånd til Israel viser at det er god grunn til å stille spørsmål ved dette premisset. Krigene mot Iran og Libanon viser også at USA og Israel er krigsaggressorer, snarere enn å bruke avskrekking for å oppnå fred. Mens Palantir vokste, spurte enkelte hva som ville skje om slik teknologi falt i hendene på en moderne Caligula. Det kan vi snart få svar på, om ikke noe snart gjøres for å tøyle innflytelsen til disse selvforelskede tekideologene.

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.