Leder

Palantirs verdensbilde

Det hele skal ha startet med betalingssystemet Paypal, bygd opp av blant andre de politisk ytterliggående Trump-tilhengerne Peter Thiel og Elon Musk. Thiels idé var at en algoritme designet for å avdekke svindel, kunne utvikles til et kraftfullt etterretningsverktøy. Han satte sin eksentriske, gamle studiekamerat Alex Karp i sjefsstolen, og gjennom årene har selskapet, Palantir, vokst seg stort og rikt. Karp beskriver Palantirs virksomhet som å finne skjulte mønster i store datamaterialer. Kundene er våpenselskaper, statlige etterretningsvirksomheter og etater som bekjemper kriminalitet. I Norge har både tollvesenet og politiet inngått kontrakter med Palantir, mens de i USA står bak teknologien brukt av innvandringsmyndigheten Ice og diverse sikkerhetsorganer. Selskapet utvikler også autonome våpensystemer, hvor kunstig intelligens tar beslutninger, ikke mennesker.

«Det viktigste er å sikre vestlig militærdominans.»

Denne uka skapte en lengre melding på X fra Palantir et visst oppstyr, ettersom den kan leses som et høyreorientert, politisk manifest. Meldingen, et 22 punkts politisk program, er egentlig bare en oppsummering av Karps bok fra i fjor, hvor han skriver at Vesten er overlegen andre kulturer og at det viktigste framover er å sikre total, vestlig militærdominans. Det må gjøres ved å igangsette et nytt Manhattan-prosjekt, hvor målet nå er å utvikle KI-drevne droner så overlegne at ingen vil angripe Vesten igjen. I tillegg langer Karp som vanlig ut mot politikere, annerledestenkende teknologer og politisk korrekthet.

I Palantir og Karps verden er de gode og de onde skarpt definert. Vesten, tross sine feil, står for alt som er godt, mens andre kulturer er dysfunksjonelle og tilbakestående. Palantirs svært tette bånd til Israel viser at det er god grunn til å stille spørsmål ved dette premisset. Krigene mot Iran og Libanon viser også at USA og Israel er krigsaggressorer, snarere enn å bruke avskrekking for å oppnå fred. Mens Palantir vokste, spurte enkelte hva som ville skje om slik teknologi falt i hendene på en moderne Caligula. Det kan vi snart få svar på, om ikke noe snart gjøres for å tøyle innflytelsen til disse selvforelskede tekideologene.

Leder

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.